Bokelskere.no

Du store all verda for ei bok. For ein som aldri har lest Dickens før (muligens med unntak av forenkla barne-versjonar av Oliver Twist og/eller David Copperfield) så var dette ei aha-oppleving. Må ha meir.

Doktor Alexandre Manette har vært fengsla utan lov og dom i Bastillen i 18 år, og har blitt mentalt forstyrra av opphaldet. Dattera Lucie har vakse opp i England, men reiser til Paris for å treffe faren, og tek han med attende til London. Lucie giftar seg med annan franskmann, Charles Darnay, som har budd i England i mange år. Så blir det revolusjon i Frankrike, og Darnay må reise til Paris for å ordne opp i nokre saker. Der blir det avslørt at han er av adeleg ætt, og han ligg såleis tynt an. Og dette er berre litt av historia.

Sjølve om historia, eller plottet om ein vil, er interessant nok, så er det ikkje dette som gjorde størst inntrykk. Nei, det som i første rekke gjer denne boka til ei oppleving ein ikkje gløymer så lett er dei levande og engasjerande miljøskildringane, og kanskje spesielt frå dei dramatiske hendingane før, under og etter revolusjonen. Her er Dickens nådelaus, han nøyer seg ikkje med å antyde kva som skjer, han gnir det inn, hamrar laus med slegge, køyrer på med full styrke inntil lesaren kjenner seg som ein oppvridd oppvaskklut. Makelaust.

Eg høyrde denne på lydbok frå loyalbooks. Utan tvil den beste opplesinga eg har kome over på denne nettstaden, stemma stod perfekt til handlinga i boka.

Så artig at du skriver om denne nå.

Jeg begynte nemlig å høre og lese A Tale of Two Citie's for en ukes tid siden, og er så enig – en fantastisk og oppslukende bok jeg virkelig koser meg med. Min lydbok er fra Aduible, der oppleseren, Simon Vance, også gjør en utmerket jobb. Og så synes jeg det første avsnittet av romanen er så flott at jeg nesten må ta det med:

It was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness, it was the epoch of belief, it was the epoch of incredulity, it was the season of Light, it was the season of Darkness, it was the spring of hope, it was the winter of despair, we had everything before us, we had nothing before us, we were all going direct to Heaven, we were all going direct the other way— in short, the period was so far like the present period, that some of its noisiest authorities insisted on its being received, for good or for evil, in the superlative degree of comparison only.

Også artig med denne omtalen fordi vi, hvis jeg husker riktig, helt tilfeldig leste Moby Dick parallelt for et par år siden.

Hugsar godt at vi var innom Moby Dick omlag samstundes, ja. Denne gangen er vi nok ikkje slett så parallelle, eg høyrde ferdig boka i juli, men eg har somla med å skrive omtale.

Vonar forøvrig at eg ikkje ødela for mykje ved å røpe eit par element av handlinga som finn stad eit godt stykke ute i boka. Eg vurderte det slik at det ikkje var naudsynt å trykke på spoiler-knappen, men.skulle eg ha tatt feil så skal eg rette på det.

Nei da, ikke for min skyld i hvert fall. Jeg har kommet ganske langt, og dessuten synes jeg det du skriver om handlingen er såpass generelt at jeg ikke tror det vil ødelegge lesegleden for andre heller.

Har ikke lest denne dessverre, men begynnelsen er jo kjent og bare fantastisk. Og så tenker jeg; dette kunne jo noen med rette ha skrevet i dag og...

Ja, ikke sant?

Jeg har lest og hørt det sitatet noen ganger nå, og jeg får alltid gåsehud. Av en eller annen grunn har jeg begynt på denne to ganger, men ennå ikke fullført den. Det er ikke forfatterens skyld.
Jeg har en tendens til å lese litt for mange bøker på en gang. Det har jeg lyst til å endre fra 2017.

Ja, er det ikke et flott sitat?

Kjenner forresten altfor godt igjen det med å lese for mange bøker samtidig. Prøver å ha en lydbok, en e-bok og en "nattbordbok" av gangen, og evt. en novelle- eller essaysamling. Men så dukker det alltid opp en bok jeg bare må lese med en gang ...