Ekte amerikanske jeans, Jan Guillou.
Dette er den sjette boka i Jan Guillous hundreårsprosjekt. Den første, Brobyggere, var aller best og tok pusten av meg flere ganger, så jeg bestemte meg der og da å lese hele serien. Har ikke angra ett sekund, selv om bøkene er noe ujevne. Nr tre, Mellom rødt og svart, var kjedeligst. Så til denne siste:
Vi følger Eric, og fortellerstemmen var i perioder litt krevende og spennende, og man er lenge usikker på hvem han forteller til, for dette ordet"du" dukker opp av og til, og den allvitende fortellerstemmen er der ikke. Undringa og spenninga om hvem Eric, jeg-stemma, fortalte historia til ga boka en egen dimensjon. Det var et veldig flott grep i ei så tykk bok som skal romme så mye. For når ei bok skal skildre ei tid, er ikke alt like spennende, selv om det må være der for å få helheten. Det er da det gjelder å kunne å skrive - noe Guillou kan.
I de første bøkene hadde han større læret, dypere tablå og flere dramatiske hendelser enn i denne som går tettere på personene og har flere detaljer i kulissene.
Håper Jan Guillou blir hundre år, minst, sånn at han rekker å skrive om et tidsbilde jeg også har opplevd.
Kjempebra bok.
Sist sett
