Bokelskere.no

Vi tenker vel sjelden over at kvinner har deltatt aktivt i krig opp gjennom hele historien, ikke bare som støttespillere på hjemmebane. Her får vi en grell påminnelse, fortalt av en del av disse kvinnene. Det handler om andre verdenskrig, eller Den store fedrelandskrigen, der det sovjetiske folket ble ofret i så stort omfang at jeg knapt kan forestille meg hvordan "fedrelandet" kom seg gjennom lidelsene.

Så å si alle kvinnene som forteller historiene sine, var frivillige. De var ungjenter som dro/rømte hjemmefra og sluttet seg til partisaner eller tvang seg inn i avdelinger ved fronten. De var sykepleiere, kirurger, snikskyttere, bombeflygere, stridsvognførere. Mange ble hedret med ordener og medaljer, noen ble forfremmet til offiserer, og alle var stolte da seieren var et faktum. Men etter at alt var over, sluttet de å snakke om krigen. Det var mennene som var heltene. Kvinner som hadde deltatt, ble mistenkeliggjort og foraktet og brant inne med historiene sine, helt til Svetlana Aleksijevitsj startet prosjektet sitt og begynte å spore opp disse vitnene. Mange var uvillige til å fortelle i starten, men etter hvert kom de på gli. Rått og rystende, "men med ville blomster iblant", som det heter i Terje Vigen.

I gleden over den store seieren lå vissheten om at dette måtte gjøre slutt på all krig, forteller en av informantene:

Vet De hva vi alle som var med i krigen, drømte om? Vi tenkte: "Bare
vi lever til krigen er slutt ... Så lykkelige folk kommer til å bli
etter krigen! For et lykkelig, for et vakkert liv som da skal begynne.
Mennesker som har gjennomlevd så mye, de kommer til å ta vare på
hverandre. Elske hverandre. Det kommer til å bli andre mennesker." Vi
tvilte ikke på dette. Ikke det grann.
Gulljenta mi ... Menneskene hater hverandre som før. De dreper på nytt. Det er det som er vanskeligst for meg å forstå ... Og hvem er det som gjør det? Vi ...
Det er oss ...