Land ingen har sett, Edvard Hoem.
Sjølv om Hoem i perioder hastar i veg med å skrive ein roman om sitt eige opphav, skriv han bedre enn dei aller fleste.
Dette er altså den tredje boka i familiekrøniken til Hoemfolket. Dei er alle svært velskrevne, etter eit møysommelig arbeid for å fordype seg i røtene sine, kvar og korleis dei måtte ha levd og utført sitt ve og virke på dei forskjellige stadene til dei forskjellige tidsepokene. Altså ein historisk roman med ekte folk på forskjellige miljø og steder; i og ved Molde, på Budhavet, på Bjørnsund, i USA og Canada, men då altså skjønnlitterært med oppdikta situasjoner og samtaler.
Mykje har skjedd, med heile slekta, så i denne tredjeboka skal mange tråder samlast, liv skal oppsummerast og somme avsluttast. Vil ikkje hevde at boka i perioder bar preg av oppramsing og lettvintheter for å få med alt, men følte at litt av Hoems fortellermagi ikkje kom like godt fram heile vegen heim. Synes Hoem er best når han skildrar det nære, gjerne med flotte dialoger, framfor når han har den allvitende forteljarstemma, som var mykje brukt i siste delen av boka.
Men bevares, uansett ei god bok.
Sist sett
