Jeg har inntrykk av at økonomen Peder Martin Lysestøl har gjort en ganske grundig jobb med denne boka.
Fortsatt finnes det vel de som fremdeles ser på Israel i et rosenrødt skjær, som den eneste demokratiske staten i Midt-Østen.
Akkurat som Sidsel Wold skriver om i hennes bok Landet som lovet alt, som kom ut i 2015, var Peder Martin Lysestøl også en "Israel-elsker" i yngre dager. De reiste begge to i ungdommen for å jobbe i kibbutz, og ble i Israel i lang tid.
Men senere, etter å ha blitt bedre kjent med utviklingen i landet, og etter å ha sett flere sider enn den ene, godkjente offentlige propagandaen, etter å ha fått kjenne landet innenfra, gikk de begge over til å bli mer skeptiske.
Ikke bare ble både Sidsel Wold og Peder Martin Lysestøl skeptiske til staten Israel og den hardhendte og nådeløse politikken som landet har drevet med i mange år, - de oppdaget for alvor den rasistiske og undertrykkende siden, der økonomien, den sosiale og politiske utviklingen vakler på innsiden, selv om den offentlige propagandaen er et glitrende glansbilde av en "perfekt moderne stat" med mange attraktive framtidsutsikter.
Men glansbildet slår dype sprekker, og har gjort det lenge. Det kan se ut som at dette sterkt militariserte landet nå blir ledet rett i avgrunnen.
Likevel, han er optimistisk. For presset og motstanden utenfra er nødt til å få Israel til å slutte å opprettholde dagens terrorregime.
Sitat fra side 181:
«Israels tallrike brudd på menneskerettighetene, den diskriminerende politikken, økende militarisering og kutt i velferdsordninger gjør det stadig vanskeligere å opprettholde myten om Israel som en «demokratisk, europeisk velferdsstat». For en stor del av befolkningen har utviklingen de siste årene, særlig etter fire Gaza-kriger, skapt pessimisme.»
La oss håpe at pessimismen virkelig kan snus til optimisme og bedre tider, for menneskene som lever i dette betente området i Midt-Østen.
Sist sett
