Jeg har lest tre av historiene i denne boka nå (av Patrick Rothfuss, Neil Gaiman, og George R.R. Martin), og jeg må si at jeg er en smule overrasket.
I grunnen kjøpte jeg denne boka kun for å lese Patrick Rothfuss sin novelle, som omhandler Bast, en av karakterene fra "The Kingkiller Chronicle". Mannen skuffer aldri, og jeg var veldig fornøyd med novella om Bast. Rothfuss har en unik evne til å fortelle historier på en spesiell, personlig og fengende måte; jeg elsker måten han skriver på. Jeg kunne dog ha ønsker litt mer handling i denne historien, da Bast virker å være en karakter som lett får ting til å skje.
Det var en positiv overraskelse da jeg oppdaget at også Neil Gaiman hadde et bidrag til denne boka; han er en forfatter jeg nylig har begynt å lese bøkene til, og han er slettes ikke verst. Det som forundret meg litt med hans historie var at størstedelen av handlingen foregikk helt i starten av historien - og etter det første "in medias res" skjedde det i grunnen ikke så mye mer. Også Neil Gaimans fortellermåte er spesiell, og her skriver han på en morsom måte om ganske så absurde ting. Det treffer nok ikke min smak helt midt i blinken, men det er allikevel en god historie som er verdt å lese, og som jeg antakelig ville ha lest igjen uten å protestere.
Så tenkte jeg at jeg skulle gi George R.R. Martin en sjanse. Jeg har alltid undret meg over hva det er som gjør hans bøker så populære, men jeg har enda ikke vært nysgjerrig nok til å begynne på en av mursteinene hans for å finne det ut. Men jeg tenkte for meg selv at "ei novelle? Ja, det skal jeg vel klare å komme igjennom". Jeg kom meg igjennom. Men enten fikk jeg helt feil inntrykk da jeg forstod det som at "Rogues" er ei novellesamling, eller så har herr Martin bommet fullstendig på sjangertrekkene. De fire første sidene av hans skriverier begynner her med en kort introduksjon av noe som føltes som 20 karakterer (det er nok en overdrivelse; men det er nok ganske reelt at det i allefall var minst 10), hvor han presenterte alle med navn, familie, personlighet og posisjon i samfunnet. Jeg hadde selvfølgelig ikke nubbsjans til å huske alle disse, og de fleste gikk i glemmeboka da jeg bladde til neste side. Jeg ble først frustrert - "Er det DETTE som er den fantastiske George R.R. Martin?!" tenkte jeg. "Ja, det er jo ikke det værste jeg har lest, men det er neimen ikke langt unna heller." Jeg fortsatte å lese (etter de fire første, forferdelige sidene), og jeg ble ikke videre imponert. Historien utspiller seg omtrent som jeg husker min historiebok fra 4. klasse på barneskolen. Forskjellige familier blir beskrevet, det nevnes i korte setninger hvem som blir født og hvem som dør (og hvorfor), og årstallene er selvfølgelig også nevnt. Det er nesten så han bare kunne ha satt opp ei stikkordsliste - lesninga ville ikke bli noe værre av dét. Mot slutten av historien var det en konge som var død, mannen som historien hadde fått sin tittel etter var knapt nok nevnt, og ei hel årrekke hadde passert - jeg talte ikke, men det er snakk om rundt 10-15 år, vil jeg tippe. Så hvis dette liksom skulle være ei novelle, nei, da vet ikke jeg... Det nærmeste historien kom en actionscene var: "Cole's favourite weapon was the morning star, and the blows he rained down on Ser Laenor's champion cracked his helm and left him senseless in the mud." Den klassiske intense følelsen en novelle ofte gir, kjenner jeg i allefall ikke igjen i denne historien. Så kort fortalt - jeg ble ikke imponert. Og hvis resten av George R.R. Martins bøker holder samme standard som denne historien, da skal jeg i allefall aldri lese noe mer av ham.
Sist sett
