Bokelskere.no

Dette er en fæl bok. Virkelig. Fæl på så å si alle vis.

Enig! Også er jeg en av dem som ble tvunget til å lese den på videregående skole på slutten av -60-tallet. Huff og huff.

Rart hvordan kunst kan oppleves forskjellig ja må jeg si! Satt med smil om munnen eller klump i halsen gjennom hele romanen. Hadde lyst å begynne å lese den på nytt med det samme jeg var ferdig med den! Min absolutte favorittbok.

Jeg ble også overrasket over hvor godt jeg likte denne. Husker likevel at jeg nesten ble litt irritert når boken beveget seg så langt bort fra Isaks historie (selv om alt på sett og vis springer ut fra ham), er dessverre for lenge siden jeg leste den til at jeg kan gi et konkret eksemple, men husker jeg tenkte at han "forsvant" litt mot slutten av boken.

Enig med du at det skled en liten anelse for mye bort fra Sellanrå mot slutten. Men vi kom tilbake, og avslutningen på boka var helt hindides. Rett og slett fantastisk.

Det var sterke ord! Det er tydelig at man leser bøker forskjellig.

Enig. For meg er Markens grøde en favoritt. Vet ikke helt hva som traff meg så sterkt med boka, selve historien først og fremst tror jeg.

Markens grøde var første boka som viste meg gleden ved å lese.

Hvorfor skulle noen idioter fortelle meg at Hamsun ikke var "bra", fordi han ble tyskvennlig i gamle år?

Vi bør vel dømme forfattere for hva de skriver, ikke hva de gjør?

Det er jeg enig i. Jeg synes verken Hamsuns romaner blir dårligere eller bedre av at han leflet med nazismen. Jeg synes bare, som Laxness, at Markens grøde er en dårlig roman: Men det er nok ikke den gjengse meningen om boka :)

Skulle likt å vite HVORFOR du mener det er en dårlig roman(?)

Tiltredes. Jeg har lest alle bøkene hans flere ganger, og Markens grøde er den som appellerer minst til meg, til tross for det "manende" språket. Den som har fascinert meg mest, er faktisk det rake motstykket, "Konerne ved vandposten".

Jeg deler ikke din oppfatning, Hekkan. For meg var Markens grøde en fantastisk studie i en manns kamp for å temme kreftene i naturen og seg selv. Min far var en slags Isak som kastet seg over et småbruk med store never og svett rygg. Kanskje jeg liker boka fordi bonden fra Sellanrå minner meg om ham.

Men jeg tror ikke bare det er det. Hamsun har en evne til å beskrive på en nesten magisk måte menneskers forhold til natur, arbeid, sitt eget sjelsliv og sin egen selvoppholdelsesdrift. Dessuten: Boka skaffet i 1920 den ene av 3 norske forfattere gjennom tidene hans Nobelpris. Og: Den ble kåret til Gyldendal forlags beste bok noensinne av bokhandler-Norge i år 2000. Snakk om at én bok blir hyllet av mange generasjoner.

Derfor ble jeg nysgjerrig: Hvorfor synes du boka var fæl? (spørsmålet går ikke bare til Hekkan, men også til hans meningsfeller ...)

Sjølv om nobelpris i seg sjølv kanskje ikkje er noko objektivt argument for kvalitet, er det nok synet ditt som eg er mest einig i i denne desse diskusjonane om "Markens grøde". Eg synest ikkje at det er vanskeleg å vere ueinig med Hamsun og samtidig bøye hovudet for måten han skriv på.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg kanskje var i en litt umoden fase da jeg leste denne, husker den som tung og kjedelig, og litt "fæl" ja. Det eneste jeg husker klart er dette med barnet som blir gravd ned. Jeg leste den veldig fort mens jeg kjedet meg i hybelen til en daværende kjæreste som var på jobb. Så meget mulig jeg hadde lest den annerledes i dag, men vil heller lese f.eks Mysterier først, for å se om det er noe hos Hamsun jeg liker.

Lurt, Eirin. Mysterier er i mitt hode Hamsuns beste. Det blir spennende å høre hva du synes. Er det ikke rart hvordan vår livssituasjon preger vår oppfatning av det vi leser? Av og til er det så mye som skjer rundt oss at vi ikke klarer å konsentrere oss om litteratur. Da er det ofte like greit å ta en lesepause.

Ja dette gjelder vel kanskje i særlig grad det man leste når man var veldig ung? Jeg stoler på at de bøkene jeg likte da er gode men stoler ikke like fullt på at alle de jeg ikke likte er dårlige.

Det går nok begge veier. I ungdommen kan vi være kritiske på vegne av hele menneskeheten. Samtidig har vi kanskje et mer følelsesmessig forhold til det vi leser. Etter hvert som nyansene glir inn over oss og sliper oss i kantene, lærer vi oss til å bli mer pragmatiske. Jeg vet ikke hva som er verst eller best: ungdommelig harme eller voksen balansekunst. Kanskje vi rett og slett mister noe på veien?

Ad. at vi slipes litt i kantene, relatert til det første barnedrapet i boka. Dette barnedrapet minner meg om samme tema i ei av Margaret Skjelbreds bøker (Gulldronning, Perledronniing??).. Og min reaksjon på begge er nok annerledes i dag, enn om jeg hadde lest disse bøkene da jeg var ungdom. I dag ser jeg begge hendelsene i lys av ting jeg selv har sett og erfart, og om jeg ikke forsvarer handlingene, så kan jeg på en måte forstå dem likevel, ut i fra datiden og disse personenes egne opplevelser.

For øvrig liker jeg godt Markens Grøde, og jeg synes ikke den har tapt seg nå som jeg leser den for andre gang.

jeg tror jeg kanskje er et sted midt i mellom enda jeg ;)

Eg er nok einig med Renberg. Eg blei ikkje fenga. Taus mann, gravande i jorda over altfor mange sider.

Leste riktignok denne da jeg var 17-18, men må si jeg mislikte den og den har holdt meg borte fra Hamsun, sikkert dumt men, det har iallfall ingenting med nazisme å gjøre. Syns som andre her bare at boken var både stusselig og fæl, og det jeg husker er at det var kjedelig kjedelig kjedelig, og noe fælt om et spedbarn som ble gravd ned. Ga meg ingenting. Hva av Hamsun bør jeg da lese i stedet?

Det er vel noe fælt å finne overalt i Hamsuns bøker, men Benoni og Rosa er ikke helt uten munterhet. Mine favoritter er likevel Sult og Mysterier. Pan som lydbok med Nils Ole Oftebro er også noe helt for seg selv.

Hvis Markens grøde ikke ga deg noe som helst tror jeg det er lite sannsynlig at du kommer til å få noe særlig ut av resten av hans forfatterskap. Er man opptatt av blodets hvisken og benpibernes bøn, derimot...

Neineinei! Som skrevet et annet sted i samme tråd, jeg har fått mer ut av nesten alt annet av Hamsun.

Jeg må nok innrømme den ikke ga meg all verdens nei, selv om jeg mistenker at jeg leste bøker på en litt annen måte for 7-8 år siden. Fullt mulig du har rett men jeg vil likevel gi Hamsun iallfall én sjangse til

Victoria er en nydelig liten roman. Prøv den!

Les Mysterier! En av mine favoritter.

Jeg kan anbefale "Victoria"! En kjærlighetsroman om ung kjærlighet på tvers av klasser. Den er relativt lettlest og ganske kort. Jeg kosa meg veldig med den!