Bokelskere.no

Denne boken måtte jeg tvinge meg selv til å lese ferdig. Jeg synes Bergljot, hovedpersonen, fremstår som manisk, sytete, forvirret, selvopptatt og alkoholisert. At denne boken er blitt så godt mottatt er et mysterium for meg. Storyen er god, og jeg hadde høye forventninger til boken da jeg startet. Det som kunne vært en så bra bok blir ødelagt av mas og rotete oppbygging og språk, samt en utrolig dårlig fremstilt hovedperson.

Jeg måtte også tvinge meg selv til å bli ferdig - og jeg skjønner heller ikke alle seks'erne som er trillet om denne boken. Det som gjorde at denne boken ble et stort irritasjonsmoment for meg var at det var så mye gjentakelser, nesten ordrett i flere kapitler. Og er enig med deg at oppbyggingen er rotete.

jævlig dårlig bok! anbefales på det svakeste.

Har fulgt med i debatten rundt denne boka, og nå som den er lest er jeg mer nysgjerrig på Bård og hans opplevelser. Har problemer med å tru på personer som bruker alkohol hver gang livet butter.

Hvordan kan man ha problemer med å Tro på dette? Det skjer jo hele tiden?

Litt enig der, med Bård altså. Han fremstår som en mye bedre og mer "mystisk" person, i motsetning til hun som bare syter over livet sitt.

Hvorfor skal man ha mystiske personer? Jeg synes Berlgjot er troverdig som person. En ekstremt selvbevisst person med tilgang til alt for mange tanker. Men er det at man ikke liker hovedpersonen en god grunn til å stille spørsmål bed bokas kvalitet? Skal man alltid like hovedpersonen i en bok?

Det er ikke alltid jeg liker bokas hovedperson, men dette er en bok som består av det jeg vil si er 80% tanker og handlinger fra hovedpersonen som jeg overhodet ikke har sansen for, mens omtrent 20% er viet bipersonene. Denne boken vekket ingen emosjoner hos meg, bortsett fra kjedsomhet i den grad man kan kalle det en emosjon. Jeg synes det har vært en noe ensidig (utelukkende) positiv debatt rundt denne boka, så det må være åpent for noen andre meninger og nyanser også.
Det er overhodet ikke noe poeng for meg at det skal være mystiske personer med, dette var svar på en kommentar som er helt på sidelinjen av den egentlige debatten her og har ingen påvirkning på min mening om boken.

Jeg synes det er kjempefint med andre kommentarer. Jeg bare lurte. Synes du svarte bra.

Jeg har ikke telling på hvor mange bøker jeg elsker som blir avfeid med at hovedpersonen er irriterende.

Den mest irriterende hovedpersonen i en roman jeg kan komme på er Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten (1992). Kemner Bjørn Hansen på Kongsberg havnet til sist i rullestol, med vilje, etter å ha lagt en nøye plan. Planen var en slags protest mot livet og tilværelsen.
Dag Solstads hovedperson gikk meg på nervene! Tenk at en forfatter kan få til det på en intelligent måte! Det er mange år siden jeg leste romanen, men kjenner irritasjonen stige bare ved å tenke på boka! Jeg har alltid tenkt at dette er en god roman - selv om hovedpersonen kunne fått den mest passifistiske, velbalanserte og vennligsinnede leser til å ville "vri om halsen" på hovedpersonen :-D

Ja, Bjørn Hansen er helt forferdelig. Men som du er veldig inne på, det er en vekslende distanse og sympati der som gjør romanen fantastisk. Bjørn Hansen er også med i 17. roman, men det vet du sikkert (jeg sier det i tilfelle du ikke vet det, for isåfall har jeg gitt deg en god anbefaling!).

He-he, har gru-gledet meg til å lese videre om Bjørn...! Kanskje den beretningen rykker høyere på skal-lese-lista nå som vi er inne på det :-D

Den gangen jeg leste "Bjørn Hansen 1", så ble jeg nærmest sint på Dag Solstad! Men det tok ikke lang tid før jeg innså at han skrev godt.

Kom med eksemplene!

Leve Posthornet, Ulysses, Portrait of the Artist as a Young Man, Wuthering Heights, Den unge Werthers lidelser, Tristram Shandy, Don Quijote, 17. roman (Solstad), Genanse og verdighet, Marcel Proust, Prosessen, Lady Chatterley's Lover, Rødt og svart, Den nye Héloise, Youth (Coetzee), Disgrace (samme), Døden i Venedig, Malte Laurid Brigges opptegnelser, Kjellermennesket, The Sun Also Rises, To The Lighthouse, Fuglane, Lolita, Mysterier, Pan, Sult ........................

Ble nysgjerrig på hva som irriterte deg (mest) ved hovedpersonen i Prousts romaner?

Neinei, det handlet ikke om hvilke jeg syns er irriterende, men bøker jeg i samtale med f.eks. venner har hørt bli avfeid som irriterende. For Prousts vedkommende er det vel en blanding av sutring og av å ikke komme frem til "poenget".

Ok. Proust er og blir vel en klassiker. Men det er nok vel mye "analysering" av navlelo for en del lesere. Det skjønner jeg...

Takk!

Jeg har nok ikke lest like mye som deg, men en jeg også kom på etter at jeg postet mitt innlegg var J.M.Coetzee. Han har jeg lest en del av og jeg setter han høyt, men mange av personene i bøkene jeg har lest av han er dels irriterende. Altså god litteratur med irriterende personer. Don Quijote, den har jeg aldri fullført, men det er kun av latskap. Genanse og verdighet og Sult, den første hovedpersonen er absolutt irriterende, men også tragisk og komisk og sår. Sult likte jeg veldig godt og tenkte ikke så mye på karakteren.

Så kom jeg på to forfattere til som mange regner blant de ypperste, Franzen og Murakami. Her synes jeg også kvinneportrettene er trøttende. Kanskje det er ensidighet eller en følelse av at noe er for opplagt som gjør at jeg ikke fullfører. Alt subjektivt selvfølgelig. Kanskje er flere som meg.

Hvem vet....Uansett minnet du meg igjen på romaner jeg vet jeg har lyst til å lese, som Rødt og svart.

Ifølge denne nettsiden har du lest mer enn meg! Så nå holder du på med "jeg tegner så stygt!"-blyghet.

Trøttende hovedpersoner, det ... det tror jeg man kan bedømme kvalitet ut ifra. Med mindre den som leser bare er veldig, veldig trøtt. Jeg har ikke lest Murakami, men han høres døll ut. Men er ikke Franzen kjent for femhundresiderlange forviklingsromaner? (jeg har ikke lest ham, der ser du!)

Rødt og sort har jeg kjempet for tidligere her på Bokelskere, det var en av mine siste slag før jeg ble inaktiv. Første psykologiske roman? Ikke rart hovedpersonen er litt irriterende, hvis man vil kalle ham det.

I følge nettsiden har du lest over dobbelt så mye som meg og er 13 år yngre. Rett skal være rett, vil ikke ha på meg at jeg driver med falsk beskjedenhet. Jeg eier med andre ord bøker for mer enn et liv...

På selvangivelsen har jeg mye uregistrert faglitteratur, aviser, tidsskrift og offentlige dokumenter....gjesp. Jeg er trøtt, hele tida, i hvert fall nå på høsten, så det skal jeg ta med meg i videre lesing.

Franzen blir påstått å ta samtiden så veldig på kornet i moderne drama om trivialiteter. Jeg er redd jeg har sagt noe om han før og lar det være med det. I selvransakelsen, satt i gang av denne tråden og andre presserende oppgaver jeg ikke har lyst til å gjøre, har jeg kommet fram til at det kanskje er vel så mye det moderne som irriterer denne leseren. Altså det moderne i form av at problemene eller refleksjonene blir innadvendte, selvopptatte og små. Jeg kan godt like eksistensielle eller små tema, jeg er glad i Jon Fosse for eksempel. Så det trenger ikke være "samfunnsstort", selv om jeg liker det også. Men når hverdagsbildene bare blir ekko av kommersielle medier, enkle tanker eller noe grunt/overflatisk detter jeg kanskje av. Kanskje irriterer det meg fordi litteraturen da blir like kjedelig som kjedelige dager, mens jeg vil oppleve noe på sida av den kjedelige dagen når jeg leser. Når vi leser dreier det seg mye om hva vi klarer å legge inn i eller tolke teksten som. Der er vi forskjellige. Som i lesningen av Vigdis Hjorth.

Da skal jeg slutte med selvransakelsen og jobbe.

slik kommandotone ?

Tja .....eller mer et forventningsfullt utrop. "Kom med de, jeg kan ikke vente"! Av erfaring vet jeg at at Røkkum har mye å fare med og at jeg dermed vil ha glede av eksemplene :-)

Jeg er enig med deg eller vil være enig med deg, men jeg har opplevd det samme (ikke å "like" hovedpersonen) med Leve posthornet av samme forfatter. Jeg ble så grundig lei av henne at jeg ikke orket å fullføre. Samtidig er det sikkert riktig at jeg ikke dermed kan si at det er en dårlig roman.

Det er også litt vanskelig å beskrive hvorfor jeg legger vekk bøker på grunn av karakterer. Jeg tror det helst er når de irriterer meg og det er kanskje kvinnekarakterer som reduseres til smånevrotiske sytete grublere som irriterer mest. Eller menn som finner det vanskelig å være mann i en kvinnedominert verden (har aldri kommet gjennom Knausgårds Min kamp og sliter nå med Svendsens catering av Kyrre Andreassen). Kanskje er det fordi jeg mener typen er en arketype samtiden liker å presentere, mens de aller fleste jeg kjenner er langt mer sammensatte? Vet ikke.

Jeg synes også det kan være kjedelig med bøker der jeg føler hovedkarakteren er for opplagt. Du vet liksom hva "denne typen menneske" vil gjøre eller tenke, det går i en for kjent dur.

Jeg har selvsagt lest gode romaner med karakterer jeg ikke liker. Den første jeg kom på er Dvergen av Pär Lagerkvist. Jeg tror felles for de jeg "liker" er at de oppleves som vesentlige med et budskap eller en stemning som jeg synes treffer, enten det er tøys og tull (Lars Lenth f.eks) eller galskap (Akab, Moby Dick) eller som den ekle aldrende ektemannen i Middlemarch eller som noen av de herdede innadvendte kvinnene hos Sofi Oksanen. Det kan altså være alt mulig og trenger ikke være "liker" som i "finner sympatisk".

Men jeg har tenkt på det flere ganger, hva som får meg til å legge vekk romaner med temaer som egentlig interesserer meg og som har et godt språk.

Vigdis Hjorth skrev for øvrig en god julehistorie i Juleroser, redigert av Herborg Kråkevik, julehefte. Om for mye vin og samvær med voksne barn i jula. Også den litt sentimental kanskje, men som liten dose synes jeg den var god.