Bokelskere.no

Leseperiode:

Søndag 16. oktober - søndag 20. november.

Alle kan bidra med kommentarer og innlegg om boka, forfatteren eller andre relevante temaer.

Margfolket som kom ut i 1984, er Keri Hulmes første og eneste roman. Hun er født på New Zealand i 1947. Romanen ble refusert gjentatte ganger og forlaget William Collins, Sons skrev:

"Undoubtedly Miss Hulme can write but unfortunately we don't understand what she is writing about."

Da må det ha vært en stor tilfredsstillelse og vinne den prestisjetunge Bookerprisen året etter utgivelsen.

Tittelen The Bone People referrerer blant annet til Maorifolkets bruk av beinfragmenter i sine smykker, kunst og verktøy. "Bone" betyr også stammefolk eller slektning på maorisk.

Andre tråder:

Forslag til Nv5
1.Valg av Nv5
2. Valg av Nv5
Lesesirkel - Hovedtråd

Velkommen med innlegg!

Eg meiner det blei referert til snarken i denne boka. Dette var noko eg undra meg over medan eg las det, men kom meg ikkje til å google noko om det i leseperioden. No har eg nettopp lest ut novellesamlinga Livsgnisten, eit utval av Jack London sine noveller. På ei wikipedia-side om London dukka brått Snarken opp, her som ein seglbåt som London fekk bygd seg. London hadde henta namnet til båten frå eit dikt av Lewis Carroll.

Då spørs det; kva for ein snark er det Kerewin referer til i boka? London sin båt eller Carroll sin fantasiskapning? Sjølv så heller eg mot det siste.

Snarken er nevnt ni ganger i boka. Det finner jeg ut ved å søke i romanen på nb.no. Jeg leste den ikke selv, men ser i avsnittene og artikler på nettet at snarken refererer til Kerewins indre stemme. På side 63 står det:

"Du kunne kanskje, sier Snarken inni henne, finne ut hvor denne rennesteinsungen Gillayley mistet halvparten av tennene sine."

S 45: "Så rørende, sier Kerewins innerste jeg, Snarken, som bukter seg fram"

Ordet stammer, som du henviser til, fra Lewis Carrolls fantasiskapning i The Hunting of the Snark. (1876)

Det er en stund siden jeg leste ut boken, og jeg strever litt med å finne ut hvorfor jeg likte den så godt. Mye ligger vel i selve skrivestilen og at det skifter mellom fortellerstemme, samtaler og tanker hele tiden slik at det ikke føles kompakt selvom historien i seg selv er tung materie.
Til tross for sine mange feil og mangler var det lett å like personene i historien. Jeg hørte denne uken at et par var i retten, tiltalt for mishandling av sitt barn. Fyllefanter er det overalt. Historien er nok dessverre evig aktuell.
Det var også fint å få litt mer kjennskap til maoriene og New Zealand og det frister med mer lesestoff fra den delen av verden.

Jeg har den samme følelsen som du: Hva er det med denne boka som gjør slikt inntrykk? Kanskje mest det at det er et barn involvert? Eller kanskje at de to sentrale voksenpersonene har fremmedgjort seg sjøl til de grader at de må gjennom en slags skjærsild for å finne "hjem" igjen?

På overflaten kan man fortvile over både Joe og Kerewin: Den ene ute av stand til å kontrollere seg sjøl; den andre så kontrollert at hun bevisst nekter å involvere seg i noe som krever empati og innlevelse.

Er det kanskje på grunn av mysteriet omkring Simons herkomst og hvordan han har havnet i Joes varetekt? Eller mysteriene omkring Kerewins og Joes "frelse"?

Antakelig en kombinasjon av alt dette, pluss skrivestilen og en hel del andre, udefinerbare faktorer. At boka ble refusert av alle de etablerte forlagene, er et mysterium. Og at Keri Hulme ikke har skrevet flere romaner, er et tap for oss lesere, synes jeg.

Men Hulme har skrevet både dikt og noveller. Jeg leste Te Kaihau/the Windeater (riktignok ikke oversatt til norsk) for en del år siden, og likte den godt.

Mens jeg grubler, blar jeg tilbake og leser om igjen spredte avsnitt, som sender meg ut på oppdagerferd. Her er for eksempel musikken som fikk Simon/Himi/Clare/Haimona til å danse - i hans tilfelle framført på en skramlete spilledåse. Og det er denne musikken som feier inn over Kerewin idet hun er på vei tilbake til livet.

Eg las også ferdig boka i kveld. Mykje å tenke på, og min vane tru så heng eg meg opp i ubetydelege detaljer, som f eks at dette musikkstykket i boka omtalast som "la gaza ladra". Skal det ikkje vere dobbelt z?

Mange hugsar nok dette musikkstykket frå filmen A Clockwork Orange. Sjølv så tenker eg på bandet Marillion, stykket er intro til eit live-album dei gav ut på 80-talet. Forøvrig har eg ein teori om at Rossini var usikker på korleis han skulle avslutte overturen, lage 3-4 ulike utkast, og tok like godt med alle saman.

På YouTube-klippet som Marit har lenket til benevnes stykket ellers som "Die diebische Elster", såvidt jeg kan se er fremføringen fra Wien, og tv-kanalen som overførte fremføringen så vel ingen grunn til å håndtere et uvisst antall z-er når tysk kunne gjøre samme nytten! :D

Italiensken min er haltende men jeg gjenkjente i "ladra" det spanske "ladròn" for tyv - tysken min er enda dårligere enn italiensken, men Rossini har vel villet skildre en tyvaktig jentunge med denne musikken?

Jeg vil vel heller kalle det et årvåkent blikk enn et oppheng, Jostein. Og du har helt rett, det skal være la gaza ladra" med dobbelt z. Sjekket den engelske utgaven, The Bone People, og det ser ut til at det er forfatteren som er synderen her, for det skrives med enkel z der også.

Om ikke synderen rett og svett skulle være et evindelig
staverettingsprogram, som ville ha det til
"den tyvaktige fra Gaza"-
hvor lenge holder mennesket ut i kampen mot allvitende
automatikk ?

Trolig ikke synderen?
Var slike særlig utbredt for 30 år sia?

Boka er utlest, men langt fra "ferdigtenkt". Som forrige gang har jeg belønnet Keri Hulme med en sekser, noe annet ble utenkelig. Men jeg trenger mer tid på å utforske hva det er som treffer meg så midt i hjertet. Vakkert og grufullt om å finne tilbake til sin egen identitet.

Jordskjelv på New Zealand i dag, og i stykket eg las i boka i dag så var det pinadø jordskjelv der også. Snodig samantreff.

Kerewin og Joe i ruinene av sine liv. Kerewin lar gitaren spille ett musikkstykke"igjen og igjen den natten, som om hun har glemt hele sitt øvrige repertoar."

Han skal huske den i månedene som kommer, spille den så ofte i sitt
sinn at neste gang han griper en gitar, skal fingrene falle inn i den
melodien uten at det var meningen.

Jeg danner muligens baktropp og har lest omlag 120 sider. Ble veldig forvirret til å begynne med, men nå klarer jeg å henge med. Begynnelsen bør sannsynligvis leses på nytt. Jeg liker både stilen og språket. Bruker litt tid på å slå opp maori ord og har sett fantastiske bilder fra New Zealand.
Sliter for tiden med å lese en utgave på iPad og håper jeg får tid til å hente en papirutgave på biblioteket i morgen og at boken er stabil og ikke hopper fra side til side og endrer skriftstørrelse helt av seg selv. Hilsen Ingunn, 100 år.

Jeg kommer til å danne baktropp til baktroppen i så fall! Jeg fikk boken i hus for litt over en uke siden, men så dro jeg til Madrid og fant ut at boken var for tykk til å få bli med i kofferten. Nå er jeg hjemme igjen og har vandret rundt med mastodonten i vesken et par dager, men har ennå ikke begynt å lese - det har kun blitt nyheter (nåja, og noen kapitler Dario Fo på sengen) siden jeg kom hjem. Men intensjonen er der, selv om leseperioden for samlesingen vel er på hell nå!

Jeg har også prøvd å se etter diverse stedsnavn fra New Zealand på nettet, og sett mange fine bilder! Ser ut til at hun bruker en del reelle stedsnavn, men ikke alle steder i boka er der de er i virkeligheten. Har ellers lært litt om aikido og en tvilsom lære om fargeutstråling fra personer (?) som jeg allerede har glemt hva het....

Eg har også hatt litt trøbbel med å få geografien til å henge ihop.

Forøvrig blir det eit og anna wikipedia-oppslag innimellom. Dagens oppslag kom etter at det på side 428 nemnast eit fotografi av nokon med namn Michale Joseph Savage, og på ein måte som antyder at alle bør vite kven det er. Vel, eg visste det ikkje, men etter å ha kika litt på wikipedia-oppslaget forstår eg at dei fleste i New Zealand kjenner til mannen.

Du skal ha takk for researchen - så slipper vi andre å fomle med wiki-oppslag når vi kommer så langt.

Eg forstod lite og inkje av prologen, det er nok lurt som du seier å lese den på nytt etter kvart.

Forøvrig har eg lest litt om Keri Hulme i kveld, og ho har stadfesta at det bur mykje av forfattaren i hovudpersonen i boka, Kerewin er ein slags ynskje-versjon av Keri. Artig også å lese at forfattaren store deler av året lever eit slags eremittliv ved kysten, ikkje ulikt det Kerewin legg opp til.

Og noko heilt anna; skulle skriftstorleiken på papirboka brått endre seg, så kan det skuldast at ein har mista taket i boka medan ein ligg på ryggen og les.

Prologen blir LITT klarere når en leser den etter at boka er ferdiglest!

Huff. Kerewins liv hadde ikke vært min ønskeversjon. Kommer i ganske dyster stemning når jeg leser.

Jeg er enig at boka er dyster, grov barnemishandling og fyllekuler er ikke oppbyggende. Boka gjorde likevel like stort inntrykk på meg denne gangen som når jeg leste den for nærmere 30 år sia. Godt (men ikke helt enkelt!) komponert og skrevet.

Alle tre hovedpersonene har en bakgrunn som vi får vite bare noe om, men det er tydelig at de sliter med tidligere minner alle tre. Det er fascinerende at det går an å få sympati med Joe, men jeg synes det er troverdig at Simon, tross alt, også er svært knyttet til han. Men dette er langt unna mitt fagområde, så om det kunne vært slik i virkeligheten veit jeg ikke?

Og i siste del av boka blir det jo et visst håp om bedre tider!

Det er vel et kjent fenomen at barn knytter seg sterkt til omsorgspersonene sine, uansett om de i våre øyne svikter på vesentlige områder. Jf. barnas lojalitet til foreldrene i barnevernssaker, der det helt åpenbart foreligger grov omsorgssvikt.

Jeg er enig med deg: Andre gangs lesing suger meg like sterkt inn i romanen som sist. Og både Joe, Kerewin og Simon framstår som "likandes" folk, trass i usympatiske og merkverdige trekk.

Å ja - dette er en bok som gjør inntrykk, enig i det. Absolutt god bok. Har ikke problemer med å følge forfatterens krumspring.
Det står vel et sted at Simon har hang til selvskading. Det er nok noe av årsaken til at han blir stående i situasjoner med vold.

Eg må tilstå at eg har vore på biblioteket og lånt boka, men den ligg uopna i bokhylla. Av ein eller annan merkelig grunn freistar den lite.
Det er mulig at eg tek fullstendig feil, at den kanskje viser seg å vere ei bok som gir mykje.
Så eg får vente og sjå på vurderingane som kjem undervegs.......

Blir ferdig med Del I i dag, og ligg såleis ganske nøyaktig på ein lineær leseprogresjon. Det tok meg nokre titals sider å kome inn i boka, men no flyt det fint.

Forfattaren Keri Hulme lar hovudpersonen i boka heite Kerewin Holmes. Ein åpenbar namnelikskap, og det er vanskeleg å ikkje sjå for seg at forfattaren identifiserer seg med hovudpersonen sin.

Bare for å holde tråden "varm": Litt maori på en sein mandagskveld.

Igang. Annerledes bok som må leses med åpne sanser for assosiasjoner så vidt jeg kan skjønne.

Jeg har så vidt startet på min gjenlesing av boka, nå i engelskspråklig original. Tenkte at jeg innimellom skulle sjekke litt mot den norske boka fra 1986, som jeg utrolig nok fant i bokhylla.

Jeg ser da at et skip i diktet på s. 21 er blitt til "Strebern". I originalen heter det "Endeavour". For å beholde koblinga til New Zealandsk historie burde trolig dette egennavnet ikke blitt oversatt?

Nå er jeg også såvidt i gang med boken, og helt enig: "Endeavour" er et egennavn som den norske oversetteren aldri burde ha oversatt! (Hvem er oversetteren, forresten?) Da går jo referansen til skipet Endeavour fullstendig fløyten.

Oversetterne er erfarne og anerkjente, ekteparet Risvik. Ut fra bare litt blaing i både originalen og norsk utgave ser det ut til at de har gjort en god jobb med denne boka, altså med dette unntaket!

Ah, Risvikene. Vel, - av og til går det nok litt fort i svingene for dem, har jeg sett, selv om de jevnt over holder en høy standard. Men bra at du mener det med dette skipet er et unntakstilfelle!