Hvor ofte er det normalt å glemme før man bør ta det alvorlig?
Det er helt normalt å glemme litt; blant annet hvor man skal og hva man skal gjøre. Det skjer med oss alle. Men det er ikke normalt når dette problemet oppstår gang på gang. Dette skjer med Alice. Under en løpetur kjenner hun ikke igjen omgivelsene rundt seg, og ofte glemmer hun hvor hun skal og hva hun skulle til å gjøre. Hun glemmer til og med hvem hennes nærmeste er for det er ikke alltid hun kjenner igjen dem. Hun oppsøker en nevrolog i all hemmelighet og får vite at hun er rammet av tidlig Alzheimers sykdom og hun er bare femti år. Hvordan er dette mulig? Og hvordan skal hun fortelle og forklare dette for familien uten å bli sett på som en sykdom, for hun vil bli sett på som den samme, nemlig Alice Howland. Hun jobber tross alt som professor ved Harvard og er livredd for å miste alt hun har jobbet så hardt for. Det er ingenting som skremmer henne mer enn det.
Ingen damelitteratur
Dette er en bok jeg hadde hørt mye om på forhånd, men i og med at jeg var på en måte redd for at dette ville være en chick - lit bok, så derfor utsatte jeg den en god stund, men selv om bokomslaget og baksiden høres noe ut som chick - lit så er det ikke det. Jeg har ikke noe i mot chick - lit og leser det av og til, men det er ingen favorittsjanger. Jeg var interessert i denne boka først og fremst fordi konseptet hørtes noe spesielt ut. Og etter at jeg fikk vite at boka ville bli film, ble jeg bare enda mer nysgjerrig på boka og fremskyndte den litt, og jeg angrer ikke. Den kan også fint leses av både menn og kvinner.
Det Lisa Genova klarer er å få frem den realistiske biten, både av forklaring på sykdommen, hvordan det påvirker hovedpersonen selv og utfordringene hun møter underveis, og få frem frustasjonen i det hele, både fra hennes perspektiv og de nærmeste. Man får kjenne på hvordan maktesløsheten hiver seg over en når noen man er glad i blir rammet av sykdom.
Viktige opplysninger i søkelys
For noen kan det kanskje bli litt vel mye snakk om sykdom i boka da forfatteren forklarer grundig hvordan denne sykdommen oppstår og utvikler seg, man får mange genetiske detaljer. Det kan kanskje bli kjedelig og noe masete for noen, men selv syntes jeg det var interessant og en viktig og relativ del å ta med. Det er ikke alltid man tror at unge folk kan bli rammet av en slik sykdom, men det kan faktisk dessverre skje.
Jeg har også sett filmatiseringen med Julianne Moore i hovedrollen og som hun vant sin første Oscar for. Det er en av de bedre filmatiseringene jeg har sett og jeg så den kort tid etter at jeg hadde lest boka. Det var selvfølgelig noen scener som ikke var med i filmatiseringen, men slik er det med alle filmatiseringene, man får ikke plass til alle scenene. Syntes likevel at filmen var veldig tro mot boka. Det ble ikke gjort mye forandringer, bortsett fra stedsnavn og at hun jobber ved Columbia universitet i filmversjonen istedet for Harvard. Det eneste som irriterte meg litt var at Kristen Stewart var med i en slik film for hun har på en måte ikke i en slik film å gjøre. Mener ikke å henge henne ut altså, men synes bare at hun er en kjedelig skuespiller fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk. Det er ikke mange filmer jeg har sett henne i, men de jeg har sett så har hun det samme ansiktsuttrykket uansett hvilken situasjon hun er i.
Alltid Alice er en viktig bok å få med seg samme om man kjenner noen med denne sykdommen eller ikke, for den gir et menneskelig innblikk i utfordringene en pasient med denne sykdommen møter underveis. Dette er ingen tåreperse (har aldri grått av en bok) hvis noen er redde for det, men den er sårbar, og informativ bok om når livet tar en uventet vending. En fin bok å få med seg hvis man vil ha noe realistisk og minnerikt å lese.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
