Bokelskere.no

Du skriver:

Det er et diskutabelt spørsmål om hvor mye en forfatter kan skrive troverdig om en tid som ligger så langt tilbake. Og om et lukket miljø som hun selv trolig ikke har personlig erfaring med. Fortellerstemmen er også et "jeg".

og:

Generelt er jeg nokså skeptisk til at man kan leve seg inn i, eller i hvert fall skrive seg inn i noe som på mange måter er ukjent for oss.

...men troverdig og troverdig - er det så stor forskjell på historiske romaner og "andre romaner" i så måte, da? Jeg leste for eksempel en "nåtidsroman" av Siri Hustvedt for et par år siden, og likte den godt, men fortellingen var sett fra en manns synsvinkel og akkurat i den boken syntes jeg ikke dét var helt overbevisende. Mens i romanene "Home" og "Gilead" av Marilynne Robinson kjøpte jeg uten å nøle det mannlige perspektivet, selv om forfatteren som kvinne umulig kan ha "personlig erfaring" med det å være mann og å betrakte verden fra en manns synsvinkel.

For min del synes jeg (gode) historiske romaner er en kjempegod inngangsport til fjernere tider - man sitter jo hele tiden og vet at dette er ikke "sannheten", men det kan kanskje ha vært slik menneskene den gangen levde og tenkte. - For den saks skyld er ikke øyenvitneskildringer noe mer pålitelige enn romaner, ei heller historikeres tolkninger kan man stole helt og holdent på. For også historikere vil forstå fortiden i lys av egne erfaringer, kunnskaper og samtidige "sannhetsoppfatninger". Summa summarum: ikke ta det ille opp at jeg problematiserte dine utsagn, jeg synes det er interessant å gå inn i problemstillingen de reiser!

Var det ikke noe om at "skjønnlitteraturen lyver seg fram til sannheten"?

Og et Sandemose-sitat:
"En forfatter er en mann som ikke kan holde sine vrangforestillinger for seg selv".

For øvrig er jeg nå halvveis i Renhetens pris, og det virker som det er flere av karakterene som må betale en høy pris for sine tanker og handlinger. Men hvem betaler mest: "de rene" eller "de urene"? Er romanens tittel dekkende for innholdet?

Både historikere, og andre som studerer eldre kulturer, er uenige seg imellom om hvor mye vi kan forstå eller få innblikk i, når det gjelder deres tidsånd. Det finnes en egen gren som kalles mentalitetshistorie. Hvis jeg husker riktig, har det sitt sete blant filosofer i Frankrike.
Jeg for min del er nokså skeptisk til at vi kan forstå dem like godt som vi kan forstå oss selv. Men det er altså mitt ståsted.
Det andre temaet du reiser, vil jeg presisere som et spørsmål omkring hvorvidt en forfatter kan skrive troverdig om noe hun/han ikke har opplevd selv. Da snakker vi om nåtiden. Min mening er at vi har helt andre tilganger på stoff om vår egen tid, gjennom direkte observasjoner, og gjennom å samtale med andre mennesker. Hvis en kvinne vil skrive ut fra perspektivet til en gutt, kan hun oppsøke en eller flere gutter, snakke med dem om aktuelle situasjoner, få høre hva de mener, tenker, opplever, o.a. I tillegg til at hun direkte kan se om guttene smiler når de snakker om noe vanskelig, om de sloss på tull, og blir venner igjen, etc.
Det betyr ikke at alle forfattere er like gode. Noen har bedre innsikt enn andre. Noen er flinkere til å leve seg inn i hvordan andre har det, såkalt empatisk intelligens. De fleste forfattere/og personer kjenner sine svake og sterke sider. Ofte får man større forståelse for hvordan det er å være andre etter hvert som man blir eldre. Interessen for andre øker ofte også med alderen.
Jeg for min del foretrekker bøker hvor forfatteren skriver om noe han/hun har opplevd selv, eller eventuelt formidler opplevelser til andre familiemedlemmer, elever, pasienter, altså andregangs fortellere. Men så har jeg også vært veldig opptatt av såkalt sannhet, og virkelighet. Jeg har aldri lest Fantasy, heller ikke sett slike filmer, og kommer trolig aldri til å se i den retningen. Men jeg synes det er greit at andre har behov for ulike typer litteratur, som ikke faller i min smak.