På bokomslaget til romanen Til Fyret av Virginia Woolf står det at den er et mesterverk og en av de mest sentrale romanene i moderne litteratur. Til fyret ble utgitt i 1927, og romanen har jeg kjøpt og lest fordi jeg har et lite prosjekt der jeg ønsker å vite mer om den genierklærte Virginia Woolf og bøkene hun utga.¨
Mesterverk; jeg har tenkt mye over hva som gjør at enkelte bøker blir omtalt som mesterverk. Selv om jeg synes Til fyret var enklere å komme gjennom enn Mrs Dalloway, skal jeg være så ærlig på at konsentrasjonen forsvant litt for ofte da jeg leste del en. At den var nyskapende da den ble utgitt tviler jeg ikke på. Men jeg savner at noen forklarer hva som er det mesterlige i den.
I boken jeg skrev om i innlegget
Biografi: Virginia Woolf av Bjørg Vindsetmo
står det:
«Det boklesende publikum i England hadde forlengst oppfattet at Virginia Woolf var en romanforfatter de måtte lese hvis de skulle kunne rose seg av å «følge med» og å være intellektuelt oppegående. Oppdagelsen hadde absolutt ikke gledet dem, for Virginia var ingen lett forfatter å forholde seg til, og Mrs. Dalloway og Til fyret ble regnet som vanskelig tilgjengelige og «eksperimentelle».«
Romanen er et portrett av hennes mor og far. Bjørg Vindsetmo skriver:
«Dette var gode år med berømmelse og stadig økende selvsikkerhet. Likevel lå depresjon og angst på lur, og med jevne mellomrom lå Virginia til sengs og ble pleiet som prinsessen på erten av Leonard. Sommeren og høsten 1925 hadde hun en av sine lengre sykdomsperioder og var nesten konstant sengeliggende i over fire måneder. Denne gangen var det nok ikke bare selskapskarusellen som hadde snurret for fort. Virginia hadde begynt å skrive Til fyret. Tilsynelatende skrev hun lett og flytende - selv om hun strevde med komposisjon og formproblemer. Men Til fyret var boken om Virginias barndom, om mor og far og om familien Stephens sommerparadis i Talland House. Skrivingen virvlet opp både lykkelige og smertefulle barndomsminner som sikkert bidro til at hun ble syk. I tillegg var det ofte slik at Virginia trengte å ligge i sengen i perioder hvor hun samlet seg om en ny bok.»
Romanen på 206 sider er inndelt i tre deler: Vinduet, Tiden går; og Fyret. Fra biografien:
«Å si at Til fyret handler om Virginia Woolfs barndom er selvfølgelig en grov forenkling. Virginia sa at hun snarere skrev en sørgesang enn en roman, men ikke et øyeblikk blir fortellingen om herr og fru Ramsay privat. Kanskje kunne man kalle romanen en reise til lyset? Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: «Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro,» sier Virginias alter ego, maleren Lily Briscoe. Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at de tre delene skulle handle om «far og mor og barn i hagen; om døden; og om seilturen til fyret.»
Mellom første og siste del går det ti år. Jeg likte del to og tre bedre enn første del. Noen av de lange tankerekkene i del en ble i overkant overlesset for denne leser. En annen ting er formen hun velger. Et eksempel fra del en:
«Ikke før var måltidet over, sa forsvant herr og fru Ramsays åtte sønner og døtre fra middagsbordet, lydløst som hjort, og søkte tilflukt på soverommene, som var det eneste sted i huset der en kunne ha fortrolige diskusjoner om alt og ingenting; Tansleys slips; den nye valgloven; sjøfugl og sommerfugler; folk; mens solen flommet inn i loftsrommene, som var atskilt bare av tynne plankevegger, slik at en kunne høre hvert eneste fottrinn, høre den sveitsiske piken gråte over sin far som lå for døden av kreft i en dal i Graubünden, skinte på flaggermus, flanellsbukser, stråhatter, blekkhus, malerposer, biller og småfuglkranier, mens den varmet opp de lange, krusete tangremsene som var spikret opp på veggen så de gav fra seg en lukt av salt og gress, en lukt som også satt i handklærne, fulle av sand etter badingen.»
Uten å lese slike setninger full av informasjon om igjen og veldig sakte, har ikke jeg en sjans å få med meg innholdet. Jeg tviler på om en mer leservennlig form hadde gjort det hun skriver her til dårligere litteratur. Men når jeg da har opplevd del en til tider i overkant strevsom å komme gjennom, oppveier mye i del to og tre slitet. Et eksempel fra del to:
«Da nå huset stod tomt, med stengte dører og madrassene rullet opp, kom de løsrevne vindene, fortropper for en stor hær, susende inn, strøk over nakne planker, nappet og viftet, møtte ingenting i soverom eller stue som helt kunne motstå dem, bare tapeter som blafret, treverk som knirket, nakne bordben, gryter og dekketøy som alt var støvet, anløpent, sprukkent. Avlagte, etterlatte ting – et par sko, en jaktlue, noen falmete skjørt og jakker i skapene - var det eneste som hadde bevart en menneskelig form, og som med sin tomhet vitnet om at de en gang lhadde vært fylt av liv og bevegelse; at hender en gang hadde strevd med hekter og knapper; at speilet en gang hadde rommet et ansikt; hadde rommet en tredimensjonal verden der en skikkelse snudde seg, en hånd gjorde en rask bevegelse, døren åpnet seg, barn kom styrtende inn; og gikk ut igjen. Nå speilte det bare lyset, som dag etter dag, lik en blomst som speiler seg i vann, fikk sitt klare bilde kastet tilbake fra veggen midt imot. Bare skyggene
av trær som viftet i vinden, bøyde seg dypt på veggen og formørket et øyeblikk flaten der lyset speilte seg; eller en fugl i flukt kastet en svak skygge som flakset sakte over gulvet i soverommet.»
Mesterverk eller ikke; jeg angrer ikke på at jeg leste romanen. Det som jeg likte ved den er så bra at jeg oppveier passasjer da jeg sleit. Det å kjenne til Virginia Woolfs liv mener jeg er en fordel når en leser Til Fyret. Jeg er spent på den siste boken jeg skal lese; Et eget rom.
Bilder av fyr har jeg ikke annet enn dette som jeg tok av en fyrlykt ved hotellet her på Larkollen en tidlig morgen i juni:
Viser 6 svar.
Du nevner form, og i den litterære modernismen var jo formen veldig viktig. I The Common Reader skrev Woolf:
"Examine for a moment an ordinary mind on an ordinary day. The mind receives a myriad impressions--trivial, fantastic, evanescent, or engraved with the sharpness of steel. From all sides they come, an incessant shower of innumerable atoms; and as they fall, as they shape themselves into the life of Monday or Tuesday, the accent falls differently from of old; the moment of importance came not here but there [...] Life is not a series of gig lamps symmetrically arranged; life is a luminous halo, a semi-transparent envelope surrounding us from the beginning of consciousness to the end." (Beklager at det er på engelsk, kopierte et sitat jeg la inn fra boken. Vet det finnes oversatt til norsk i en essaysamling av Woolf).
Så modernistene mente at man ikke kunne beskrive virkeligheten på en entydig, ordnet og lineær måte, man trengte en ny form. Jeg er ingen ekspert på dette, så skal ikke uttale meg så mye om modernismen på sparket. Det jeg tenker, er vel at det også er interessant å lese om den litterære modernismen når man leser Woolf, for hun er jo en av de forfatterne som oftest nevnes når det er snakk om denne retningen innenfor litteraturen.
Så fint at du har et prosjekt der du leser Woolf :-) Både Mrs Dalloway og To the lighthouse er romaner som med fordel kan leses mange ganger. Tror man vil oppdage nye ting hver gang man leser dem. Jeg er spesielt glad i Mrs Dalloway. Har lest den flere ganger, men har tenkt å lese den mange ganger til :-)
Jeg tviler ikke på at jeg vil oppdage flere ting ved å lese bøkene flere ganger/om jeg kunne mer om modernismen. Ser ikke bort at jeg gjør det; jeg har både biografiene og bøkene i bokhylla. Nå leser jeg Hilary Mantels Ulvetid for andre gang etter at jeg så filmatiseringen i sommer. Det er en helt annen opplevelse enn første gang jeg leste den; jeg ser for meg helt andre bilder og får med meg flere detaljer. En annen bok jeg har lest to ganger er Per Pettersons Ut og stjæle hester. Og etter at jeg leste Fortellerkunst av Henrik Langeland fikk jeg lyst til å lese Pettersons bok enda en gang.
Ut og stjæle hester har jeg lyst til å lese - har faktisk ikke lest noe av Per Petterson, så det er snart på tide. Skal på et arrangement på Litteraturhuset i oktober der han og Tone Selboe skal snakke om Jean Rhys, så det gleder jeg meg til. Som leser har man jo også med seg bagasje i form av erfaringer og andre ting, så det påvirker jo hvordan man opplever en bok. Og hvilke bøker man ønsker å lese på nytt? Skulle gjerne lest flere bøker flere ganger, men det er jo så mange bøker man har lyst til å lese, så ... Jeg synes det er fascinerende å høre om andres leseopplevelser - hvorfor de likte / ikke likte en bok jeg også har lest. Jeg er på Goodreads også, så bruker å lese andres omtaler der av bøker jeg har lest. Veldig interessant å se hvor ulike leseopplevelser folk har - og høre hvorfor. Jeg skriver tydeligvis etter innfallsmetoden, så her hopper det fra det ene til det andre ...
Mange liker ikke Per Petterson pga språket, a-endingene. Jeg har lest alle bøkene han har utgitt. Romanene Jeg nekter og Til Sibir er de jeg likte minst. Jeg forbanner tidens elv og I Kjølevannet husker jeg som spesielt gode. Jeg har ingen litteraturfaglig utdannelse, så når jeg skriver gode er det fordi de berører meg følelsemessig. Når jeg leser hans bøker kommer jeg inn i et modus som er vanskelig å forklare. Har ofte tenkt på at jeg bør lese Jeg nekter om igjen.
Virkelig? Er det folk som har problemer med a-endelser? A-endelser er da visserlig korrekt norsk.
Ja jeg leste det da jeg begynte å lese bøkene hans. Husker ikke hvor; mulig det var i et forfatterhefte om Petterson som de har på biblioteket.
Sist sett
