Nysgjerrigheten tok overhånd. Nå har jeg lest boka og reagerer kanskje litt annerledes enn jeg hadde ventet. Ut fra de tidligste omtalene av boka fikk jeg inntrykk av at Atticus Finch, den gode pappaen fra Drep ikke en sangfugl, nærmest ble dradd ned i søla. Det er jeg ikke enig i. Han fortjener fortsatt posisjonen som litterær helt, synes jeg. Ikke den perfekte helten han var (og må fortsette å være) i datterens øyne, men menneskelig, rolig, reflektert og rettferdig. Han har sett hvilken vei det bærer med Sørstatene og handler ut fra filosofien "If you can't beat them, join them."
For meg ble Scout den store skuffelsen. Like impulsiv og engasjert som i barndommen, men fullstendig uvitende (og likeglad?) når det gjelder samfunnsforhold. At hun i en alder av 26 år ikke har en eneste politisk tanke i hodet, etter en oppvekst i sør og en årelang tilværelse "ute i verden", tror jeg ikke på.
Persongalleriet, bortsett fra familien Finch, blir klisjeer, og selve temaet i romanen tåkelegges av sidehistorier som bare virker forstyrrende. En helt unødvendig utgivelse, synes jeg.
Viser 1 svar.
Etter å ha "ligget på været" en god stund, stryker jeg nå Sett ut en vaktpost av ønske- og leselisten. Det finnes rikelig med gode bøker å ta av! Takk for saklig omtale, Marit.
Sist sett
