Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle like romanen Til bølgene av Ida Løkås like godt som hennes debutroman som jeg skrev om i innlegget:
Det fine som flyter forbi av Ida Løkås
Den kritikerroste romanen Det fine som flyter forbi vil alltid han en plass i livet mitt fordi begynnelsen beskriver hvordan jeg opplevde arbeidssituasjonen da jeg leste den. Mye er forandret etter januar 2013; til det bedre. Samtidig er det slik at all motgang i livet er læring når en får det på avstand. Men det ser en ikke når en er midt oppe i en opplevd deprimerende tilværelse.
Til bølgene som ble gitt ut i august 2016 av Forlaget Vigmostad & Bjørke og er på 173 sider. Utgaven jeg har lest er et lesereksemplar. Selv om handlingen i Det fine som flyter forbi og Til bølgene ikke kan sammenlignes, ser også i hovedpersonen i Til bølgene at «det fine flyter forbi» - livet står på en måte «på vent».
Romanen begynner slik:
«Det er høst, men jeg kan ikke huske at det har vært sommer. Det har regnet i flere uker. Kanskje til og med i flere måneder. Men nå har skylaget revnet, og streker av sol skjærer seg gjennom lufta.
Jeg står ute i hagen for siste gang og lytter til skogen som synger. Lener hodet bakover og ser en fugleflokk fly over himmelen. Jorda surkler under støvlene idet jeg begynner å gå. Det er som om bakken prøver å holde meg igjen. Selv med stokken i den høyre hånden er hvert skritt en utfordring, og med ustøe steg stavrer jeg meg opp på terrassen der jeg blir stående og hvile.
Det lyser fra stuevinduene i huset jeg lenge har tenkt på som mitt. Den grove arbeidslampa er skrudd på og fyller rommet med en varm glød. Det er nesten helt tomt nå. Gardinene tatt ned. Møblene solgt. Alt som står igjen, er hauger med pappesker.»
Hovedpersonen er Zahl. Huset han har bodd i har vært eid av tvillingbroren Sigbjørn, og var en gang bestemorens hus. Nå må Zahl flytte hjem til faren igjen. I motsetning til Sigbjørn som er gift, har barn og er i jobb, er Zahl ikke i stand til å jobbe etter en ulykke i tenårene. Det å flytte hjem til faren gjør at han blir enda mer isolert enn han har vært. Men endringen skjer når den gamle legen han har gått hos pensjonerer seg, og den nye legen begynner å stille spørsmål ved om det er nødvendig at Zahl tar de sterke smertestillende tablettene.
Det tok noen sider før historien i romanen Til bølgene vekket min leselyst. Men etter noen sider fikk jeg lyst til å vite mer om Zahl og hans livshistorie, og ikke minst hvordan det ville gå med han videre i livet. Til bølgene er en samtidsroman, og den inneholder et tema som dukker opp i samfunnsdebatten med jevne mellomrom: unge uføre som havner utenfor samfunnet. De gjennomfører ikke studier og er ikke i jobb. Livet har stagnert i et samfunn der det å være i arbeid er en suksessfaktor.
Skaden Zahl fikk har begrenset livet hans. Samtidig er det noe trygt med å ha det slik han alltid har hatt det. Menneskene rundt han har akseptert at dette er livet til Zahl. Eller; de er for nær til å legge press på han for å sjekke ut om det kan være en mulighet for en endring av tilværelsen. Det er da den nye legen som har den nødvendige distanse, men også har en rolle som forplikter til å sette i gang en prosess – for å få Zahl til selv å se at det finnes en annen mulighet enn det livet han lever nå. Hun er klok nok til å forstå at det tar tid å endre en livssituasjon. En barndomsvenn som flytter hjem blir også et positivt innslag i livet til Zahl.
Jeg likte den nye romanen til Ida Løkås og er spent på hvordan kritikerne vurderer den.
Sist sett
