Bokelskere.no

Jeg har bare lest fire bøker av Hamsun; Victoria, Sult, Pan og Mysterier. De to siste likte jeg godt, spesielt Mysterier. Sult var nok også god, men hovedpersonen der var også så irriterende at det var nesten plagsomt å lese boka. (Med litt hjelp fra norsklæreren forsto jeg at denne irritasjonen nok var en del av poenget ved boka.) Victoria leste jeg på ungdomsskolen, så jeg er kanskje ikke helt til å stole på? Kanskje all virringen hos hovedpersonene var en del av poenget der også?

Poenget er vel snarere at bøkene skal skildre ... mennesker, og menneskers følelser. Følelseslivet er da ikke (som det ligger i ordet) rasjonelt, man er forvirret, man tviler, man har mange motstridende impulser flyvende rundt i skallen på samme tid. Noen kaller dette virring og noen kaller dette irriterende. Måten Hamsun klarer å male slike motsetninger i sinnet på, har aldri vekket irritasjon hos meg, men mang en latter, medlidenhet og gjenkjennelse. Er det et minus ved Victoria, en av de virkelige kjærlighetsromaner, at hovedpersonen oppfører seg noe kaotisk i sitt indre?

Siden det kanskje ikke kommer helt klart fram, er det kanskje på sin plass å presisere at det meste jeg har skrevet om mitt forhold til Hamsun her inne inneholder ikke så rent lite selvironi. At jeg lot meg irritere så grenseløst i min ungdom var jo nettopp et tegn på hvilken stor litteratur dette tydeligvis må være, når den kan skape slikt følelsesmessig engasjement hos leseren... Om en reagerer med irritasjon eller ikke har sannsynligvis med personlighet å gjøre. Ingens følelsesmessige virring irriterer meg mer enn min egen. Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg også lar meg irritere over andre mer eller mindre nevrotiske menneskers virring.

Jeg skjønner hva du mener,Cecilie. Jeg leste "Sult" som ung, og holdt på å bli sprø av den fyren som virret rundt i Kristiania. Jeg forsto nok ikke så mye av menneskets sinn og beveggrunner,men det har heldigvis endret seg.Nå leser jeg Hamsun med større forståelse og overbærenhet.