Leseperiode:
Torsdag 1. september - søndag 2. oktober.
Alle er velkomne med innlegg, kommentarer om boka, forfatteren eller andre relevante temaer.
Renhetens pris ga Bergljot Hobæk Haff sin andre nominasjon til Nordisk råds litteraturpris, men prisen fikk hun aldri. Ufortjent vil mange mene. Store deler av livet sitt bodde hun i Danmark. Umiddelbart tenker jeg at det kan ha hatt en medvirkende årsak, men hun regnes uansett for å være en av vår tids fremste diktere.
Romanene hennes er fulle av vidd og visdom, skyld og skam, poetisk språk og fantasi, forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige. Hobæk Haffs karakterer er gjerne outsidere i samfunnet som lever med fornedrelse og skam.
Andre tråder:
Forslag til Nn5
Valg av Nn5
Hovedtråd
Velkommen med innlegg.
Viser 34 svar.
Då har eg avslutta historia om den usympatiske Desiderius. Han var ikkje akkurat hyggelig å bli kjend med, sjølv om Haff har skrive ei god historie.
Stakkars Beatrize de Mendoza som vart skulda for å ha født eit barn som djevelen sjølv skulle vere far til......Det er ufatteleg for oss i vår tid å sjå kva som styrte samfunnet og kyrkja i mellomalderen.
Hoff skriv godt, og får fram det uhyggelige og som Gretemor seier: "Forholdet mellom skuld og skam. Såg ein stad at boka nesten kan karakteriserast som ei form for krim.
Må elles sei at også reint språkleg var dette spennande, med alle dei spesielle uttrykka frå kyrkje og klostermiljø (som ikkje er daglegtale, akkurat), og elles i ein noko konservativ stil.
Takkar for samlesinga av ei interessant bok frå ein epoke som vi vanlegvis ikkje høyrer så mykje om! :-D
Boka ble med på hytta forrige helg. Med fravær av TV og mobildekning, var det perfekte forhold for ei god bok - og for ei bok! Jeg ble fullstendig fengslet, og leste den ut et par dager ut i uka. De bøkene jeg har lest av henne tidligere, har vært veldig forskjellige, men stort sett gode. Her virker det som om hun utfolder fortellergleden uten hemninger, og bruker alle knep og virkemidler for å holde på interessen. Og for min del fungerer det veldig godt. En del frampek gjør at det går an å skjønne mye av sammenhengen før den blir avslørt i klartekst, men samtidig har hun mange sidesprang og tvister underveis som overrasker.
Jeg lurer litt på om Desiderus egentlig angrer på det han har gjort. Det virker ikke som han har mye innlevelse og medfølelse med sine ofre i ettertid, heller. Jeg får en følelse av at han angrer mer fordi det har ødelagt hans krav til seg selv om renhet, enn av empati for ofrene. Det er mulig jeg drar for raske slutninger og har lest boka i for stort tempo, så jeg har ikke noen eksempler som underbygger dette. Som sagt, så er det bare en følelse jeg sitter igjen med. Er følelsesmessig avstumpethet den prisen han har betalt for sin kamp for renhet?
Uansett synes jeg dette var en lesefest! En spennende fortelling, lagt til en periode med viktige historiske hendelser. Religion som maktmiddel har, og har hatt, store konsekvenser. Jeg leste denne uka at etterkommerne av de jødene som ble kastet ut av Spania i 1492 nå kan få spansk statsborgerskap.
Jeg hadde egentlig tenkt å være med på denne felleslesninga, jeg var med å stemme fram boka. Jeg har tidligere lest "Heksen" av Hobæk Haff, og hadde lyst til å prøve mer. Men det har vært hektisk, og etter rask kikk etter boka i lokale bokhandler og på lokalt bibliotek har jeg ikke fått tak i den. Innser nå at jeg er så mye på etterskudd at det dessverre ikke blir noen deltakelse denne gang, håper å komme sterkere tilbake.
Men ut fra diskusjonen dere har hatt så langt har ikke lysten på å lese boka minket, så jeg skal prøve å få lest den en gang seinere.
Har lese halve boka, og trur eg må verte einig med meg sjølv om at innhaldet ikkje alltid egnar seg til kveldslektyre. Teksten er såpass metta med viktige opplysningar at eg må hovudet klart for å få med meg alt.
Elles så har eg faktisk oppfatta at Hobæk Haff har fått med den andaluciske frigjeringa frå maurerane i 1492 - eit årstal som har hatt mykje å seie for spansk historie. Både Granada og Alhambra har fått plass i historia, og det er ein by og eit palass som betyr mykje for meg personleg, og som eg meir enn gjerne reiser tilbake til.
Ser fram til framhaldet, og til å lese meir om Beatrize og hennar lagnad.
Jeg er så enig i at det er best med et våkent og klart hode for å få med seg alt, og jeg er imponert over all kunnskapen forfatteren viser om middelalderen. Jeg er nesten halvveis jeg også, og gleder meg til fortsettelsen og løsning på mysteriene som dukker opp.
Nå vet ikke jeg om dette er en historisk roman, i betydning av at forfatteren prøver å gjengi en bestemt hendelse, eller om hun dikter rundt noe hun har lest om, eller om det er ren fantasi med platå i gitte ting som tid, sted og religion. Jeg vet heller ikke hvilket ståsted forfatteren selv har med hensyn til religiøst syn, men jeg fikk tidlig inntrykk av at boken er preget av moral. Det vil si at hun vil noe mer enn å fortelle en bestemt historie. (skal begynne på side 58.)
Det er et diskutabelt spørsmål om hvor mye en forfatter kan skrive troverdig om en tid som ligger så langt tilbake. Og om et lukket miljø som hun selv trolig ikke har personlig erfaring med. Fortellerstemmen er også et "jeg". Og da kommer vi inn på den tids mentalitet, indre tanker og følelser, holdninger og handlinger preget ikke bare av tiden, men også av de bestemte personlighetsstrekkene, satt inn i religiøse kontekster, både på det indre og det ytre plan. Generelt er jeg nokså skeptisk til at man kan leve seg inn i, eller i hvert fall skrive seg inn i noe som på mange måter er ukjent for oss. Dette klosterlivet, det religiøse tankesettet, forholdet mellom Gud og Satan, det typisk katolske, som selv i dag kan virke fremmed for protestanter, opplever jeg som noe forfatteren formidler litterært, mer enn noe reelt. For meg blir det sånn at jeg kan finne hennes stemme, men å trenge inn i hvordan det kan ha vært i virkeligheten den gang, synes jeg foreløpig det er vanskelig å få fatt i. Kanskje det endrer seg når jeg har lest mer. Er det noen som vet noe om forfatteren? Hennes mål med skrivingen? Intervjuer omkring forfatterskapet, eller lignende?
Du skriver at du ikke vet hvilket ståsted forfatteren har med hensyn til religiøst syn. Jeg har nå lest noen intervju med henne som fulgte med boka. Der sier hun:
Mitt helhetssyn på livet kommer frem i bøkene. Jeg mener at alt henger sammen. Godt og ondt. Verden er en uendelig fylde av sammenhengende liv. Mitt gudsbegrep er gamle Spinozas: Gud er ett med materien. Derfor ser vi i dag hvordan gudsbildet skrumper parallelt med at naturen blir tråkket ned og ødelagt. Gud er verden og oss alle sammen. (Intervju med Aftenposten 1985.)
I et intervju fra 1992 sier hun om Renhetens pris:
...jeg har først og fremst bestrebet meg på å skape en god fortelling; fortellingen er uovertruffen når det gjelder å tolke våre liv og vår tilværelse.
...Desiderus tæres av et kolossalt selvhat, men han er ingen ond person. Han er derimot altfor helstøpt og konsekvent, ute av stand til å skifte sinn og tenke om igjen. Han vet ikke hva forvandling er, er forstokket, lar seg ikke omstøpe.
Det er ellers et interessant spørsmål du reiser om hvor troverdig en forfatter kan skrive om en tid som ligger så langt tilbake.
Takk for informasjon. "Mitt helhetssyn kommer frem i bøkene..." Ja, det er akkurat det jeg også mener, når jeg oppfatter boken som moralsk. Man øyner at her er det et perspektiv som avdekkes litt etter litt. For å utdype litt hva jeg tenker om moral, så vil jeg si at når man leser en bok, merker man fort om man begynner å få sympati for en bestemt person, og antipati for en annen person, da ligger det en moral i budskapet. Ellers har jeg ikke noe kjennskap til Spinoza, og forstår ikke helt dette med at Gud er i materien. Hva betyr det egentlig? Vel, jeg kan lese Spinoza senere. Hva hun mener med at det gode og det vonde henger sammen er også vanskelig å forstå. Mener hun at det både er noe godt og noe vondt på jorden? Eller at mennesker både er gode og vonde? Eller mener hun at det guddommelige og det satanistiske henger sammen? I materien da, i så fall? Disse spørsmålene kan man kanskje få svar på hvis man leser alle hennes verker, eller fordyper seg i ett. Jeg leser langsomt, fordi jeg synes boken er svært tung. Så jeg tenker om henne, at hun virker som en tungsindig person, men det er mitt inntrykk, basert på litteraturen.
Oj, jeg tror ikke jeg skal skryte på meg å være noen Spinoza-ekspert, akkurat. Det er nok mange her inne som kan mye om det og kan forklare bedre enn jeg. Jeg har tatt en rask kikk på hva han sto for for å se om mine vage antakelser stemmer, og kan forsøke å gjengi det etter fattig evne :))
Spinoza hadde et panteistisk livssyn hvor gud er i alt samtidig som han er alt. Han så også på ånd og materie som to sider av samme sak, og på samme måte med menneskets kropp og sjel. Samtidig hadde han det deterministiske synet at enkeltmenneskets handlinger var bestemt av faktorer utenfor deres kontroll, og at mennesket måtte se på sin plass i helheten; "...se på våre liv i evighetens synsvinkel".
Han sto for verdier som ytringsfrihet og toleranse.
Dette kan kanskje forklare hvorfor hun mener Desiderus ikke var ond. Vi får jo underveis vite en del om hva som har formet ham som person, og ut fra denne filosofien så var det kanskje nødt til å bli sånn. Så kan man jo alltids diskutere om dette stemmer, eller om det finnes en fri vilje.
Skal også jeg driste meg inn i filosofien …
Mot slutten av boken møter vår mann Desiderus igjen sin gamle læremester Constantino (side 232). Munken Egidio opplyser: «… bror Constantino var platoniker (…) – Som deres nåde vet, er det en tvilsom sak for en dominikaner. Siden Thomas Aquinas knyttet ordenen til Aristoteles, har det vært nesten umulig for en avviker å bli hørt, enn si tatt alvorlig.»
Vi får altså vite at det var en strid mellom de som støttet Platons ideer, og de som støttet Aristoteles. Dominikanerordenen var blant sistnevnte.
«Han (Constantino) brukte år av sitt liv på å prøve å forene det platoniske og det aristoteliske verdensbildet, så sitt helhetssyn briste og et stadig større svelg åpne seg mellom ånd og materie. Han spådde med dyster røst at den aristoteliske materialismen ville erobre verden og en jernhard lovmessighet senke seg over all tenking. Hvor ville det bli av naturens sjel, spurte han sørgmodig ut i tomme luften, denne evige skaperkraften i alle ting som Platon kalte idéen, de gamle romerne genius, og som de troende kalte Gud?»
Kapitlet avslutter:
«I antikkens ånd omtalte han (Constantino) helst guddommen i flertall og foretrakk å kalle den evig ynglende skaperkraften for naturen. Hans sammenstøt med prioren var mange, og selv om han hver gang gikk ut av dem i triumf, ble hans stilling i klosteret mer og mer usikker. (…) Det ble visket i lønngangene om at han var en frafallen, og at han i dypet av sin sjel var en overbevist hedning.»
Dette kan jeg lite om og synes er relativt vanskelig å få et klart bilde av.
Det hadde vært interessant om noen av dere vet mer om dette. Kan vi for eksempel finne igjen Hobæk Haffs grunnsyn hos noen av disse filosofene? Identifiserer forfatteren seg med platonikeren Constantino?
Du verden hvordan disse bøkene kan føre oss over i de mest uforutsigbare (og spennende) områder! Nå fikk du meg jammen til å plukke fram Arne Næss' filosofihistorie fra Exphil (i stedet for Wikipedia), og jeg ser at dette faktisk var pensum en gang for leeeenge siden. Vanskelig da, og ikke mindre vanskelig nå. Det er til stor trøst at den godeste Arne Næss sier at det skal være vanskelig å forstå - hvis det bare er tanker som vi allerede har vært inne på selv tidligere, så er det neppe snakk om store tenkere :))
Mitt forsøk på en kortversjon i forhold til problemstillingen i boka, er at Platon ser for seg en ideell ideverden som vår erfaringsverden er et slags skyggerike av, "med lavere virkelighetsgrad". Aristoteles var uenig med Platon med hensyn til idelæren. Han mente at det er de enkelte ting som eksisterer. Det finnes fellestrekk ved ting, men ingen selvstendig ideverden.
Jeg er usikker på om forfatteren identifiserer seg helt med platonikeren, men hun er antakelig nærmere Constantino enn Aristoteles? Kanskje noen bokelskere som er godt oppdatert på filosofi kan komme med noen kommentarer på dette?
Gabiella, du skriver:
«Jeg vet heller ikke hvilket ståsted forfatteren selv har med hensyn til religiøst syn, men jeg fikk tidlig inntrykk av at boken er preget av moral. Det vil si at hun vil noe mer enn å fortelle en bestemt historie.”
Det kunne ha vært interessant om du utdypet dette litt mer. Hvilken moral er det du mener boken er preget av? Hva vil forfatteren mer enn å fortelle en bestemt historie?
I Norsk biografisk leksikon står følgende:
«Boken Renhetens pris er et feministisk angrep på kirkens renhetsfanatisme og seksualangst.»
Er det i disse baner du tenker? Det kunne i så fall vært et interessant utgangspunkt for debatt! Er Renhetens pris en feministisk bok? Hva innebærer i så fall det?
Eller tenker du på noe annet?
Nå har ikke jeg kommet så langt i boken, men bare det å ta opp et tema om besettelse på den ene siden, og de kirkelige fedre, på den andre siden, antyder for meg at her er det en moral som driver fortellingen frem. Mitt umiddelbare inntrykk er at det er et angrep på de overordnede i den katolske klostervirksomhet. Men jeg vet som sagt ikke om forfatteren også er ute etter å ta kirken som sådan, altså alle kirker, og eventuelt alle religioner. Derfor lurte jeg litt på om noen hadde kjennskap til hennes forfatterskap. Dette med at en roman skal stå på egne ben, løsrevet fra enhver opplysning om forfatteren, er noe jeg stiller med kritisk til. For å ta et litt banalt eksempel, så jeg nettopp en serie på T.V. som het Ku`damm56. Jeg har aldri ledd så mye av en film, og tenkte at det er en komedie. Så møter jeg en venninne, noe eldre enn meg, som oppfatter filmen som en tragedie. Hun lo ingenting, og sa at det var jo sånn det var før i tiden. Da tenker jeg at produsenten har hatt sin oppfatning. Og den skulle jeg gjerne likt å vite noe om. Slik interesserer forfattere meg. Hvorfor velger de akkurat dette temaet?
Du skriver:
Det er et diskutabelt spørsmål om hvor mye en forfatter kan skrive troverdig om en tid som ligger så langt tilbake. Og om et lukket miljø som hun selv trolig ikke har personlig erfaring med. Fortellerstemmen er også et "jeg".
og:
Generelt er jeg nokså skeptisk til at man kan leve seg inn i, eller i hvert fall skrive seg inn i noe som på mange måter er ukjent for oss.
...men troverdig og troverdig - er det så stor forskjell på historiske romaner og "andre romaner" i så måte, da? Jeg leste for eksempel en "nåtidsroman" av Siri Hustvedt for et par år siden, og likte den godt, men fortellingen var sett fra en manns synsvinkel og akkurat i den boken syntes jeg ikke dét var helt overbevisende. Mens i romanene "Home" og "Gilead" av Marilynne Robinson kjøpte jeg uten å nøle det mannlige perspektivet, selv om forfatteren som kvinne umulig kan ha "personlig erfaring" med det å være mann og å betrakte verden fra en manns synsvinkel.
For min del synes jeg (gode) historiske romaner er en kjempegod inngangsport til fjernere tider - man sitter jo hele tiden og vet at dette er ikke "sannheten", men det kan kanskje ha vært slik menneskene den gangen levde og tenkte. - For den saks skyld er ikke øyenvitneskildringer noe mer pålitelige enn romaner, ei heller historikeres tolkninger kan man stole helt og holdent på. For også historikere vil forstå fortiden i lys av egne erfaringer, kunnskaper og samtidige "sannhetsoppfatninger". Summa summarum: ikke ta det ille opp at jeg problematiserte dine utsagn, jeg synes det er interessant å gå inn i problemstillingen de reiser!
Var det ikke noe om at "skjønnlitteraturen lyver seg fram til sannheten"?
Og et Sandemose-sitat:
"En forfatter er en mann som ikke kan holde sine vrangforestillinger for seg selv".
For øvrig er jeg nå halvveis i Renhetens pris, og det virker som det er flere av karakterene som må betale en høy pris for sine tanker og handlinger. Men hvem betaler mest: "de rene" eller "de urene"? Er romanens tittel dekkende for innholdet?
Både historikere, og andre som studerer eldre kulturer, er uenige seg imellom om hvor mye vi kan forstå eller få innblikk i, når det gjelder deres tidsånd. Det finnes en egen gren som kalles mentalitetshistorie. Hvis jeg husker riktig, har det sitt sete blant filosofer i Frankrike.
Jeg for min del er nokså skeptisk til at vi kan forstå dem like godt som vi kan forstå oss selv. Men det er altså mitt ståsted.
Det andre temaet du reiser, vil jeg presisere som et spørsmål omkring hvorvidt en forfatter kan skrive troverdig om noe hun/han ikke har opplevd selv. Da snakker vi om nåtiden. Min mening er at vi har helt andre tilganger på stoff om vår egen tid, gjennom direkte observasjoner, og gjennom å samtale med andre mennesker. Hvis en kvinne vil skrive ut fra perspektivet til en gutt, kan hun oppsøke en eller flere gutter, snakke med dem om aktuelle situasjoner, få høre hva de mener, tenker, opplever, o.a. I tillegg til at hun direkte kan se om guttene smiler når de snakker om noe vanskelig, om de sloss på tull, og blir venner igjen, etc.
Det betyr ikke at alle forfattere er like gode. Noen har bedre innsikt enn andre. Noen er flinkere til å leve seg inn i hvordan andre har det, såkalt empatisk intelligens. De fleste forfattere/og personer kjenner sine svake og sterke sider. Ofte får man større forståelse for hvordan det er å være andre etter hvert som man blir eldre. Interessen for andre øker ofte også med alderen.
Jeg for min del foretrekker bøker hvor forfatteren skriver om noe han/hun har opplevd selv, eller eventuelt formidler opplevelser til andre familiemedlemmer, elever, pasienter, altså andregangs fortellere. Men så har jeg også vært veldig opptatt av såkalt sannhet, og virkelighet. Jeg har aldri lest Fantasy, heller ikke sett slike filmer, og kommer trolig aldri til å se i den retningen. Men jeg synes det er greit at andre har behov for ulike typer litteratur, som ikke faller i min smak.
Bergljot Hobæk Haff var en særdeles "privat" person som holdt seg mest mulig unna offentligheten og sjelden ga intervjuer. Hun mente bøkene fikk stå på egne bein, - og det gjør de da også. Hvis du ikke vet noe om henne, hjelper det nok å "google" litt.
At bakteppet i denne boka er "noe hun har lest om", kan du være helt sikker på. Hun har skrevet flere romaner der handlingen er lagt til tider (og steder) som ligger meget fjernt fra oss, og aldri har vel noen kritiker greid å "ta" henne på miljø-, person- eller mentalitetsskildring.
Å fange en tidsånd er nok vanskelig, men med solid research, som i dette tilfellet, hvor det finnes flust med kilder å hente fra, er det en utfordring som Hobæk Haff takler elegant, synes jeg. (Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter er lagt til ei enda fjernere fortid, og ingen vil vel antyde at hun ikke er troverdig?)
Les videre du, så får du kanskje et mer nyansert syn på "jeg"-fortelleren, som i starten er en ganske uspiselig og nidkjær moralist, men som i alle gode romaner skjer det en utvikling undervegs i historien.
Jeg tar meg god tid med denne boka.
Leser andre ting også, så jeg regner med å bruke mesteparten av leseperioden. Dessuten er Renhetens pris så bra at det er god grunn til å bruke tid på den.
Da jeg leste at Desiderius var i Pamplona, kom jeg til å tenke på okseløpet i denne byen.
Løpet arrangeres 6. - 14. juli hvert år, og ble særlig kjent da Ernest Hemingway skrev om det i (kult)romanen Og solen går sin gang (1926)
Jeg hadde boken stående ulest, så nå er dere min drahjelp til endelig å få lest "Renhetens pris". Jeg har lest endel om inkvisisjonstiden i Spania fra før, så det blir interessant å følge Hobæk Haffs dypdykk inn i denne epoken. Er det noen av dere som festet dere ved stedsangivelsen Roncevalles i starten av boken (s. 17 i min utgave)? Det er bare et sted fortelleren drar forbi - men Roncevalles, eller Ronsarevollen som det ble kalt på norsk, er et mytisk sted i europeisk heltediktning, nærmere bestemt Rolandskvadet. Det skal ha foregått et stort slag mellom kristne og muslimer der - men dagens historikere mener at det i realiteten ikke var noe viktig slag som fant sted der. Selv om det (så langt jeg har lest) ikke er noe som tyder på at Bergljot Hobæk Haff har gitt Roncevalles noen sentral plass i boken, tenker jeg at det er neppe tilfeldig at hun fletter stedsnavnet inn i nettopp denne fortellingen.
Der gikk det nok hett for seg, skal vi tro den tids visediktere. I den norske kortversjonen kan man få inntrykk av at Roland nærmest tilintetgjorde "blåmannsfjøldi":
... der fekk inkje soli skine bjart
for røyken av manneblodet.
Dei slogest ut på Ronsevollen
i dagane två og trjå;
heidingan' fall fyr Rolands-sverdet
som storren for go'om ljå.
(Verken kursiv eller utheving fungerer - æsj!)
Rolandskvadet med Trio Mediaeval. (Og fantastiske trommer med Birger Mistereggen.)
Fader Bartolomeo var en liten uanselig mann som liknet på en bonde, og jeg husker at jeg tenkte mitt allerede da jeg så ham komme tilsyne allerede øverst i alléen. Han var en ynkelig rytter med så korte ben at de strittet rett ut i luften til begge sider, sånn at han rullet faretruende hit og dit på ryggen av dyret.
Sitat s 52 - skildrar sognepresten som kjem til klosteret.( bortsett frå at ein bonde kan no vere så mangt, då...)
Har hatt ein liten stans i lesinga nokre dagar, men har tenkt å kose meg med boka no i helga. Tok med dette sitatet, synest det var svært så visuelt. Forfattaren skildrar godt miljøet, synest eg.
Fikk lånt meg boka, så blir med på denne:-)
Har såvidt startet lesinga. Har lest ca. ti sider og har allerede en følelse av hva dette går ut på.
Romanen har en jeg-forteller (Desiderius?), og det han forteller nå (1549) hendte noen tiår tidligere. Han besøkte Pamplona-klosteret og møtte Juan de Alvarez.
De Alvarez' uttalelser gir en foreløpig forklaring på romanens tittel, og forteller også at dette nok er en bok med mye psykologi, religiøsitet og djevelskap.
Sitat:
"Jeg vet også at du er en sjelden ren og uselvisk mann, villig til å bringe store offer for å forsvare kirkens læresetninger. Men tro meg, nettopp i denne renheten ligger kanskje din største fare.
[ . . . ]
Ha medlidenhet med mennesket - ikke bare med dets udødelige sjel, men med dets hellige og forgjengelige legeme!" (min uth.)
Fortelleren oppsøkte biskopen i Pamplona:
"Jeg lovet ham at at jeg ville være på vakt og la trosediktet opplese i alle kirker, hvis jeg fikk grunn til å tro at djevelskapen i Oronez-klosteret hadde spredd seg." (min uth.)
Blir jeg-fortelleren "Inkvisisjonens mektige primas"?
Jeg deltok ikke på forslag/stemte ikke denne gangen, da jeg rett og slett ikke har tid til å delta på felleslesing denne runden. Jeg ønsker fortsatt å være deltaker i lesesirkelen og håper å kunne delta igjen i neste runde :)
God lesing! :)
Har lese nokre sider i boka, og det verkar som forfattaren har inngåande kjennskap til det ho skriv om- utifrå språk/ ordbruk. Det er ikkje alle orda som blir brukt dagleg her i huset...
Elles så måtte eg lese meg litt opp på inkvisisjonen! Skrekkelige greier! Det verkar som om den spanske inkvisisjonen var meir infam enn det som vart praktisert elles rundt i Europa?
Trur at samlesing av boka vil verte ei positiv oppleving!
Det verkar som om den spanske inkvisisjonen var meir infam enn det som vart praktisert elles rundt i Europa?
Det er vel ikke så rart at de spanske regentene gikk enda hardere til verks enn man gjorde i resten av Europa. Ferdinand og Isabella brukte inkvisisjonen som et maktmiddel i sin gjenerobring ("La Reconquista" er den historiske betegnelsen på spansk) av den iberiske halvøya, som hadde vært under maurisk (= arabisk, altså muslimsk) styre i 700 år. Så religionen ble brukt i det som egentlig var en kamp om herredømmet i Spania. Muslimer (og jøder) ble definert som en ytre fiende, for at kongeparet Ferdinand av Aragon og Isabella av Castilla skulle kunne befeste at det var de som var de rettmessige herskerne. I de øvrige europeiske landene hadde de kristne herskerne ikke den samme "truede posisjonen" politisk sett; følgelig var det ikke en like innbitt krig som den som pågikk i Spania.
Også jeg tror at denne samlesinga (bedre betegnelse enn 'felleslesing' - etter mitt syn) blir en positiv opplevelse.
Har lest noen titalls sider og er allerede imponert over Bergljot Hobæk Haffs fortellerglede og litterære skrivestil.
Så langt virker det som Renhetens pris kan betegnes en slags thriller-aktig historisk roman.
Spania skilte seg fra andre områder ved at inkvisisjonen fra 1400-tallet var et statsanliggende (initiert av Ferdinand og Isabella) og ikke sprang ut fra kirkelige ønsker. Fra pavelig hold var det en viss motvilje mot å gi samtykke til slik statskirkelig virksomhet.
Dessuten var det visst ikke så vanlig at inkvisitorene beskjeftiget seg med "privatmoralske" affærer - hensikten var i hovedsak å renske ut jøder og muslimer. Hekseprosesser var det for eksempel svært få av før i seinere århundrer, både i Spania og ellers i Europa.
Men "vår mann" Desiderius er nok ekstra nidkjær i tjenesten; allerede tidlig i boka blir det jo klart at han ikke går av vegen for å intrigere seg til fordeler som kan fremme karrieren hans.
Et lite, men forhåpentligvis tankevekkende sidesprang.
I sommer besøkte jeg Steilneset, Minnested for de trolldomsdømte i Vardø (jeg kommer aldri mer til å ta ordet heks i min munn om disse menneskene). Det var en gripende opplevelse. Minnesmerket fremsto svært enkelt; en lang, smal og mørk korridor og utenfor den en brennende stol. Ingen oppslag, inngangspenger eller, gud forby, salgsboder.
I den mørke korridoren fantes et minne over hver av de 111 kvinnene og 24 mennene som ble dømt for hekseri og brent i Finnmark fra 1600 til 1692. En liten glugge, en naken lyspære og et oppslag. Teksten på oppslaget er en transskripsjon av de gamle rettsdokumentene, utført av historiker Liv Helene Willumsen. Her kunne jeg for eksempel lese at Christen Skredder var anklaget for å ha praktisert trolldom sammen med samen Morten Olsen. Begge var videre anklaget for å kastet en dødelig forbannelse over embetsmannen Hans Olsen Kofoed. Både Christen Skredder og Morten Olsen ble dømt til døden på bålet. Deres eiendeler tilfalt Kongen.
Det samme går igjen i svært mange av rettsdokumentene. Den dømte er gjort til syndebukk for plager, ulykker og død som rammer en annen. Anklagene fremstår nærmest som påskudd. Mange har tilstått – etter å ha blitt torturert i kjelleren i Vardøhus festning.
Hvorfor ble hekseprosessene så omfattende i Finnmark? I kulde og mørke, langt mot nord og «utenfor folkeskikken» er det kanskje ikke så rart at disse tankene fikk spre seg. Her er også hull i fjellet, som skulle være direkte nedganger til helvete. Viktigere er det å se på prosessene som en religionskrig. Kirkens og kristendommens kamp mot den gamle folketroen, som det fantes rikelig av i nord. Prester og embetsmenn mot kvinner og menn som praktiserte gammel folkemedisin, ikke innrettet seg etter kirkens bud, eller var kommet på siden av samfunnet på en eller annen måte.
Vår «inkvisisjon» var virksom snaut hundre år etter at jeg-personen i Renhetens pris utfører sin tjeneste så nidkjært. Marit skriver at hovedhensikten i Spania var å renske ut jøder og muslimer. Det får vi tidlig hint om. Klosterets priorinne selger gavene fra dona Beatrize’s for en slikk og ingenting; «smykker av en så skremmende skjønnhet at enhver kunne se at de ikke var tilvirket av kristen hånd». De hadde noe østerlandsk over seg. Den slu juvelereren «stilte priorinnen overfor valget mellom å bli under den mauriske svøpe eller å skille seg av med smykkene til spottpris».
I Spania hadde de jøder og maurere; i Finnmark hadde de samer. Begge steder innebar det skikker og tradisjoner som ikke gikk i takt med kristendommen, slik makthaverne tolket den, og som kunne smitte over på folket. Etter hvert ble jo alle slags avvik fra den slagne landeveg sett på med mistenksomhet og straffet på ymse vis. De fleste nasjoner har ei grum fortid å se tilbake på.
Det virker som du har hatt ei utbytterik reise i nordområdene!
Sist sett
