Siden jeg ikke har blitt bitt av Jojo Moyes-basillen slik - tilsynelatende - "alle" andre har, ville jeg gi henne ett siste forsøk. Språket har trukket ned opplevelsen av de andre bøkene jeg har lest av henne, og jeg bestemte meg derfor for å lese denne på originalspråket. Ei lita stund trodde jeg at det løste problemet, men så, etter omtrent 60 sider, fant jeg ut at nei, det er rett og slett bare slik at jeg ikke liker skrivemåten hennes. Det blir for mange klisjéer, litt for forutsigbart, litt for lite uventet handling, og litt for enkle fremstillinger av både tanker, følelser, og dybde. I alle bøkene har jeg tenkt at mye tekst med fordel kunne vært kuttet ut da ting ofte over-forklares. Ting som kunne blitt formidlet på 1-2 setninger får ofte et helt avsnitt, og akkurat dette er enda verre i denne boka enn i de andre. Kort sagt burde redigeringen vært betydelig strengere.
Særlig i denne boka savner jeg originalitet og nye elementer. Jeg mener - hvor mange ganger før har jeg ikke lest om hvordan hun traff ham: Han - en kunstner. Hun - en vakker kvinner han bare må male. Og vips! LOVE. Nå virker jeg kanskje kald og kynisk, det er ikke meningen. Jeg står likevel på mitt når jeg sier at dette er mer enn oppbrukt. Om en først skal ha med en maler som maler en kvinne og blir forelsket, så kan en iallfall finne på NOE nytt.
Vurderte flere ganger å legge bort boka da jeg har hylla full av bøker jeg vil sluke. Men så får jeg det liksom ikke til, så noe har engasjert meg nok til å fullføre (om enn så vidt). At jeg fullførte har nok også sammenheng med at jeg føler meg forpliktet til å lese ferdig da jeg er vandt til å fullføre før jeg starter på noe nytt - uansett om det er snakk om bok eller andre prosjekter. Dette var min fjerde bok, og meget sannsynlig også den siste, av Jojo Moyes.
Sist sett
