Bokelskere.no

Det materialistiske menneskesyn har aldri kunnet gi grunnlag for
hva vi idag forbinder med menneskerettighetene.

Og slik viser det seg den dag idag, at der materialismen seirer
kan ikke menneskerettighetene bestå.

Slaveriet, kastevesenet, menneskehetens splittelse i herrefolk
og treller er i virkeligheten uttrykk for det naturlige
materialistiske syn på menneskeheten.
Menneskene var bare kollektive vesener, de hadde ingen verdi
som individer. Det var først da kristendommen forkynte hvert
enkelt menneskes ufortapelige og evige verdi og alle menneskers
likhet for Gud, at de såkalte menneskerettigheter fikk konkret
innhold - og demokratiet et fast grunnlag.

Det viser seg at dette syn på mennesket er bundet til Gudstroen,
og forsvinner der Gudstroen forsvinner.
At Kristus gjorde seg til ett med menneskene, med de fattige,
fortrykte og elendige: "Det I har gjort mot en av disse mine
minste små, det har I gjort mot meg" -- det er den mest radikale
omvurdering av menneskenes stilling i denne verden, som har
skjedd noensinne. Denne omvurdering skapte vår kulturs respekt
for det enkelte menneske, hvert eneste menneske -- den har i
prinsippet brutt alle skranker av sosial, nasjonal og rase-
messig art og stadfestet menneskehetens enhet som skapning
i Gud.

I denne panikktid er det også et annet ord man bruker som et
slags besvergelsesformular. Det heter humanisme.
Sånt et vakkert og oppløftende ord -- men hva betyr det egentlig
og hvor har man det fra?
Når vi beveget og hemmelig stolt over oss selv sier: Vi er
humanister - hva finnes for realitet i det?
Naturligvis anvender vi ikke ordet humanisme i vitenskapelig
betydning, som noen slags fagmessig betegnelse.
Man mener noe henimot en totalitetsinnstilling overfor
menneskeheten, en respekt for alle mennesker og alt menneskelig -
som da skal stå i motsetning til den nye, brutale kollektive
vurdering -- som i realiteten er så gammel som denne jord.

Saken er jo den at mennesket i seg selv slett ikke har noen
opprinnelig respekt for det menneskelige: At vi alle er
mennesker -- det vet sannelig også kannibalene.

Og ingen av menneskehetens store tyranner som for et godt ord
har utslettet menneskeliv, har vært i tvil om at det var
menneskeliv de utslettet.
De har ikke kunnet gå med på at mennesket som menneske har
noen særlig betydning og "verdighet".

Og intet tyder på at vi efter alle århundrers sivilisasjon
er kommet synderlig lenger i så måte. Herrene og herskerne
betrakter fremdeles mennesket som masse -- "et stykke natur"
med Hitlers uttrykk. Kanonføde, midler til oppnåelse av
forskjellige maktmål, i høiden utstyrt med den verdi som de
får fra kollektivet, folket, rasen eller klassen.

Vi må være oppmerksomme på at respekten for mennesket som
menneske ikke er noen opprinnelig foreteelse hos menneskeheten.