Dette er overhode ikke litteratur, på mange måter ligner skrivestilen mer på en rapport eller en utvidet avisartikkel. Mer en rapport enn en avisartikkel - i media i dag er det helt ordinært med litterære grep som feks cliffhangere, vet ikke om det har vært det tidligere. Men denne boken bruker nesten ingenting som jeg vil beskrive som virkemidler. Jeg måtte trekke på smilebåndet over sitatet: "Knausgård har hatt sin kamp, Jeg skjønte aldri helt hva kampen var. Dette er kampen min." Boken virker ærlig, naken, ren. Selve skrivestilen gir samme inntrykk som forfatteren formidler - han ønsker å oppklare et drap, og det er i hovedsak tanken på de etterlatte som driver ham.
Dette er en viktig bok i og med den peker på en del problemer som vi - nordmenn - bør forholde oss til. Hvis vi ikke kan stole på det offentlige, statlige, hvem skal vi kunne stole på da? Kanskje er dette spørsmålet enda viktigere nå som så mye av oss blir lagret digitalt.
Boken har også en sterk menneskelig side: varslerens. Den belyser de mekanismene som gjør det så vanskelig å si ifra og hvor sterkt det påvirker de menneskene som tør å gjøre opprør. Honør til Robin Schaefer.
Viser 1 svar.
Sist sett
