Blanding mellom historisk roman og "eventyr" ...
Spesielt vennskapsbånd mellom gutt og elefant
Handlingen er fra 1500 - og 1600 - tallet. Tolvåringen Jahan har et sterkt vennskapsbånd med elefanten, Chota. Jahan hjalp Chota med å komme til verden og elefanten er helt hvit. Jahan gjør alt han kan for å holde den i live og ta vare på den. Etter hvert blir den hvite elefanten Chota (som betyr liten) og Jahan svært lojale mot hverandre, og Jahan ser på seg selv som en slags elefanttemmer. Jahan får vite at sultanen ønsker seg elefanten i gave, noe som ryster ham. Han vil ikke gi fra seg vennen sin, men de hjemme hører ikke på ham og vil oppfylle sultanens ønske. Det fører til at Jahan blir blindpassasjer på båten elefanten skal fraktes med for å sørge for at hans elefantvenn vil være i god behold. Det viser seg at ikke alt går som planlagt. Planen var å reise hjem igjen, men i stedet blir han værende i Istanbul som elefanttemmer, og han blir tatt vare på av den kjente arkitekten Sinan. Vi blir vitne for Jahan som unggutt til han blir en gammel mann. Dette er en slags reise gjennom hans liv, hendelser, arkitekturens betydning, forskjell på menneskenes status, rettferdighet og urettferdighet.
Dette kan virke som en tung bok i begynnelsen. For oss som er vant til tykke bøker, er det nok ikke så skremmende, men for de som ikke er det blir det nok en prøvelse. For meg var det litt tungt i starten å komme inn i handlingen og komme inn i flyten før det etter hvert løsnet seg. Det er en stor forskjell å lese historiske romaner i forhold til andre sjangere, for historiske romaner er mer detaljrik når det gjelder tid, sted og miljøskildringer. Men etter hvert som man leste, så løsnet det seg og man opplever ikke innholdet like tungt som i starten. Man blir mer orientert om alt underveis. Det beste med hele handlingen er Jahans forhold til elefanten. Selv om Jahan kommer fra et vanskelig hjem, beviser han at han har mye empati og sympati i seg. Han viser omsorg for andre, spesielt for elefanten. Det er heller ingen hemmelighet at elefanter er lojale og kloke dyr.
Store klasseforskjeller
Man blir godt kjent med Istanbuls vakre, men også mørke sider. Etter at man har ferdiglest Arkitektens læregutt blir man nysgjerrig på Istanbuls arkitektur og de som sto bak det. Til tross for at dette er en historisk roman, er ikke alt virkelighetsrelatert. Noen kjente arkitekter blir nevnt, men Jahan og elefanten er selvfølgelig fiksjon. Men romanen viser også hvor mye makt sultanen og hans familie hadde. Det er ikke noen man burde komme i klammeri med. Nåde den som sa i mot ham eller brøt lover. Man finner fort ut hvem som var "verdt" noe i datidens samfunn og ikke.
Elif Shafak har en veldig poetisk skrivemåte uten å bli for jålete eller pompøst. Hun gjør det med stil istedet for overdrivelse. Det gjør innholdet vakkert i og med at innholdet også har sine mørke aspekter. Vi blir også godt kjent med karakterene, både på godt og vondt, og av og til føles det som man selv befinner seg i handlingen. Det er ingen tvil at hun vet hva hun skriver om og vet mye om Istanbul.
Det er mye man kan si om Arkitektens læregutt. Det er en realistisk bok som har sin sjarm og man blir godt kjent med Istanbul rundt 1500 - og 1600 - tallet. Som sagt, ikke forvent at dette er en bok med mye fart og spenning eller heseblesende. Det er ikke en slik type bok. Det er en stillestående og nøktern historie . Har ikke noe i mot stillegående bøker, de har jeg lest mange av, men i enkelte partier kunne jeg ha tenkt meg litt mer driv for boka kan oppleves noe monotont.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
