Bokelskere.no

II.6.III Fra starets Sosimas samtaler og belærende ord

e) Noe om den russiske munk og hans mulige betydning
Starets Sosima drøfter - via Aleksej - kva den russiske munken er: «kanskje er [det] fra disse fromme og ydmyke mennesker at den russiske jords frelse på nytt skal komme!» fordi dei si einsemd framleis har bevart «bildet av Kristus skjønt og uforfalsket». Han går vidare til tankar om fridom og det moderne mennesket (her har vel lite endra seg sidan Dostojevskijs dagar) trong til å oppfylle sine eigne, private behov noko som får katastrofale følgjer, meiner han. Det har han jo rett i; sjå berre kva han seier om verda i 2016 (s. 45):

Det forsikres at verden mer og mer vil forenes og at menneskelige kontakter stadig vil bli bedre ved at avstandene forkortes og tankene overføres gjennom luften. Å, tro ikke på en slik sammenslutning mellom menneskene!

Stosima - altså Dostojevskij -kritiserer folk for å jage etter ytre status («Å kunne gi fine middager, ha flotte ekvipasjer, høy rang og mange tjenere»), og også dei fattige, som utviklar misunning og drukkenskap. Derimot blir munken sett på som eit ideal, i kontrast til dei som jagar etter materielle gode.

«Det er folket som er Russlands frelse», står det, og (s. 47)

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.

Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

f) Noe om herre og tjenere: Er det mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden?
Vi har altså sett at kritikken blir retta mot både høg og låg, i samfunnet, og òg sjølvsagt mot samfunnet. Redninga skal komme «fra folkets tro og ydmyke fortrøstning»

Og, jo, han meiner at det er «mulig for herrer og tjenere å bli brødre i ånden»; han sett ikkje spørsmålsteikn ved klassesamfunnet, men vil vere tenaren åt tenaren sin. Folk spør: «Skal tjeneren kanskje sitte i sofaen og få servert te av sin herre?» (slik romarane gjorde ein gong i året, under Saturnaliafesten), og Sosima svarar: «Ja, hvorfor ikke? Iallfall en gang iblant.»

g) Om bønnen, om kjærligheten og om berøring med andre verdener
Bønn er oppdraging, seier staretsen. Denne delen av papira inneheld vakre ord om kjærleik, om verdien av å elske kvar ting på jorda («For hvis du elsker hver ting, skal du også nå frem til Guds mysterium i tingene»), og - så klart, vi har skjønt det nå- elske mennesket også når det syndar («for dette er et bilde av Guds kjærlighet») (s. 52).

At Sosima forkastar vald til fordel for å «handle i ydmyk kjærlighet» (s. 53), kjem heller ikkje som noka overrasking: «Brødre, kjærligheten er vår beste lærer, […].» (s. 53).

h) Kan man være dommer over sine likemenn? Om troen inntil enden
Sosima ordlegg seg som Kristus når han oppfordrar oss til ikkje å dømme (Matt 7,1), og særleg når han utdjupar det kristne kjærleiksbodskapet (s. 57):

Når du er alene, skal du be. Fall gjerne på kne og kyss jorden. Kyss jorden, og elsk den umettelig; elsk alle, elsk alt, søk glede og henrykkelse. Væt jorden med din gledes tårer, og elsk disse tårene.

i) Om helvete og helvetes ild: en mystisk betraktning
Der helvete hos Sartre er «les autres», er det hos Dostojevskij «[l]idelsen ved at man ikke lenger kan elske». Slagordet er ikkje som hos Descartes («Cogito, ergo sum»), men «Jeg er, og jeg elsker». Den «åndelige pinen», dvs. lidinga over at vi ikkje kan elske, er av indre art.

Dei siste linjene i kapitlet skildar korleis staretsen døydde og sluttar med eit frampeik om noko «eienbdommelig, foruroligende og ubegripelig», som han nå skal fortelje om.

Ta vare på folket, beskytt folkets hjerte. Oppdra folket i stillhet. Det er vår store oppgave som munker, for dette er Guds utvalgte folk.
Da er det vel Russlands folk, og ikkje berre munkane, som Dostojevskij ser på som «Guds utvalgte folk».

Jeg tror ikke det er så langt fra at han tenker sånn. Jeg har akkurat fullført En forfatters dagbok 2, hvor han er på en etterlengtet rundreise i Europa, og om den ortodokse tro som den eneste sannhet, skriver han på side 184:

Russland forstod at hun bar i seg en kostelig skatt som intet annet land kunne oppvise maken til: den ortodokse tro. Russland måtte beskytte Kristi sannhet, Kristi uforfalskede bilde, som var blitt fordunklet i alle andre konfesjoner og alle andre folkeslag.

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over Dostojevskijs beretninger i denne boka, jeg likte han bedre bak ordene i Brødrene Karamasov. Om jeg tidligere befant meg i en eller annen form for Dostojevskij-rus, så er den over nå.

Han rakker ned på det aller meste: katolisismen, protestantismen, islam, jøder, tyskere, franskmenn, engelskmenn, tyske og franske kvinner, de engelske fant han tiltrekkende. Han synes ikke noe særlig om verken Berlin, Paris eller London, og selv om han besøkte en rekke andre byer, som Wien og Venezia, så skriver han ingenting om dem. Ett eneste langt og surt oppgulp, etter min mening, og jeg kunne godt vært denne leseopplevelsen foruten.

Dostojevskij skriver riktignok i begynnelsen av boka at han kanskje kommer til å skrøne, og det er mulig at han overdriver noe med vilje, men på meg blir det hele både hovmodig og patetisk uansett hva som er tilfelle.