Jeg forstår ikke helt hvorfor ikke skjønnlitteratur kan være en beskrivelse av virkeligheten, eller hvorfor den ikke kan hjelpe oss til å tolke vår egen fortid eller samtid. Jeg anser det som en av skjønnlitteraturens viktigste oppgaver. Og på mange måter tror jeg skjønnlitteratur er bedre egnet enn faglitteratur til å hjelpe oss i livets motbakker og forholde oss til mennesker, gjøre oss til samfunnsbevisste og ansvarlige borgere osv. Man snakker jo ofte om klassikerne som "dannelseslitteratur".
At det store flertall av oss leser mye mer skjønnlitteratur enn faglitteratur overrasker meg overhodet ikke, ikke greier jeg å bli så veldig forarget over det heller. Det virker det som du gjør og det engasjementet anbefaler jeg deg å bruke til noe positivt.
Å lese bøker er vel for mange en aktivitet de bedriver på fritiden, en rekresajon. Og man leser av lyst, ikke av plikt. Så da er det vel ganske naturlig at man velger å lese ting som intereserer og underholder en. Om man hadde fått betalt for å lese så kanskje man hadde lest mer faglitteratur? Men da hadde det vel ikke vært så gøy?
Viser 1 svar.
Så enig, så enig; skjønnlitteratur er kilde nummer én til å oppta kunnskap om mennesket, som et selvstendig individ og som del av et samfunn. Dessuten er skjønnliterære univers minst like "virkelige" som noe annet, de er faktisk helt konkrete fortolkninger av virkeligheten (som etter mitt syn er det beste vi som mennesker kan oppnå), de er videre beskrivelser av et menneske som lever i et samfunn, som dermed med nødvendighet speiler dette fellesskapet (og følgelig er den reneste etterretning om sameksistens).
Men for all del, det er selvfølgelig avhengig av hva slags informasjon man ønsker, men da må andre argument tas i bruk.