Kvinneliv i Afghanistan
Et kvinneliv som vi i frie Norge har vanskelig for å forestille oss... Det er forbudt for kvinner å bli behandlet av menn i Talibans Afghanistan.
Mødre- og barnedødeligheten er høy.
Derfor driver doktor Khadija en jordmorskole, slik at kvinner skal kunne få hjelp av andre kvinner. Hun snakker også til elevene sine om fredsarbeid og kvinners rettigheter, selv om dette er forbudt og kan koste henne livet.
Boka har forsåvidt gjort inntrykk, selv om jeg ikke syns jeg kom ordentlig inn under huden på hovedpersonen doktor Khadija Safi eller alle de andre medvirkende i denne historien. Jordmorskolen er enormt viktig i et land i verden der kvinner sliter med mange og vanskelige fødsler, og ofte ikke har verken råd eller muligheter til å få hjelp; de blir ofte nektet av storfamilien å komme seg til sykehus eller å få hjelp av leger.
Fikk litt følelsen av at det meste som ble omtalt måtte tildekkes mest mulig, akkurat slik som livet var for alle disse jentene; hijab ble forherliget som et plagg som kvinnene absolutt måtte tildekkes med, fordi (sitat fra boka, side 173):
'Hva er en hijab? Hijab er verdien av en kvinne. Hijab er skjønnheten i verden, og hvordan man oppnår sawab i den neste verden' sa doktor Khadija. Du kan skrive at kvinner er som honning, og at honning alltid trenger å dekkes til.
Utviklingen av bedre levekår, utdannelse og menneskerettigheter for kvinner går altfor langsomt i et land som Afghanistan, og jeg vil påstå at all den gamle overtroen (les: den islamske religionen) og alle de gamle tradisjonene hemmer dem altfor mye i denne utviklingen.
Jeg skjønner forresten ikke helt hvorfor omtalen fra forlaget kaller hovedpersonen i boka for doktor Zeba. Jeg har ikke funnet et eneste sted i teksten hvor doktor Khadija Safi blir kalt doktor Zeba.
Sist sett
