Bokelskere.no

Torturkammer fra Den Spanske Inkvisasjonen i siste halvdel av 1400-tallet. Utført i grådighetens og religionens navn.

Midt på bildet kan vi se hvor amerikanske forhørsledere har hentet sin inspirasjon til den beryktede torturmetoden "Waterboarding."

II.5.V Storinkvisitoren

Eg har grubla lenge på dette kapitlet - og er kommen fram til at eg ikkje får ordlagt meg betre enn Geir Kjetsaa, som skreiv om dette i ein kronikk i Aftenposten:

Særegenheten hos Dostojevskij kommer imidlertid også frem i tilgivelsesproblematikken. Mens vi streber etter å tilgi hverandre, kjemper hans mennesker med en adskillig vanskeligere oppgave - nemlig med å tilgi seg selv. I de følgende romaner blir Dostojevskij stadig mer opptatt av disse stolte opprørere mot Guds verdensordning. Vi møter dem i en rekke av hans verker, særlig i hans siste roman Brødrene Karamasov, hvor Kristus-skikkelsen trer levende frem for oss i "Legenden om Storinkvisitoren". Aldri er vel frihetens problem blitt reist med slik styrke som i denne "legenden". Vi står overfor en mektig konfrontasjon mellom to uforsonlige makter: Kristus og djevelen. Storinkvisitoren fremstår som selve fornekteren av den kristne idé, som selve antikrist. Å kreve at Dostojevskij skulle gi et "tilstrekkelig" svar på det ondes problem, ville som Russland-kjenneren Erik Krag påpeker, være det samme som å kreve en løsning på selve verdensgåten. Men hvis vi betrakter hans svar som et "kunstnerisk bilde", vil vi neppe kunne avvise det som mislykket. Skal man belyse det ondes problem, bør han som filosofiprofessor Egil Wyller har påpekt, stille problemet på hodet, slik kirkefaderen Augustin gjør. Når han spør hvor det onde kommer fra, svarer han ikke på det, men stiller et annet spørsmål: "Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?" Da følger man ikke det ondes negative vei, men det godes vei, og kan derfra ledes til Gud. "I lidelsen ligger det en idé," skriver Dostojevskij. "Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. Det er vår planets lov, men denne umiddelbare erkjennelse som føles i selve livsprosessen, er en så stor glede at man kan betale for den med års lidelser. Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen." Det er Kristus-skikkelsen som ligger til grunn for disse refleksjonene. Det er Kristus-skikkelsen som skaper og nærer Dostojevskijs visjon om at mennesket gjennom lidelsen kan bli gudmenneske.

Eg høyrde han eingong førelese (det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velfomulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet) om dette på Universitetet i Oslo. Det var stort.

(det var nettopp det han gjorde; han las meir enn han snakka, men det gode innhaldet var så velformulert at eg tilgav han at han las opp manuskriptet)

Den refleksjonen satte hjernevinningene i sving hos meg; jeg har nylig lest noe om ulike forelesningstradisjoner i ulike land... Og om jeg ikke husker feil, leste jeg det i historikeren Bernard Lewis' erindringsbok Notes on a century. Boken har stive permer og fikk derfor ikke være med meg på tur ut i den store verden, så jeg får ikke bladd tilbake og kontroll-lest. Men Lewis emigrerte i godt voksen alder fra Oxford til Princeton, og skriver om kulturkollisjonen han som erfaren historieprofessor opplevde da. Om jeg altså husker riktig, var det i den forbindelse han skrev om forskjellen på å fortelle og å lese opp... Kanskje Kjetsaa som slavist rett og slett hører hjemme i en annen akademisk tradisjon enn den du (og jeg) er mest fortrolig med?

Geir Kjetsaa siterer Dostojevskij i innlegget over:

"Lykken består ikke i komfort, lykken må kjøpes gjennom lidelse. [...]

Mennesket fødes ikke til lykke. Det tjener seg til lykken, og alltid gjennom lidelsen."

Tidligere tiders filosofer og forfattere var ofte opptatt av sorg og lidelse som nødvendige onder på veien mot dypere forståelse og glede i livet. I dag skal helst alt som gjør vondt fjernes fortest mulig med alle mulige og umulige midler.

Som en følge, orker mange heller ikke ta innover seg andres sorg og smerte der vi sitter på hver vår tue med eller uten våre substitutter for lykke. Ingen god utvikling, etter min mening.