Bokelskere.no

Leseperiode:
Tirsdag 1. mars - Søndag 8. mai.

Tråden brukes til innlegg, kommentarer og diskusjon om Brødrene Karamasov, forfatteren og andre relevante temaer. Verket deles inn i to tråder:

Tråd nr. 1: Første og annen del.
Tråd nr. 2: Tredje og fjerde del + epilog.

Det er en fordel om vi starter innleggene med å opplyse om hvor langt vi er kommet i boka og/eller hva vi refererer til, sitater etc. Dette både for å unngå spoilere og for å gjøre det enklere for andre å finne fram til det aktuelle sted i romanen.

Bruk gjerne fet skrift, f.eks.: Tredje del, Syvende bok, kap. II eller 3.7.II.

Andre tråder:

Forslag til Ev5

Valg av Ev5

Lesesirkel hovedtråd 2015/16

VELKOMMEN MED INNLEGG :)

Tråd nr. 1: Første og annen del.

Epilog. III Lille Iljusjas begravelse. Talen ved stenen

I ei god bok er ingenting tilfeldig. Vi hugsar gutane som kasta stein og at Aljosja var heime hos den sjuke Iljusja. Nå er Iljusja daud, «to dager etter dommen mot Misja»; ja, dommen; dette er ikkje eit kristent verk for ingenting. I spissen for gutane ved grava er Kolja Krasotkin, veslevaksen som alltid: «Merkelige saker, Karamasov! En sånn forferdelig sorg, og så skal det plutselig serveres pannekaker. Et underlig trekk ved vår religion!» Ved kista finn Aljosjo nokre smågutar; det er neppe tilfeldig at dei er tolv. Kolja snakkar om steinkastinga, og Aljosja ber forsamlinga om å ta vare på minnet om Iljusja. «Å, kjære barn, å, kjære venner, frykt ikke livet! Hvor skjønt er ikke livet når du bare gjør noe godt og riktig!» avsluttar Aljosja, med referanse til Sosima tidlegare i verfket.

Som vi har sett før, meiner Dostojevskij at det bare er ved å elske livet at vi kan fatte meininga med det. Vi skal òg elske synda og lidinga; det er lidinga som foredlar oss som menneske. Eg las for ikkje lenge sidan at Lenin sette Dostojevskij høgt, men dette med lidinga likte han dårleg. Det skjønner eg godt. Men Karamasovbrørne er uansett vakkert og nydeleg skrive.

Epilog II For et øyeblikk ble løgnen sannhet

Aljosja dreg til Mitja på sjukehuset. Etter ei stund kjem Katja, og etterpå Grusjenka. «Men det er ikke du som trenger min tilgivelse, men jeg som trenger din», seier Katja til Mitja. Grusjenka vil ikkje tilgi Katja. Nykelreplikken er vel noko Aljosja seier til bror sin tidleg i kapittelet:

Gjennom lidelse ønsket du å bli gjenfødt til et nytt menneske. Men
hvis du tar på deg dette tunge martyrkorset, vil du bare føle skyld i
ditt indre. Og denne skyldbevisstheten vil kanskje være en større
hjelp til å bli et nytt menneske enn dine kvaler der borte.

Epilog I Planer om å redde Mitja
Så kan vi jo spørje: Korfor blir han dømd skyldig? Har det samanheng med noko vi har lese tidlegare? Da starets Sosima fekk den siste oljen og tala til dei som var samla i cella? Da sa han:

«Dere skal elske hverandre, […]. Dere skal elske Guds folk. […] hver
enkelt av oss er skyldig for alle og for alt på jorden, […] hvert
enkelt menneske er skyldig for alle mennesker og for hvert enkelt
menneske på jorden. […] Vær ikke redd for synden om dere bare
erkjenner den og føler oppriktig anger.»

For, meiner i alle fall Dostojevskij, vi er alle skyldige. Her, i det fyrste kapitlet i epilogen, møter vi Aljosja, som går til Katerina Ivanovna, som på si side er klar: Mitja må få hjelp til å flykte. «Han som sitter i fengsel», seier ho, med tanke på Mitja, «er ikke i stand til å lide, er vel han i stand til å lide? Nei, slike som han lider aldri!»

Og så er det lidinga som er heile poenget med livet hos Dostojevskij …

VI.12.XIV Bøndene holdt stand
Dette er siste kapitlet før epilogen. Forsvararen har gjort inntrykk på forsamlinga, og statsadvokaten lyt ta til motmæle for å forsvare tradisjonelle verdiar:

Men hvis et fadermord bare skal være en fordom, og hvis hvert barn
skal spørre sin far: 'Far, hvorfor er det min plikt å elske deg?' –
hvordan skal det da gå med oss, hvordan skal det da gå med samfunnets
grunnvoller, hvor skal da familien da ta veien? […].'

Det er som å høyre pastor Manders i Ibsens Gengangere. Så dømmer da òg juryen Dmitrij skyldig – men forteljaren hugsar ikkje klart kva som vart sagt. Den dømde hulkar; «Det var nesten som om han hadde fått en ny, fremmed stemme, – Gud vet hvor han hadde fått en fra.» Ja, kanskje nettopp Gud ...

VI.12.XIII En tankens horkarl
Kva legg vi merke til her? Mykje snakk om forholdet mellom far og son (som i kristendommen?) og om kjærleik: «Kjærlighet kan ikke skapes av intet, bare Gud kan skapes av intet.» Og skyld: «Jeg er skyldig overfor alle mennesker, jeg er den mest uverdige av alle.» Alt frå det som skjedde før rettssaka, kjem opp att i rettssaka.

VI.12.XII Det var heller ikke noe mord

Ei logisk oppfølging av kapittelet føre: «Det var ingen penger. Det var ikke noe ran». Og nå: «Det var heller ikke noe mord». Og skjemtinga med diktarprofesjonen held fram: «I virkeligheten kan det dukke opp en mengde ting som unngår det fineste dikterblikk.» Fetjukovitsj ladar opp til det siste slaget.

VI.12.XI Det var ingen penger. Det var ikke noe ran

Også i dette kapittelet viser til forteljaren til romanskriving og psykologi når han lèt forteljaren referere Fetjukovitsj, forsvararen:

Er ikke dette snarere en fantasifull antagelse som anstår seg en
romanforfatter?

og

Ærede jury, siden dette er psykologi med to ender, vil jeg ta fatt i
den andre enden, så får vi se hvilket resultat vi da kommer frem til.

Fetjukovitsj har eit stikk motsett perspektiv på saka enn aktoratet …

VI.12.IX Psykologi for alle pengene. Den galopperende troika. Slutten på statsadvokatens tale.

Nå gjer statsadvokaten seg ferdig. Vi ser at (nesten) alt som skjedde før rettssaka, nå blir gjennomgått som ei rettssak, med aktorat og forsvar, ein prosess om livet og døden, om straff og skyld. Interessant er at statsadvokaten har kjennskap til Shakespeare og Hamlets monolog om å vere (dvs. leve) eller ikkje vere (dvs. døy). «Nei, ærede jury», legg han til, «andre får bare ha sine Hamleter, vi russere har nok med våre Karamasover!»

Eg ser forresten at ei dramatisering av romanen, Brødrene Karamasov, for tida går på Trøndelag Teater, og at Dostojevskij skal diskuterast på Litteraturhuset i hovudstaden. Det gror etter kommentarane våre.

VI.12.X Forsvarerens tale. En stokk med to ender

Forsvararen, Fetjukovitsj, begynner; fyrst tilbakeviser han skuldingane mot Mitja, «ikke uten sarkastiske og ondskapsfulle bemerkninger», og deretter «hevet talen seg virkelig til patos». Dostojevskij lyt ha kost seg med å la forteljaren trekke parallellar til romanskriving, «særlig om man da fra naturens side er blitt utstyrt med stor psykologisk begavelse», og dette passar vel meir på forfattaren av Karamasovbrørne enn på dei fleste.

VI.12.VIII En avhandling om Smerdjakov
Eit litt anna perspektiv enn før: Sjå kor elegant Dostojevskij framstiller ein statsadvokats innlegg, ikkje minst ved hjelp av retoriske spørsmål, for å få retten med på angrepet på Mitja! Han trekker fram autoritetar («våre største psykiatere»), og ikkje minst stiller han retoriske spørsmål. Statsadvokaten held ei oppvising i retoriske appellformer, ikkje noko mindre. Men held det?

VI.12.VII Historisk overblikk
Ikkje så mykje konkret her. Vi får repetert Mitjas forhold til Grusjenka og rivaliseringa med faren; begge vart gripne «av den mest fortærende karamasovske lidenskap». Også festinga på vertshusa og familiemøtet i klosteret blir trekte fram av statsadvokaten, i tillegg til «Mitjas anstrengelser for å skaffe seg penger», før Ippolit Kirillovitsj begynner å snakke om Smerdjakov (i neste kapittel).

VI.12.VI Statsadvokatens tale. Karakteristikk
Etter forhøyra av Ivan, Aljosja og Katerina Ivanovna er det tid for eit langt innlegg frå statsadvokaten. Litt rart at han «betraktet denne talen som sitt livs chef-d'œuvre, som sin svanesang»; hovudverk og svanesong er da på ingen måte synonym! Som representant for det beståande samfunnet er det naturleg for han å kritisere trekk i tida som uttrykk for «at våre moralske prinsipper er i ferd med å rokkes i sine grunnvoller, eller at vi kanskje ikke har noen moralske grunnprinsipper i det hele tatt?». Som å høyre Cicero rase mot Catilina, dette: «O tempora, o mores!» …

Statsadvokaten siterer «en av våre største forfattere», som i hovudverket sitt «sammenligner Russland med en troika som jager av sted mot et ukjent mål». Denne forfattaren, er eg ganske sikker på, er Gogol, og verket er Мертвые души, «Daude sjeler».

Han siterer Ivan, som har sagt til Smerdjakov det han hevda tidleg i forteljinga, at «alt er tillatt». Ivan liknar mest av alle sønene på faren, seier han, og Aljosja er sjølve motsetninga av Ivan. Interessant er at han seier «jeg vil også forsvare tiltalte! Jeg er nok anklager, men jeg er vil også være forsvarer».

VI.12.V En plutselig katastrofe
Nå er det Ivan, som er kommen til hektene att. Litt, i alle fall: «Jeg føler meg helt elendig.» Ivan, ved sin «fulle, onde forstand», seier at Smerdjakov var mordaren. OG han ber om vatn, ironisk nok «for Kristi skyld». Om seg sjølv seier han «jeg er ikke sinnsyk, bare morder», ei påminning om at vi alle er skyldige? Han snakkar om djevelen han hadde besøk av – og eg, som nettopp har lytta til Åse-Marie Nesses gjendikting av Faust, da! Djevelen, held han fram, «er nok til stede i salen her», ja, visst er han det!

Katerina Ivanovna skrik ut at det er Mitja som er mordaren og viser fram brevet frå denne Karamasovbroren, der det står: «Jeg skal slå ham i hel, så fort Ivan er reist.» Skyldmotivet blir forsterka når ho siterer Ivan: «hvis det er Smerdjakov som er morderen (…), så er vel jeg også skyldig».

VI.12.IV Lykken smiler til Mitja

Ei rettssak er i grunnen ein fin måte å stille ting i relieff på. Neste vitne er Aljosja. Særleg spennande er ikkje denne delen av rettssaka; kapittelet ville neppe ha vorte direkte overført i fjernssynet. Ennå står «pengebeviset» sentralt, også i avhøyret av Katerina Ivanovna og Grusjenka. I ei rettssak lyt alle gjere greie for seg og lyt rekne me då bli stilt til veggs. «Din gjerning skal vitne for deg» står det hos Øverland.

VI.12.III Medisinsk sakkyndighet og et pund nøtter

Dokter Herzenstube er med blant dei medisinsk sakkyndige, og forteljaren meiner han var «Herrnhuter» eller «mährisk broder». Det er ikkje ukjent i norsk rettshistorie at medisinsk sakkyndige er ueinige.

Herzenstube legg ut om tiltaltes mentale tilstand. Og pundet med nøtter? Eg veit ikkje. Historia understrekar «Gott der Vater, Gott der Sohn und Gott der heilige Geist», som jo står sentralt i romanen. Vi får sjå. Dostojevskij har nok ei meining med dette kapittelet òg.

VI.12.II Farlige vitner

Eigentleg er det lite konkret å melde frå desse vitneavhøyra. Vi blir minna om at heile handlinga strekker seg over nokre få dagar, for sjølv om det verkar som vi ikkje har møtt Rakitin på år og dag, er det faktisk ikkje lenge sidan denne seminaristen og huslæraren (hos fengselsinspektøren) var ein høgst aktiv person. Nå får han spørsmålet «[E]r ikke De den samme herr Rakitin som har skrevet en brosjyre under tittelen 'Den i Gud hensovnede starets Sosimas liv og levnet'?». Dermed kom også staretsen inn att på sena; rettssaka kan vel nesten tolkast som eit oppgjer om Guds eksistens.

Forteljaren skriv ein interessant parentes om at han får vite at Grusjenkas etternamn kan vere Svetlova, for det visste han ikkje. Forteljarens rolle er ein studie verd i seg sjølv.

Trådar blir trekte til det vi med erfaring frå norsk rettshistorie kan kalle pengeviset – og til vesle Iljusja, som ligg for døden. Dostojevskij slepp ikkje taket i personane sine.

VI.12.I En skjebnesvanger dag

Forteljaren trer tydelegare fram her når vi få vite om rettssaka mot Dmitrij Karamasov. Det er auga hans vi opplever rettssaka gjennom, og han tek sine atterhald når det gjeld objektiv skildring. Og interessa for saka var tydelegvis stor; dei fleste damene «var så ivrige at de hadde glemt å pynte seg». Rivalinnene Katerina Ivanovna og Grusjenka er blant dei store trekkplastera, ved sida av spenninga mellom juristane: forsvarar Fetjukovitsj og statsadvokat Ipolit Kirillovitsj. Salen er stappfull. Hadde eg ikkje visst betre, hadde eg trudd at forteljaren viste til ei pågåande rettssak her i landet.

Dette kapittelet ser ut til å tene som innleiing til rettsforhandlingane; det viser atmosfæren som forhandlingane vil finne stad i. Hovudpersonen, Mitja, erklærer seg skyldig i «drukkensskap og utsvevelser», «i dovenskap og fråtseri», men ikkje i at faren døydde.

VI.11.X «Det var han som sa det!»

Nå fortel Aljosja Ivan om at Smerdjakov har hengt seg, og Ivan fortel Aljosja at han meiner at fanden har besøkt han. Og Dmitrij, seier Ivan, kallar Aljosja ein kjerub. Ja, her møtest himmel og helvete. Ein kjerub er Guds sendebod, og ein seraf, som òg blir nemnd, er eit englevesen. Ein stor replikk er «Veien i morgen går til korset, men ikke til galgen.» Men så kjem dette: «Men han – det er meg, Aljosja, meg selv. Alt som som er lavt og simpelt hos meg!» Da Ivan meinte at han møtte fanden, møtte han seg sjølv, sin Mister Hyde! At det går an å dikte slik!

Ikkje rart at Ivan mister bevisstheita.

VI.11.IX Djevelen. Ivan Fjodorovitsj' mareritt
Tittelen lover ikkje godt, men innhaldet vart førebudd på slutten av kap. VIII. Dette med djevelen minner meg om Luthers møte med hinmannen, noko som blir stadfest mot slutten av kapittelet: «Du tenker vel på Luthers blekkhus!». Her kjem forteljaren fram att for fullt for å fortelje om sjukdommen til Ivan Fjodorovitsj, «nervefeber», altså tyfoidfeber. Den nye dokteren som Katarina Ivanovna har tilkalla frå Moskva, seier at det ikkje er uvanleg med slike hallusinasjonar som Ivan har hatt.

Forteljaren bruker god plass på å skildre ein kar som sitt i rommet. Dette er vel ein ny figur som Dostojevskij bruker for å halde den store diskusjonen gåande («Men sjølv om djevelens eksistens er bevist, så betyr vel ikkje det at Guds eksistens er bevist?»). Ivan oppfattar denne karen som den materialiserte sjukdommen. Når mannen seier at han er «en fallen engel» og «Om jeg noensinne har vært en engel», tenkjer vi på Satan, engelen som gjorde opprør mot Gud. Her er fullt opp av parallellar med både Peer Gynt (knappestøyparen) og Bulganov (Meisteren og Margarita), for ikkje å seie ein direkte referanse til Dostojevskijs diktarkollega Tolstoj. Om det er Dostojevskij eller omsettar Kjetsaa som skriv «n'est ce pas» i staden for det korrekte «n'est-ce pas», er ikkje så godt å seie. Viktigare er replikken «for lidelse, det er jo nettopp livet» – dette er kjernen i verka til Dostojevskij. Dei to diskuterer om Gud er til; det skulle jo berre mangle, for det er dette som forfattarskapet handlar om. «Je pense, donc je suis» er sjølvsagt ein referanse til Descartes. Neste del av samtalen har referansar til Jesu likningar, historia om døyparen Johannes, jesuittane, om «alt er tillatt» – og «Storinkvisitoren».

Dostojevskij held koken. Og nå kjem Aljosja og fortel at Smerdjakov har hengt seg.

Dostojevskij er sannelig ikke alene om å holde koken. Det er fortsatt interessant og lærerikt å lese dine betraktninger. Denne gangen var jeg spesielt glad for lenken til nervefeber. Jeg leser for tiden Dr. Zhivago og har irritert meg litt over denne nervefeberen i den tro at det var en moderne form for dåning... Så feil kan man ta. Takk for oppklaringen!

VI.11.VIII Tredje og siste møte med Smerdjakov
Vi kan velte oss i viktige kapittel! Vi legg merke til at forteljaren, i presens, er med; «I den bydelen hvor Smerdjakov bodde, finnes det nesten ikke gatelykter». På veg til Smerdjakov møter Ivan ein bonde som han kjem i klammeri med; dette blir ramma for kapittelet, til slutt møter vi denne bonden på ny. «'Han kommer sikkert til å fryse i hjel!' tenkte han og fortsatte videre til Smerdjakov.» – ganske kaldt. Smerdjakov er ikkje bra og opptrer hovmodig. Han har boka Vår hellige fader Isak Syrerens ord, ein ikkje uviktig nykel til å begynne å forstå Dostojevskij univers.

Smerdjakov seier at «denne tredje» er saman med dei – det er vel Gud, det. I strømpa har han dei tre tusen rublane som vi har høyrt så mykje om. Om mordet har han nå dette å seie til Isak: «Jeg drepte ham sammen med Dem», og minner gjesten om utsegna «Alt er tillatt»: Spørsmålet om alt er tillate dersom Gud ikkje finst, er jo hovudspørsmålet i romanen. Er det derfor Ivan er medskyldig?

Så kjem dei inn på mordet og at Smerdjakov hadde simulert anfallet fyrste gongen og fekk mistanken over på Dmitrij, men det er, seier Smerdjakov, Ivan «som er den virkelige morder i lovens rette mening». Smerdjakov fortel altså om mordet, om kva som skjedde om natta og om pengane. Ivans replikk «du har vel hatt fanden selv til medhjelper» kan vi oppfatte som bokstavleg meint! Også seinare i kapitlet kjem vi tilbake til utsegna om at «alt er tillatt».

Ivan møter som sagt bonden att og kjenner eit «isgufs i sjelen». Han vart sittande

med hodet støttet i begge hendene, og stirre mot sofaen som sto ved
veggen midt imot ham. Det var visst noe der som irriterte ham, en
eller annen gjenstand som uroet og pinte ham.

Neste kapittel skal, heldigvis, forklare meir om sjukdommen hans.

VI.11.VII Annet besøk hos Smerdjakov

Smerdjakov er heime frå sjukehuset; om han har simulert anfallet veit vi ikkje. Ivan kjem til Smerdjakov, som har briller, og det synest Ivan er uttrykk for noko lite høgverdig; han kallar Smerdjakov eit krek. I grunnen er temperaturen høg i diskusjonen mellom dei to. Poenget til Smerdjakov er at Ivan ønskte faren daud. Ivan, på si side, seier at det var Smerdjakov som drap han. Ivan tenkjer

Ja, jeg gikk bare og ventet på dette, det er sant! Jeg ønsket at
mordet skulle skje! Gjorde jeg virkelig det, på alvor?... Jeg må slå i
hjel Smerdjakov!... Om jeg ikke har mot til å drepe ham, er det ikke
verdt å leve lenger!...

Ganske sterkt om at vi alle har skyld? Så dreg Ivan til Katerina Ivanovna. Her får vi lese eit brev frå «D. Karamasov» om at Mitja skal betale tilbake dei tre tusen rublane - dersom han hadde hatt dei - og at det er han - Mitja - som er mordaren, og Ivan trur det.

Og så blir det veldig innvikla mot slutten av kapittelet. Kven har sagt kva? Og kven er skyldig? Ivan skal til Smerdjakov - «'Nå kommer eg kanskje til å drepe ham,' tenkte han underveis.»

VI.11.VI Første møte med Smerdjakov
Ivan går til Smerdjakov. Ivan var borte frå gravferda til faren; han kom ikkje tilbake «til oss» før etter gravferda, seier forteljaren, som er del av fellesskapet i landsbyen. Vi får vite om det dårlege forholdet mellom Ivan og Mitja. Og Smerdjakov: hadde han anfall på ordentleg da gamle Karamasov vart drepen, eller simulerte han? Det blir kraftig diskusjon mellom Ivan og Smerdjakov om situasjonen som oppstod etter mordet. Ivan seier at han er sikker på at Mitja er mordaren og argumenterer grundig for synet sitt. Seinare møter han Aljosja på gata. Og vi les:

Fra den dagen la Aljosja merke til at Ivan likesom begynte å unngå
ham. Han følte at broren ikke lenger var glad i ham og sluttet derfor
å besøke ham.

VI.11.V Ikke du, nei ikke du!

Utanfor huset til Katerina Ivanovna møter Aljosja broren Ivan, som akkurat har vore der. Katerina ber begge om å bli med inn; Ivan var på veg ut att da Aljosja kom. Emnet for samtalen er morgondagens forhør.

Katerina ber Aljosja om å følgje etter Ivan. Aljosja gir han brevet frå Lisa, som Ivan seier «byr seg fram». Aljosja og Ivan snakkar om kven som kan ha drepe faren. «Du har jo flere ganger sagt til deg selv at du er morderen», seier Aljosja til broren. I denne replikkvekslinga var det «som om det ikke lenger var han som snakket, det var som om han ble styrt av en annens vilje, som om han sto under innflytelse av ukjent, høyere makt». Tittelen på kapitlet kjem frå replikken der Aljosja seier «Men det er ikke du som er morderen, du tar feil, det er ikke du, hører du! Gud har sendt meg for å si deg dette.».

Ivan vil gå til Smerdjakov, som nå bur hos Marja. Dit skal Ivan nå, «drevet av en plutselig og uimotståelig tanke».

VI.11.IV Hymne og hemmelighet

Aljosja går til fengselet i heimbyen, som på norsk heiter Krøtterstad. Altså ikkje sentralt i urbane strøk av Russland. Vi får vite at Rakitin er huslærar hos fengselsinspektøren. Claude Bernard, som blir nemnd fleire gonger, var ein fransk lege og fysiolog. Rakitin seier at «[e]n klok mann kan gjøre kva han vil», noko som får meg til å tenkje på ein annan roman av Dostojevskij, Brotsverk og straff, der Raskolnikov gir uttrykk for liknande overmennesketankar. Interessant at tankegods frå tidlegare delar av verket nå dukkar opp att, med spørsmål om korfor det vesle barnet er så fattig (s. 103) og at alle ber skyld (s. 104). «For mennesket kan ikke leve uten glede», står det, vakkert sagt, er det. Og igjen: «Amerika er bare tomhet og jag.» (s. 109); det minner om Forkynnaren, der det i ei eldre riksmålsutgåve heitte at «alt sammen er tomhet og jag efter vind».

VI.11.III Djevelungen

Aljosja er hos Lisa, som har noko «ondskapsfullt og samtidig noe troskyldig» over over seg; det er vel akkurat dette uttrykket som forteljaren bruker her, som vi tidlegare har tenkt passar på ungjenta - som Kolgakov har fridd til. Lisa vil gjere det vonde, seier ho, i ein slags allusjon til Paulus i Romarbrevet, som gjer det vonde som han îkkje* vil? Og Aljosja følgjer opp: «Det er stunder da menneskene elsker forbrytelsen». Lisa ber Ajosja om å levere eit brev til Ivan, det var derfor ho hadde bdt han om å komme; her møter vi kommunikasjon før mobiltelefonens og fjesbokas tid. Men framfor alt er dette eit veldig viktig kapittel pga. det som står om vondskap og brotsverk.

VI.11.II Vondt i benet

Neste gamle kjenning er fru Khokhklakova, det er ho som har vondt i beinet, og dottera Lise, som har sendt bod etter Aljosja. Bladet Rykter (!) har ein artikkel om saka mot Mitja, og artikkelen er, så vidt eg kan skjønne, skriven av Rakitin, som da òg står bak nidvisa om frua. Ho fortel litt av kvart, også at Ivan har besøkt Lise. Ikkje rart da at Aljosja vil til Lise, som eg meiner ho har heitt heile tida, men som fyrst i neste kapittel blir omtala som Lisa. Om det eine namnet er kjælenamn for det andre, eller omvendt, veit eg ikkje.

VI.11.I Hos Grusjenka

Så arbeider forteljaren seg fram mot at han skal ta føre seg Ivan. Da treng han Aljosja, sjølvsat, og Grusjenka, ikkje noko(n) mindre. Og polakkane, som vi hugsar. Grusjenka meiner at det er «denne tjeneren» som må vere drapsmannen. Katerina Ivanovna blir òg brakt på bane, og dermed er trådane i gang med å bli nøsta opp til vi kan møte Ivan; han har alt besøkt Mitja, får vi vite.

VI.10.VII Iljusja

Eit stutt kapittel avsluttar den tiande boka. Det dreier seg om sjukdommen til Iljusja og den noko merkelege dokteren, som blir provosert av Kolja, og Kolja vil berre lystre Aljosja. Også Kolja blir rørt av orda til Iljusja på dødsleiet. Aljosja kan oppklare uttrykket «Glemmer jeg dig, Jerusalem», og eg kan tilføye at uttrykket stammar frå salme 137:

Gløymer eg deg, Jerusalem,
så lat mi høgre hand bli gløymd!

Store norske leksikon har ein artikkel om Jerusalem i jødedommen her.

VI.10.VI Tidlig moden

Diskusjonen om Guds eksistens dukkar nå opp att - dersom Gud ikkje var til, seier den veslevaksne Kolja, «så måtte man oppfinne Ham». Interessant at Kolja og Aljosja kjem inn på Voltaires Candide! Og kolja erklærer seg som sosialist, og meiner at Kristus ville ha vore revolusjonær om han hadde levd på 1800-talet. Denne meiningsutvekslinga gjer at dei kjem inn på Rakitin - og seinare Pusjkin. Så kjem dokteren.

V.10.V Ved Iljusjas seng

Folka våre er på og snakkar om holdningar til sjukebesøk hos Iljusja. Unge Kolja ter seg uklanderleg og gleder Iljusja med kunstane til Peresvån og kanonar og forteljingar om ei gås. Grunnlegginga av Troja blir diskutert, og Kolja og Aljosja er ueinige om verdien av å studere klassiske språk. Også i Sigrid Undsets Jenny blir plassen til dei klassiske språka trekt fram, og der har talerøret til forfattaren same syn som Aljosja. Og så kjem dokteren.

IV.10.IV Zjutsjka

Kolja, som er oppteken av «ideene og det virkelige liv», vil bli kjend med Aljosja, som nå framtrer langt meir verdsleg enn før. Kolja fortel om mobbinga av Iljusja, men er det sant, alt han seier? Tittelen på kapitlet er namnet på ei bikkje som ar vorte borte og som Iljusja lengtar etter. Vi får vite mykje om Kolja, men det er vanskeleg å seie kor relevant alt er. Eg har kjensla av å lese ei likning, men eg veit ikkje heilt korleis eg skal tolke innslaget med Peresån (bikkja til Kolja) og historia om den bortkomne bikkja Zjutsjka - ja, den bibelske allusjonen var tilsikta.

IV.10.III Skolegutten

Og nå er Kolja kvitt barnevaktoppdraget. Han snakkar med ein annan gut, Smurov, som i eit tidlagere kapittel kasta snø på Iljusja, som nå er sjuk. Her er ingenting tilfeldig. Og vi får forklaringa på den litt lange innleiinga: Kolja og Smurov begynner å snakke om Iljusja, som dei har forsona seg med, og Aleksej Karamasov og rettssaka. Kolja besøker Iljusja «av egen fri vilje»; det er eit poeng her. Så begynner ei samanlikning mellom menneske og bikkjer, og Kolja seier at han er sosialist. Han snakkar med ein frosen bonde og talar han etter munnen for ikkje å skuffe han. Også ei torgkone snakkar han med - og ertar på seg ein handelsmann før han snakkar med ein klok bonde («Jeg innrømmer gjerne at vanlige mennesker også kan være kloke.»). Så ber Kolja Smurnov om å hente Aleksej. Da er vi klare for eit nytt møte med ein Karamasov-bror.

IV.10.II Unger

Vi følgjer Kolja Krasotkin vidare. I same huset som han, mora og tenestejenta Agafja bur ei dokterfrue med to ungar, Nasjta og Kostja, og ei tenestejente, Katerina, som er gravid. Kolja leikar med ungane; ein kanon gjer det største inntrykket. Agafja skal passe på dokterungane mens Kolja er borte ein tur. Og dett var dett?

IV.10.I Kolja Krasotkin

Vi er over i fjerde og siste delen. Tiande boka, som er den fyrste boka i denne delen, heiter «Guttene». Og det fyrste kapitlet er «Kolja Krasotkin».

Forteljaren held altså ikkje direkte fram med kva som skjedde etter at Mitja hadde vorte ført bort, men skildrar bakgrunnen til Kolja Krasotkin. Fyrst og fremst får vi vite at han var sjølvoppteken – og glad i å lese. Nyttig er det nok for lesaren å få opplyst at ein slektning av guten arbeidde ved den jernbanestasjonen som Ivan seinare skulle reise til Moskva frå (heldigvis skriv Kjetsaa «jernbanestasjon», og ikkje «togstasjon»). Læraren Dardanelov var forelska i mora til Kolja, Anna Fjodorova.

Forteljaren seier til slutt i kapitlet at Kolja er identisk med den guten «som var blitt stukket i siden med en pennekniv av Iljusja, sønnen til stabskaptein Snergirjov, den gang guttene ertet ham og kalte faren hans for en børste». Dette er lenge sidan – og viser kor bevisst romanen er komponert.

III.9.IX Mitja blir ført bort

Eit stutt kapittel, men det viser kva forteljaren har lagt opp til. Vi er nå tilbake ved det kjernen i forteljinga: menneskets forhold til Gud, til verda, til medmenneska og seg sjølv. For nå seier Mitja: «Jeg tar lidelsen ved anklagen og den offentlige skjensel på meg, – jeg vil lide og lutres gjennom lidelsen!» Vi kjenner att tankane frå tidlegare. Vi har møtt tre brør med ulik innstilling til livet og religionen. Nå har Mitja vorte eksaminert som følgje av at gamle Karamasov har vorte drepen, og dei andre to står att. Så fint sett i sene!

Og Kalganov – ja, vi har møtt han før – tenkjer, etter at Mitja har vorte førd bort: «Hva skal man tro om menneskene etter dette? Det er jo meningsløst, helt meningsløst!»

III.9.VIII Vitneutsagnene. Bånet

Vi kjem nå til vitneavhøyra, som for det meste handlar om pengeforbruket til Mitja: hadde han brukt alle dei tre tusen rublane på den fyrste ranglinga, eller hadde han fordelt utgiftene? Trifon Borisytsj meiner bestemt ja. Ja, hadde han kanskje seks tusen i alt? Eller, som gamle Maksimov seier, tjue tusen? Grusjenka held på at det gjekk med tre tusen fyrste kvelden.

Så har Mitja ein draum, om eit barn, «Bånet», der spørsmålet er «Hvorfor er folk fattige?». Det må vel da vere ein samanheng mellom dette spørsmålet og pengeforbruket til Mitja?

I alle fall vaknar Mitja og skriv raskt under på forklaringa.

III.9.VII Mitjas store hemmelighet. Han blir utpepet

Mitja seier nå at han hadde stole pengane frå Katarina Ivanovna Verkhovtseva og rangla bort det meste i to omgangar. Er kapitlet meint for å problematisere forholdet mellom ein kjeltring og ein tjuv? Utsagnet «Skurker er vi jo alle saman i større eller mindre grad, men det er bare erkeslynglene som er tyver. […] jeg mener bare at en tyv er mer slyngelaktig enn enn en slyngel.» er neppe tilfeldig lagt i Mitjas munn. Seinare følgjer han opp: «Jeg har lært at det ikke bare er umulig å leve som kjeltring, også å dø som kjeltring er umulig… Nei, mine herrer, man må dø som et hederlig menneske!...»

Derfor har vi hatt desse kapitla om rangling og forhøyr.

VI Statsadvokaten får Mitja på kroken

Mitja reagerer kraftig på ordren om kroppsvisitasjon og på at han lyt ta på seg kleda til Kalganov. Etterpå fortel statsadvokaten at Grigorij Vasiljev seier at døra til hagestua hadde stått open. Verre er det at Nikolaj Parfjonovitsj viser fram ein tom konvolutt med påskrifta «Til min lille kylling» og «Tre tusen». Da endrar Mitja forklaring og legg skylda på Smerdjakov. Etter mykje forspel er vi nå framme ved at Mitja skal fortelje korleis han hadde fått tak i pengane.

V En sjels vandring gjennom trengsler. Tredje trengsel

I dette kapitlet er vi komne fram til eit viktig moment: Døra hadde ikkje vore open da Mitja var ved huset til faren. Han fortel at berre han sjølv og Smerdjakov kjende signalet som var avtalt mellom faren og Grusjenka. Mitja understrekar kraftig at Smerdjakov er uskyldig. Pengane vil han ikkje fortelje meir om. Forhøyrarane varslar kroppsvisitasjon.

III.9.IV En sjels vandring gjennom trengsler. Annen trengsel

Her skjer lite; prosessen med avhøyr utviklar seg vidare og lyt vere logisk bygd opp. Derfor har vi dette kapitlet, der Mitja har ein vanskeleg balansegang. Dei tre tusen rublane står sentralt.

III.9.III En sjels vandring gjennom trengsler. Første trengsel

Nå følgjer tre kapittel under samletittelen «En sjels vandring gjennom trengsler»; tittelen bryt med den realistiske skildringa av miljø og personar som vi elles har møtt, talet på trengslar, altså tre, har nøye samanheng med den magiske funksjonen som vi kjenner frå folkeeventyr og Bibelen.

Vi opplever Mitjas reaksjon på skuldingane, og på at Grusjenka seier at det var for hennes skyld at Mitja tok livet av far sin og tek på seg skylda. Han spør «kan jeg fortjene en slik kjærlighet», dvs. at Grusjenka seier at ho vil følgje han i fengselet, at ho vil dele skjebnen hans, «selv om vår vei skulle gå til skafottet».

Det blir altså ein periode med forhøyr av Mitja, den fyrste trengselen. Så lurt: Gjennom forhøyr får vi ta del i det Mitja tenkjer, i alle fall det han vil at representantane for styresmaktene skal oppfatte. For kva er sant og kva er løgn av det Mitja og Grusjenka uttrykker her?

III.9.II Alarm

Forteljaren skildrar politimeisteren, Mikhail Makarovitsj Makarov, med mange positive karaktertrekk; m.a. er han gjestfri – og dermed har han samla hos seg fleire sentral aktørar i det kommande etterforskingsarbeidet, fyrst og fremst fullmektig hos statsadvokaten, Ippolit Kirillovitsj, kalla «statsadvokaten» (som har sine spesielle grunnar for å vere ivrig i tenesta) og forhøyrsdommar Nikolaj Parfonovitsj Neljudov. Dette er jo glimrande gjort: Dei nye personane blir presenterte for oss i ein heilt naturleg samanheng.

Vi får òg høyre Marfa Ignatjevnas versjon av omstenda rundt mordet på Fjodor Pavlovitsj Karamasov. Med i bildet høyrer at Smerdjakov låg sjuk; distrikslegen meinte at epileptikaren kanskje ikkje ville leve til morgonen etter.

III.9.I Begynnelsen på tjenestemann Perkhotins karriere

Vi er nå over på niande bok, «Forundersøkelsen». I grunnen ikkje så mykje å kommentere, for vi veit nå at forteljaren treng ei innleiing for gradvis å komme til høgdepunkt og poeng (eg ser nå at redaktøren for diskusjonen har oppretta to trådar, og dei tidlegare innlegga mine om den tredje delen skulle sjølvsagt ha vore publiserte i denne tråden her, men har eg forstått Dostojevskij rett, finst det tilgiving for langt grøvre mistak). Vi får vite at tenestemann Pjotr Iljitsj Perkhotin forhøyrer fyrst Fenja og deretter fru Khokhlakova, og fru Khokhlakova skriv ei erklæring om at ho ikkje har lånt pengar til Mitja. Forteljaren rettferdiggjer kapitlet ved å seie at han vil komme tilbake til møtet mellom henne og Perkhotin. Nå står politimeisteren for tur.

Leser første bok.

Da er siste side i tredje og siste bind av Brødrende Karamsov lest og boken lukket. Den første boka syns jeg var krevende lesing og jeg brukte laaaang tid. Bok to gikk i en fei og siste bok også ganske kjapt. Og jeg koste meg veldig på slutten. Vet ikke helt hva det kommer av, om språket og handlingen snudde litt eller om jeg bare kom inn i romanen. Det er et stort verk og det kan sikkert leses igjen for å få med enda mer, men nå skal jeg fordøye det litt. Har ikke vært så aktiv i diskusjonene her, men setter pris på innleggene deres og følget på ferden allikevel:-)

Det var mykje snakk om regnbogefarga hundrerubel-setlar undervegs. Eg vart nyfiken på korleis desse ser ut, og googla litt:

Med tanke på avisoppslag om homofobe haldningar i dagens Russland kunne det kanskje vere ein tanke å take opp att dette fargevalet.

Dette verket har jeg lest før – trolig på et tidspunkt da jeg hadde for vane å lese litt «diagonalt» når jeg kom til partier der det ble mye filosofi og religion. Denne gangen har jeg lest mer grundig , og jeg tror bestemt at jeg nå er ferdig med brødrene Karamasov. Jeg har fullført og funnet verket både lesverdig og interessant. Noen partier og enkeltepisoder var til og med ganske spennende, som for eksempel rettergangen mot Dmitrij og en del av dialogene/monologene. Men ingenting av dette traff den spesielle strengen i meg som gir gjenklang og innlevelse.

Beklager, alle entusiastiske medlesere, men ytterligere dypdykk i teksten vil neppe føre meg nærmere innpå aktørene. Den eneste jeg stundom greide å fornemme litt av innsida av, var Aljosja.

Takk for alle innspill! Mange har bidratt til opplysning og ettertanke, men har likevel ikke ført til at strenger begynte å vibrere. Hvert av de tre bindene har fått terningkast fire fra meg.

Det er mange inntrykk som svirrer rundt i hodet etter å ha lest Brødrene Karamasov. Helst ville jeg ha fulgt dem litt lenger. Jeg har gjort meg en del tanker om spørsmålene som stilles underveis i boken, men har trøblet litt da det både har blitt litt for utbroderende til tider og fordi mine kunnskaper om Bibelen og fortolkninger av tekstene der er svært mangelfulle. Jeg har nå iallfall kommet til at spørsmålene er like aktuelle nå som da.
Som vanlig har de russiske menneskene underholdt meg, selvom jeg antageligvis aldri kommer til å forstå det russiske menneskets lynne/natur fullt ut. Det har også vært godt å lese en russisk bok hvor ikke alle er grusomme og hvor man gjennomfører en rettssak hvor "alle" blir hørt, sammenlignet med alle bøkene som forteller om mennesker som blir torturert til å tilstå hva som helst.
Dette var helt sikkert ikke min siste Dostojevskij. Jeg sikler både på "Opptegnelser fra de dødes hus" og "Opptegnelser fra et kjellerdyp". For å få litt balanse vil jeg nok lese en Turgenjev først. Det har blitt hvisket i mitt øre at han har noen sterke kvinneskikkelser og det trengs etter en runde Dostojevskij!
Ellers vil jeg takke Quijote for nyttige innspill. Håper vi ikke tok lesegleden fra deg med våre litt negative hjertesukk. Jeg kan bare svare for meg selv og beklage mine manglende kunnskaper om Dostojevskij, den ortodokse kirken, kristendommen og litteratur generelt. Jeg trøster meg selv med at nå har jeg da endelig lest den, den vant over en krimbok. Det er da noe!

Jeg vil også takke Quijote for innleggene, har lært mye av akkurat det.

Da har jeg også lest til ende. Geir Kjetsaas' etterord hjelper meg litt i min frustrasjon over å ikke få helt tak på flere av personene:
"Uklarhetene og selvmotsigelsene i den dialogiske kampen som utspiller seg i hans romaner, har også dype røtter i Dostojevskijs syn på diktingen. Han tok avstand fra den oppfatning at alt skulle være lett forståelig og behagelig innlysende i et kunstverk. En forfatter måtte ha rett til å holde noe tilbake i det uklare og mystiske. "La leserne arbeide litt selv," sa han og forsvarte sin rett til å skrive vanskelig og innviklet"
Det er vært en interessant og god leseropplevelse å jobbe igjennom boken, og jeg setter stor pris på innleggene fra dere, mine kloke medlesere.

Jeg har lest ferdig hele verket, og jeg har hatt fantastiske dager sammen med Brødrene Karamsov, samtidig som jeg har lært så mye om Dostojevskij og hans forfatterskap takket være solide betraktninger av dere alle. Jeg gleder meg til å lese innleggene grundigere nå når jeg har fullført i god tid i forhold til leseperioden.