Bokelskere.no

«Det dype, salte, svarte havet ruller mot oss, kaldt og likegyldig, helt uten empati. Ikke engasjert, bare seg selv. Dette er hva det gjør til hverdags, det trenger ikke oss til noe, det bryr seg ikke om våre forhåpninger, redsler - og overhodet ikke om våre beskrivelser. Havets mørke tyngde er en overlegen kraft. Mange har vært i denne situasjonen, helt siden noen av våre overmodige forfedre satte en uthult trestamme på vannet, padlet av gårde på dormende bølger og kom for langt ut, der strømmene var sterkere enn armene og padleåren, eller kanskje ble de overrasket av dårlig vær. Alle må ha følt på det samme, med et kuldegys, idet det gikk opp for dem at havet virkelig er uten sentimentalitet eller hukommelse. Det som slukes, blir borte, mat for fisker og krabber og børstemark, for perrål, slimål, flatorm, leddorm, for snylterne der nede. Nedsenket og omfavnet av det evige, utflytende alt.»

Sitatet over er fra den prisbelønte og kritikerroste boken til Morten A. Strøksnes som ble utgitt i 2015 med tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den er nominert til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse, og jeg har kjøpt boken jeg har lest.

Tittelen alene beskriver innholdet. Men jeg tar med hvordan forlaget Oktober beskriver innholdet:

«To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.»

Det utrolig at noen våger å satse på å skrive en slik bok med tanke på hvilke bøker som normalt selger. Heldigvis ble boken skrevet og utgitt. Heldigvis har jeg den i bokhyllen; boken tåler å leses både en og flere ganger. Den er interessant og lærerik, inspirasjon til å lese mer om temaene han skriver om.

Jeg har bestemt meg for å lese en av bøkene han forteller om: Isens og mørke redsler av Christoph Ransmyhr – den har man tilgang til gjennom Nationalbiblioteket.no. Et av partiene fikk meg til tenke på Hufsa og spenningsboken Nattefokk. Jeg lo når jeg leste om en opplevelse på en fiskefestival, og Olaus Magnus – den sprenglærde manns beskrivelse av de monstre som bodde langt mot nord. Jeg kjente meg ensom når han skriver om verdensrommet. Som vanlig deprimert av å lese om forsøplingen av havet. Osv osv. Det jeg velger å sitere nedenfor er derfor bare noen smakebiter.

Litt om monsteret Morten A. Strøksnes og kameraten Hugo ønsker å fange:

«En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk sett kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene.

En ting til: Håkjerringa er ikke «kona» til håbrannen, slik mange tror. Det er snakk om to helt forskjellige arter. Håbrannen har velsmakende kjøtt som kan serveres på restaurant. Nå er den totalfredet. Håkjerringa er ennå fritt vilt, og ingen etterspør kjøttet fra den massive haikroppen.

Vi bestemte oss den kvelden for to år siden. Koste hva det koste ville, vi skulle fange et glupsk monster med mange hundre millioner års evolusjon i ryggen, potensielt dødelige giftstoffer i blodet, parasitter i øynene, og tenner som på en overdimensjonert revesaks, bare mange flere.»

Verken Hugo eller forfatteren har sett en håkjerring tidligere, men Hugo har hørt faren, som hadde vært på hvalfangst siden han var åtte år, fortelle om håkjerringa.

Det er juli første gang de jakter på haien. På vei over til Aafjordbruket på Skrova, som er basen for deres haifangst, møter de en spermhval, det største kjøttetende dyret som noen gang har eksistert på jorda:

«Etter møtet med spermhvalen virker det som om vi fra nå av skal på en helt vanlig fisketur.»

Om Aafjordbruket som er under restaurering:

«Hele bygningen er hjemsøkt av arbeidet som er gjort der gjennom tidene, av dem som har bodd der og styrt der, helt fra den første spiker ble satt i bruket, til den siste leieboer forlot stedet. Bruket er marinert av minner. Det henger usynlige klokker rundt på veggene i de ulike avdelingene. Alle viser ulik tid, ingen går riktig.»

De klarer ikke å fange en håkjerring denne sommeren.

«NESTE GANG J E G flyr nordover, har fuglene reist motsatt vei. Det er tidlig oktober, og det ligger en stillhet over landet. Trærne, buskene og plantene trekker seg innover mot sine røtter for å gå i dvale før snøen og frosten kommer. Innlandet er tungt og mørkt i tonen, innsjøene ligger snart hvite, og dalene fylles med snø. I og ved havet er det en annen historie. Der kvikner livet til når vannet blir kaldere og stormene pisker det opp. Krabbene blir raskere, flyndrene frekkere, seien fastere, skjellene smaker bedre. Det går mot vinterfiske i Finnmark.»

Det er mye venting ute på havet:

«Timene går. Ingen av oss har noe å klage over, og jeg skulle ikke ønske jeg var noe annet sted. Landskapet er ikke foran meg, som noe jeg skal passere gjennom og legge bak meg. Det er rundt meg, det er et sterkt her i den fysiske strømmen utenfor Skrova fyr, langt unna informasjonsstrømmen vi vanligvis flyter i.»

Om Skrova fyr:

«Andre land har storslagne byggverk i form av kirker, moskeer, palasser og slikt. Skrova fyr ligger på en liten øy, utenfor en litt større øy, ute i havet. Det ser ut som det er løftet dit, fiks ferdig, eller at det har grodd opp av seg selv, som en plante av stein, og vokst seg litt høyere år for år, til det ble akkurat så høyt som det skulle være».

Foto: http://foto.nordnorge.com/?id=1184323172&MediaItem=460

Tre andre bøker med dryss av havsalt som kan anbefales:

Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen

Den siste viking av Johan Bojer

Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem
omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke