Bokelskere.no

Brødrene Karamasov er helt klart den mest krevende romanen jeg har lest innholdsmessig. Alle lagene; alle de religiøse, filosofiske, psykologiske, moralske temaene og ideene står i kø på hver eneste side både på og mellom linjene.

Foreløpig ligger jeg litt etter skjema og føler at jeg har lest mer om boka enn i den. Hjertelig takk til Quijote som gir oss sine tanker og sammendrag av kapitlene, det hjelper i hvert fall meg.

Jeg får inntrykk av det jeg har lest på nettet at mange må gjøre flere forsøk på å komme igjennom denne romanen, men at det til slutt virkelig er verdt det. Videre at begynnelsen er litt treg, og at handlingen tar seg opp etter mordet på Karamasov.

Til slutt benytter jeg anledningen til å ønske alle en riktig god påske, og så håper jeg flere kommer til og deler med oss på tråden. Jeg tenker helt på tampen at dette er en bok som det er meningen at vi skal streve litt med, og at tilfredsstillelsen blir deretter. Mannen har så utrolig mye klokt å si oss.

I.3.III Et brennende hjertes skriftemål. På vers

Aleksej trur nå det han vil om farens avgjerd om klosterlivet og tenkjer meir på Katerina Ivanovna, som han meiner er så storsinna at ho vil redde Dmitrij. Forteljaren slår fast kva eg alt hadde tenkt om Rakitin og omtalar han som han som «visste alt om alle i denne lille byen»…

Men så er det ikke Katerina som Aleksej snakkar med; det er ein halvfull Dmitrij, som seier til Aleksej at han - Aleksej - er «en engel på jorden».

Kvar verselinjene

Ære være Gud på jorden, Ære være Gud i meg!...,

Tro ikke mengdens tomme løgner, glem tvilen i ditt bryst…,

Måtte mennesket være edelt!

og

Og Silenos med nesen rød rider på et ustøtt esel, -

er henta frå, veit eg ikkje (eg ville gjerne ha hatt ei kommentert utgåve for handa, men det er interessant å tenkje sjølv fyrst og så sjå kva ekspertane seier etterpå). Nordahl Grieg slo forresten derimot fast at mennesket er edelt…

Dmitrij både referer til og siterer frå Schillers «An die Freude». Det verkar som om Kjetsaa gjendiktar Schillers dikt frå russisk; eg har funne ei nettside som har den tyske originalen og ei dansk gjendikting ved sida av einannan.

Diktet han deklamerer («Naken, sky og vill seg skjulte / Troglodytten i sitt berg»…), klarer eg ikkje å plassere; ein troglodytt er vel ein holebuar, utan at det fører meg til noka oppklaring.

To interessante sitat frå dette kapitlet (det vanskelegaste til nå) er

Mennesket knuges av altfor mange gåter. Vi får prøve å løse dem så godt vi kan og forsøke å komme tørrskodd opp av vannet. Skjønnhet! Jeg orker ikke å tenke på alle disse edle og kloke menn som begynner med Madonna-idealet og slutter med Sodoma-idealet.

og

Fins det skjønnhet i Sodoma? Ja, det er nettopp her den finnes, for de aller fleste mennesker, - er du klar over denne hemmelighet? Det uhyggelige er at skjønnheten ikke bare er forferdelig, men også hemmelighetsfull. Her kjemper djevelen med Gud, og slagmarken er menneskenes hjerter.

Der Dmitrij sitter og messer:

Ære være Gud på jorden
ære være Gud i meg ...

får meg til å tenke at det er en lettere omskrivning av

Ære være Gud i det høyeste

og at han i sin halvfulle, sentimentale fornedredelse og fortvilelse forsøker å bringe Gud nærmere seg selv.

Ja. Finn i alle fall ikkje noko innanfor ortodoks tru der desse utsegnene blir brukte. Sikkert Dmitrijs versjon.