De to første erindringsbøkene, Barndom og Ungdom, følger et mønster som er kjent fra andre kunstnerbiografier: Ung person med spesielt blikk ønsker å uttrykke seg, og klarer til tross for motstand fra forskjellige hold å få en stemme i verden.
Gift er noe helt annet. I det forfatterens karriere tar av, havner hun i en serie dårlige forhold. Hun går fra det ene ekteskapet til det neste, tilsynelatende uten opphold, og blir ikke lykkelig i noen av dem. Etter en rekke ulykkelige tilfeldigheter ender hun opp med en lege som gir hun alt hun vil ha av rusmidler, og hun forsvinner fra både barna, diktningen og verden.
Rystende lesning, hvor forfatteren i liten grad klandrer andre eller seg selv, hun forteller hele tiden ganske usentimentalt om kreftene som drev henne.
Viser 2 svar.
Denne leste jeg for mange år siden og har aldri glemt den. Skildringen av abstinensperioden er så intens at den sitter i minnet for resten av livet!
Ja, den delen av boka gjør skikkelig vondt.
Likte også skildringen av krigsårene: Forfatteren og kretsen hennes er mer opptatt av hverandre og sine romantiske forviklinger enn av storpolitikken. Ikke noe å beundre, akkurat, men det fikk en komisk effekt når de ikke orker å være glade når freden kommer - de er utslitt av all såpeoperaen de holder på med.
Sist sett
