Bokelskere.no

I Aftenposten i dag 8.mars 2016, står det et flott skrevet innlegg av Sylo Taraku og Nareen Mizoory.
Innlegget passer godt til Hege Storhaug, og det hun står for.
Det er så godt skrevet at jeg gjengir hele innlegget her:

For mange kvinner er det ingen forskjell på om de bor i Midtøsten eller i Skandinavia | Taraku og Mizoory

Vi må unngå å få én standard for likestilling i en etnisk norsk kontekst - og helt andre standarder når utfordringene er minoritetsrelaterte.

Ingen land i verden har kommet lengre enn de skandinaviske når det gjelder likestilling mellom kjønnene, men for mange kvinner med minoritetsbakgrunn er det ingen forskjell om de bor i Midtøsten eller i Skandinavia.

I praksis kan de være like diskriminerte og marginaliserte.
Det er likevel en viktig forskjell. Her kan de søke om beskyttelse fra staten. Hos politiet og i krisesentre.
Det er også mulig å bryte ut. Det er ikke smertefritt, men det er mulig.  
Kvinner med innvandrerbakgrunn er blitt mer bevisste sine rettigheter, og de bryter i større grad med tradisjoner og sosiale normer som har holdt dem nede. Da krysser de også en grense for hva som er sosialt akseptabelt.

Patriarkatets reaksjon kan være nådeløs.
I partnerdrapssaker er personer med innvandrerbakgrunn sterkt overrepresentert, både blant ofre og gjerningspersoner. Rundt halvparten av kvinnene som blir drept har utenlandsk bakgrunn.

Motivene kan være ulike, men noen av drapene på kvinner er varslede æresdrap.
En svensk granskning av drap på kvinner i årene 2010-2012 konkluderte med at 63 prosent av drapene kunne vært forhindret om offentlige instanser hadde handlet annerledes.
En større bevissthet rundt i politiet og hjelpeapparatet vil redde flere liv.
Fadime døde ikke forgjeves

Det makabre drapet på den afghanske kvinnen Farkhunda, som ble steinet til døde av en mobb i Kabul i mars i fjor, er et eksempel på den rå brutaliteten som kan ramme kvinner som utfordrer autoriteter i patriarkalske samfunn.
Hun hadde utfordret et lokal imam, og ryktet som ble satt ut, var at hun hadde brent en koran.

Religionen blir brukt for å opprettholde makten.
Det som likevel er oppløftende, er at flere politimenn ble dømt for ikke å ha grepet inn mot mobben og reddet Farkhunda. Reaksjoner fra opinionen kan få staten til å ta affære, selv om de i utgangspunktet ikke tar vold mot kvinner på alvor.
I år er det 15 år siden Fadime-drapet i Uppsala i Sverige. Det er det mest omtalte æresdrapet i Skandinavia og ble markert i Sverige i januar.

Fadime fortalte åpent om at hun hadde en svensk kjæreste, og om truslene fra familie og det kurdiske miljøet.
Hun trodde åpenheten skulle beskytte henne. I stedet bidro den til å provosere enda mer. Myndighetene forsto ikke alvoret, og hun fikk ikke den beskyttelsen hun trengte. Hun ble myrdet av sin egen far 21. januar 2002 i Uppsala.
«Fadime var modig. Så modig går det ikke an å være», sa en svensk-kurdisk kvinne etter drapet.
Fadime-saken skapte stor oppmerksomhet rundt tvangsekteskap og ble en viktig «game changer». Æresvold ble tatt mer på alvor, og myndighetene ga bedre beskyttelse av individer innenfor minoriteter. Tvangsgifte av døtre ble gjort straffbart.
Fadime betalte en alt for høy pris, men hun døde ikke forgjeves.

Fra miniskjørt til niqab
Hva er kultur og hva er religion? Det er det evige spørsmålet i denne debatten.

Det er som med høna og egget. Hva kommer først?
Er det slik at det er kulturen bidrar til måten man tolker og praktiserer religionen på, eller er det religionen som former kulturen?
Kulturer og tradisjoner er ofte eldre enn religionene. For eksempel tradisjonen med kjønnslemlestelse. Dette praktiseres i noen muslimske og noen kristne kulturer på visse steder i verden, men religionen brukes til å legitimere den. Det samme kan man si om æresvold. Det har ikke nødvendigvis noe med religion å gjøre, men også i slike tilfeller blir religionen misbrukt.

Da blir det vanskeligere å få til endringer.
Patriarkalske krefter som forsvarer status quo, kan forsvare seg med at de har Gud på sin side. Siden den iranske revolusjonen og islamistenes maktovertakelse i 1979, har religiøs fundamentalisme hatt en sterk framgang over hele den muslimske verden.

Det har medført en svekkelse av kvinners rettigheter i flere muslimske land.
På Facebook dukker det ofte opp bilder som sammenligner situasjonen for kvinner i Afghanistan og Iran på 1970-tallet med hvordan det er i dag. På bildene fra 1960 og 1970-tallet ser man tilsynelatende frigjorte afghanske og iranske kvinner i miniskjørt og bikini. I dag er de ikledd hijab og niqab; uniformerte og usynliggjorte i det offentlige rom. 

Hvordan kan man så fremme likestilling i islam? De viktigste endringene skjer på individnivå;  kvinner som ikke finner seg i å bli undertrykket og forskjellsbehandlet og tar kampen innad i familien, på jobben, og i sitt eget miljø.
For å få til varige holdningsendringer må man imidlertid tilnærme seg problemstillingen langs to akser; den religiøse og den sekulære.

Vi må bruke sekulære argumenter
Den religiøse tilnærmingen er å tolke islam på en mer kvinnevennlig måte. En viktig årsak til hvorfor religioner har stagnert i likestillingsspørsmålet, er at så å si alle religiøse ledere og lærde har vært - og fortsatt er – menn.
Vi trenger rett og slett flere kvinner i religiøse stillinger, og vi trenger flere kvinner som er med i diskusjonene om tolkningene av de religiøse tekstene.

Det finnes en rekke muslimske feminister rundt om i verden som arbeider for reform innenfor islam.
Den sekulære tilnærmingen er den tilnærmingen vi i LIM bruker. I stedet for å si: «La oss nå diskutere dette med steining av kvinner eller barneekteskap», sier vi: «Stopp med dette barbariet.»
Vi leter ikke etter argumentene i religionen eller i de hellige tekster. Vi appellerer til fornuften, menneskeverdet og de universelle menneskerettighetene.

Noen vil si at det ikke nytter, at man ikke vi nå fram med sekulære argumenter i en islamsk kontekst. Der er vi uenige.
Reformene i den kristne verden kom ikke bare som et resultat av intern kritikk i kirken. De er blitt drevet frem også av kritikk og press fra sekulære krefter utenfor kirken.
Slik må det være også med modernisering innen islam.

Vi må ikke få ulike standarder
For ikke så lenge siden tok den svenske sosialdemokraten Mona Sahlin selvkritikk på vegne av sitt parti, Socialdemokraterna, for å ha sviktet kvinnene med minoritetsbakgrunn. Til avisen Expressen sa hun:
«Når det gjelder æreskultur, forbanner jeg meg selv, den sosialdemokratiske bevegelsen og samfunnet generelt. Vi valgte bevisst å feie problemene under teppet, fordi vi var redde for å bli assosiert med feil debattanter. Og slik sviktet vi sårbare jenter. »

Kvinnebevegelsen har bidratt sterkt til å gjøre Norge til et av verdens mest likestilte samfunn. Det skal de ha all ære for.
En utfordring som gjenstår er å inkludere hele befolkningen i likestillingssamfunnet.
Vi må unngå at vi får én standard for likestilling i en etnisk norsk kontekst, og helt andre standarder når utfordringene er minoritetsrelaterte.
Det er viktige kamper som må tas tas internt i innvandrermiljøene, men storsamfunnet må stille opp.

Gratulerer med kvinnedagen!

Aftenposten 8.mars 2016