Bokelskere.no

Nå har jeg lest ferdig. Omtalen din tyder på at du har lest grundigere og hatt større glede av boka enn jeg hadde. (Jeg må tilstå at jeg leste litt diagonalt enkelte steder, for eksempel når "eksellensen" utfoldet seg på sitt mest ekstreme.)

Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves, heter det. "Onkel" er et tvers igjennom godt menneske (vi har bare fortellerens utsagn å støtte oss på her, men uten den forutsetningen ville handlingen i romanen bli meningsløs, tror jeg).

Snyltegjesten Foma er kanskje ikke direkte dum, men det han har av forstand, bruker han kun til å opphøye og forherlige seg sjøl. Dostojevskij setter situasjonen på spissen og viser hva som kan skje når det eiegode, nærmest selvutslettende mennesket skal hanskes med psykopaten: Det går ikke bra. Begge har sine støttespillere, men en del av bipersonene er reine værhaner. Først når Foma begår en taktisk tabbe, vender handlingen seg til det beste.

Tidvis framsto historien som en rein forviklingskomedie, med elleville tildragelser - de må ha hatt det travelt på godset i løpet av de par dagene hendelsene finner sted!

Alt i alt meget lesverdig, men jeg strekker meg ikke lenger enn til en sterk firer på terningen denne gangen.

Først Marit: Godt å ha deg "tilbake". Og selv om jeg muligens i min omtale dykket for dypt i materien denne gang, vil jeg påstå du kommer med en bedre omtale av boken. For jeg vet ikke om jeg hadde den riktige gleden av boken, eller om jeg ble påvirket av at jeg parallelt støttet meg til biografi om Dostojevskij under lesingen. Det er ikke alltid det lureste , men jeg syntes både denne og den andre "onkel"-boken for det første var lite dostojevskijske , begge skrevet samme år og begge lite vektlagt av forfatteren selv. Du har rett i at dette ikke bare fremstår som ren forviklingskomedie, etter min mening er den det så avgjort. At jeg ikke kunne glede meg helt, var en irritasjon som hele tiden lå i veien , nemlig frekkheten til denne Foma. Og verre kanskje, at fortelleren og andre lot denne psykopaten få holde på! Det ble liksom for dumt. Jeg forstår godt at du (som jeg) måtte bare scrolle lett gjennom deler av teksten, for der blir utvilsomt en del stoff som ingen betydning har, men som likevel viser forfatterens skrivekunst. Og for meg er den alltid viktig. Du nevner tidsforløpet , og det er vel mest ulikt Dostojevskij både i tidligere og senere verker. Det er som han i begge disse "onkel" bøkene prøver å finne en ny vri for sin måte å komponere en roman (eller fortelling) på. Jeg glemte å si i min (alt for lange) omtale at Gogol var hans store forbilde, og denne forfatter anses ofte som " de gamle russeres" store humorist og komediant fremfor noen, men her ser det for meg(!!) ut som Dostojevskij ironiserer aldri så lite med dette hans forbildets produksjon: Da sikter jeg i særlig grad til Gogols "Revisoren", som jeg ikke har lest riktignok, men sett fremført på scenen hele tre ganger på forskjellige teatre. Jeg er sikker på at om noen hadde dramatisert denne boken her om "Exellensen"(En kan forstå titelen på norsk ved førsteutgivelsen) -og før utgivelsen hadde fremført den som et stykke av Gogol, ville neppe svært mange i samtiden kommet i tvil! Jeg innrømmer, Marit at mitt terningkast også her er påvirket av min begeistring for forfatteren, og det er dessverre ikke første gang så skjer. Det blir garantert heller ikke den siste gang. Så ditt terningkast er nok mer "edruelig" Marit! Jeg innrømmer gjerne det. I det hele tatt kunne jeg ønske jeg selv så raskt kunne sette fingeren på det sentrale i en bok.

Marit, jeg takker deg for å holde ord med hensyn til å gi lovet respons etter egen lesing , men særlig fordi du gir en meget god omtale ! Som sagt før : Godt å ha deg on-line igjen!