Bokelskere.no

Fyrste delen begynner med Aljosja, "min helt", som forteljaren seier" (s. 39 i utgåva mi), og det er han som står i sentrum i "Første bok" (kap, III og IV). Forteljaren, ja - han skriv om "byen vår" (s. 29) og at Aleksej allereie hadde budd eit år "hos oss". Altså er forteljaren del av forteljinga; om "forfatteren" i forordet er den same som forteljaren, veit eg ikkje, og eg slår ikkje opp i sekundærlitteraturen for å sjå kva andre har sagt om dette, men forteljaren kan i alle fall ikkje vere Dostojevskij. Aleksej minner meg på enkelte punkt om fyrst Mysjkin i Idioten. Interessant - og ein studie verd.

Forteljaren teiknar eit lite sjarmerande bilde av Fjodor Pavlovitsj Karamasov - ikkje utan grunn, med tanke på kva som skjer seinare.

Starets Sosima kjem til å spele ei viktig rolle. Ein "старец" er ikkje noko meir innvikla enn ein åndeleg rettleiar, ein slags mulla, kanskje, og forteljaren forklarer jo utførleg om denne funksjonen i den ortodokse kyrkja. Ordet er ei omsetting av det greske "γέρων", ("gamling, ein eldre kar"; jf. geriatri), og den slaviske versjonen finn reiselystne att i ord for "Gamlebyen" i slaviskspråklege område - Staré město i Praha er jo fantastisk, og Stari grad i Beograd har eg gode minne om; Starówka i Kraków har eg ennå att å besøke. Ute på viddene eller dei russiske steppene nå, men eg har nå alltid hatt ein hang til språklege digresjonar.

Takk for utdypning. Digresjoner er bare digg, så det er bare å poste flere....!
Ville sette pris på hvis kapitlene deres har titler, om dere kan skrive det, for mine bøker er ikke likt inndelt. Kapitlet jeg er i nå heter Munken. Fader Zosima, skriver de her. (Oversetter heter Nik. Henriksen, 1961).

Jeg ville funnet en utgave oversatt av Broch eller Kjetsaa, helst sistnevnte, hvis jeg var deg. Nicolai Henriksen snyter deg for ca. to tredjedeler av verket. Erik Egeberg skriver om norske oversettelser av Dostojevskij i Dostojevskij - En dikter søker sin form. Henriksens oversettelse er av den helt ekstreme varianten når det gjelder både utelatelser, forkortelser av setninger ol. Hele kapitler er fjernet, andre slått sammen osv.

I samme bok som over, nevner Erik Egeberg en morsom historie:

"Hans Hertel forteller om James Joyce som kommer til sin danske oversetter med disse ord: " Mitt navn er James Joyce. Jeg hører De skal oversette Ulysses, og jeg har kommet fra Paris for å si Dem at der ikke må endres ett ord."

Huff!

Ja, det er drøyt for å si det mildt. Utgaven ligger på nb.no og av nysgjerrighet foretok jeg et personlig anslag. Solums 3-binds-utgave oversatt av Geir Kjetsaa, inneholder ca. 2. 100 000 tegn, mens Nic. Henriksens utgave havnet på ca. 600 000.

Jeg synes det er grunn til å advare mot akkurat denne utgaven.

Takk skal du ha, Gretemor! Den er en del av en 60-tallsserie som heter Store Klassikere. Jeg pløyer igjennom for å finne ut om jeg skal gå for en ny utgave etterhvert. Så jeg noterer meg tipset og følger med på debatten litt fra siden.

Jeg håper du blir med uansett :)

Jeg tenker at de gamle "møkkabøkene" kan introdusere meg for innholdet, for jeg ser at folk leser dem flere ganger, at de er bøker med dybde og bør kanskje fordøyes i flere omganger, så jeg satser på å bli med for en basisopplevelse jeg kan høyne med noen stjerner senere. :-)
Heller få dem med seg enn ikke! Regner med dere andre kommer til å fylle inn endel hull...

Skal tro om den er gitt ut på De unges forlag? Det er jo ikke så rent få verk som er forkortet og bearbeidet for å tilpasses et nytt publikum, bare tenk på Kiplings klassiker Jungelboken. Jeg tenker som deg at dette kan være en super introduksjon til et verk, men det er klart, til diskusjon i lesesirkelen vil du oppleve forskjellen som fomidabel.

"Du har rett, du skal henges..." Tror jeg skrev det litt lengre opp, Anniken, at den er nettopp det... Hadde aldri hørt om det før jeg fant igjen denne serien blant bøker etter oldemor. Leser også en annen fra serien nå, Quo vadis.

Det jeg reagerer mest på ved disse forkortede utgavene, er at det ikke opplyses om det. Dersom det hadde vært gjort, så hadde det stilt seg annerledes. Da hadde jeg valgt å lese en forkorta utgave, i stedet for å bli lurt til det.

PS. Jeg plukker ikke med meg eldre utgaver av klassikere fra bruktbutikker eller loppemarkeder lenger.

Får tilføye at bøkene kostet meg nøyaktig kr. 0,- og bare 5 minutters leting, ettersom jeg vet hvor arvede bøker ligger lagret... :-P
Alle bøkene i serien sprekker langs ryggen når jeg blar i dem, de sto i mange år i ei stuga i Sverige med sola stormende rett inn på bokhylla. Der var de utsatt for varme, kulde, litt rått når det sto tomt om vinteren og etterhvert både mus og maur, som tilslutt førte til at oldemora mi solgte den hersens stugan på tidlig nittitall. Så det er en grunn til at de ligger nedpakket til vanlig... ;)

Rygger som sprekker er et irriterende og kjent problem. Jeg reparerer de med samme type tape som bibliotekene bruker, (husker ikke hva det heter, men du får kjøpt det i bokhandelen.)

Har ikke kjøpt sånn teip, men bruker en liten styreteip oppe og nede og legger kontaktpapir om ryggen og 5 cm inn på hver perm. På den måten rekker en rull kontaktpapir temmelig langt.

Kontaktpapir var ordet jeg ikke fant i går :) Gjør akkurat som deg.

Helt enig med deg, de syntes visst ikke det var så viktig å opplyse om det på sekstitallet? Det var jo ikke akkurat slik at man kunne google etter beste alternativ da, og de har antagelig aldri drømt om at klassikere skulle få en oppsving... Ja, for det vil jeg påstå de har, blant det uendelige mylderet av nyutgivelser står fortsatt klassikerne sterkt.

Det er sant, vi vil helst bli opplyst om boken er berabeidet eller ikke. Var ikke det vanlig med de bøkene som ble utgitt av Det Beste, hvor inntil fire verk ble utgitt i ett bind?

Ja, jeg har liggende noen av dem... det ser ikke ut til at folk vil ha dem, men i endel har jeg sett det står at de er utdrag av den fulle romanen. Var gamle tiders "teasers" for å vise folk hva de har i vente om de kjøper selve verket. Har fått et par slike gratis en gang på brukthandel. Kan fortsatt ikke motstå en gratistitt...

Takk for grei oppklaring av fortellerstemmen. Jeg har ikke lest boken før. Det eneste jeg har hørt om den, er at den handler om en mann som er symbol på Kristus, og at temaet er: ville samtiden tatt imot Kristus hvis han kom til dem. Idioten har jeg lest, og også sett dramatisert. Noen mener at også han er et symbol på Kristus.
Dette var jo før den russiske revolusjon, før Sovjet og kommunismen. Men jeg vet ikke helt hvordan det stod til med den religiøse ånd i Russland på den tiden, eller hva slags oppfatning vår forfatter hadde om samtidsånden. Det kommer kanskje frem av boken etter hvert. Generelt sett har vel russere vært regnet som dypt religiøse.

Jeg forstår det som at handlingen og temaet du refererer til finnes i det berømte kapittelet: Storinkvisitoren. Annen del, femte bok, kapittel V. Nærmest som en novelle i selve romanen.

Da bør du absolutt lese Geir Kjetsaas Dostojevskij-biografi ...

Den ligger gratis tilgjengelig på nb.no. :)

Jeg har lest ganske mange forfatter-biografier opp gjennom årene. Den du nevner er blant de aller beste.

Andre:
Anders Heger: Mykle. Et diktet liv
Sigrid Combüchen: Livsklättraren. En bok om Knut Hamsun
Jens Andersen: Astrid Lindgren. Denne dagen, et liv

Einig. Vil ta med Olof Lagerkrantz: August Strindberg