Bokelskere.no

Har ennå noen få kapitler igjen, men ønsker litt liv på tråden her :-)

Jeg må si at jeg liker The Girl With All the Gifts/Menneskebarnet godt.
Jeg hører den på engelsk lydbok som jeg lastet ned hos audible. Oppleseren gjør en fin jobb - ikke noe å klage på der. Det eneste. i akkurat den forbindelsen, måtte være at jeg sovnet mange ganger mens jeg lyttet - noe som ikke pleier å være et problem (og det hadde ingenting med bokas innhold å gjøre). Denne gangen måtte jeg høre en del kapitler om igjen for at det ikke skulle bli rent ut surrealistisk.

• Settingen: Man kommer fort inn i atmosfæren, synes jeg. Beskrivelsene av livet for Melanie på "forskningsbasen" er gode.

• Relasjoner: Disse kommer fort på plass. Egentlig lurer jeg på om relasjonene faller for fort på plass? Jeg synes ikke der er nevneverdig kompleksitet i relasjonene - da de er nokså klare fra start og forblir vel mer eller mindre slik de var (NB:jeg har noen få kapitler igjen av boka!)

• Driv og språk: Ja, der er definitivt en nerve og språket er ok. Jeg ble veldig raskt interessert og spent på hva som vil skje, MEN...:

• Handling: ...etterhvert så synes jeg det stagnerer litt på den måten at det blir lengre transportetapper (bokstavelig og billedlig) hvor det for så vidt foregår en del, men jeg ventet hele tiden på mer YTRE handling. Dessuten må jeg i den forbindelse tilbake på relasjoner/karakterer:

Handlingen mellom personene er i sentrum og driver historien fremover. MEN jeg synes figurene er noe karikerte - litt "enten.eller". Enten er du kun vitenskapskvinne eller så er du human, medfølende og moralsk. Enten så er du macho mann eller så er du dame som må beskyttes (av macho mann) osv.

Jeg så for meg en slag "indre kino" med rom, landskaper, mennesker og ikke-mennesker mens jeg leste og trivdes med historien. Likevel mangler der et og annet for min del på handlingens ytre og indre plan.

Jeg vil uten tvil anbefale andre å lese boka.

Blir spennende å se hva slags kinofilm som kommer ut av The Girl With All the Gifts!

Helt enig med deg og Jostein i at boka har veldig bra driv og spenning.

Og også for meg var romanpersonene lenge temmelig sjablonaktige; den tøffe sersjanten, den kyniske forskeren og den snille læreren. Jeg begynte etter hvert nesten å tenke på dem som tegneseriefigurer, og da funket det for meg. Litt artig derfor, da jeg på siden Om forfatteren bakerst i boka, bla kunne lese at:

M.R. Carey er et pseudonym for en veletablert britisk forfatter. Han har skrevet tegneseriemanus for både DC og Marvel, herunder kritikerroste utgaver av X-Men og Fantastic Four, Marevels største superhelttitler.

Liv skal bli ...
Sjølv så hadde eg ei oppleving av at det var store svingningar i boka (og det er ikkje meint på ein negativ måte). Språkmessig, frå poetiske vendingar, til nøkterne nær-vitskaplege utgreiingar, til bannskap og rå humor. Handlingsmessig frå den varlege skildringa av Melanie sin oppfatning av verda rundt seg (dette er kanskje det eg likte aller best med boka) til dei reinaste splatter-orgiar. Aldri kjedelig, aldri monotont.

Helt enig i at det ikke var kjedelig, men jeg savner likevel litt mer handling på transport-etappen etter de forlot forskningsbasen og frem (ihvertfall) til kap 63 som jeg er ferdig med. Håper på mer liv og røre derfra og ut boka :-)
Svingningene i språket du nevner kler, i mine øyne, romanen. - Så bra at du satte fokus på disse svingningene! Jeg er enig i at Melanie sine betraktninger er gode. Jeg levde meg raskt inn i dem og ønsket egentlig å vite enda mer om hennes tilværelse.

Kommer du til å se filmen?

Enig i at transportetappen manglet et eller annet.
Jeg skulle ønske vi hadde sett enda mer av de skumle barna! De var kule. Lurer på hvordan de blir på film. Skulle gjerne observert dem mer gjennom Melanie sine øyne. Dynamikken, gruppementaliteten etc.

Nå gikk det opp for meg at noe jeg likte veldig godt ved boka er det naturfaglige/biologiske/evolusjonsmessige. (Vi kan avsløre det nå? ;) ): Soppen og hele forklaringen rundt zombiene, slike sopper finnes jo faktisk for mindre organismer enn oss. Og hvordan livet starter på nytt med disse barna. Jeg elsket å se hvordan verden tar over et problem, som menneskene er, og lager en løsning på det uten å utrydde menneskeheten. Sånn har det vært tidligere i historien, og sånn kan det bli igjen. Det synes jeg var ganske vakkert.