Jeg har lest "Alt lyset vi ikke ser" på engelsk og har vært spent om denne kan leve opp til forventningene alle de gode kritikkene har skapt hos meg. Jeg er til vanlig varsom med pulitzer vinnere men denne var faktisk fint å lese!
Det jeg hadde forvented meg var en tung leseopplevelse men det ble det slett ikke. Historien er engasjerende og fin. Noen har kritisert at boken hopper fram og tilbake i tid, noe som ikke har skapt så mye bry for meg. Tvert imot har det bidratt til historiens spenning, selv om det av og til kjentes litt som om Doerr allerede hadde et film manus i hodet sitt da han skrev visse passasjer og øyeblikk.
Jeg ble overrasket hvor mye jeg begynte å bry meg om både de to hovedkarakterene men også de fine sidefigurene også. Doerr lykkes i å romme alle nok plass i historien og å vise hvordan krig påvirker oss på forskjellig vis. Frederic's sjebne som modig drømmer i en hard og krigsherriet tid har berørt meg særlig i denne sammenheng. Boken samler opp trådene til slutt og jeg syntes at diamanten - som nesten er en karakter i boka den òg- fikk en særdeles poetisk slutt - eller er det en ny begynnelse?
Det eneste jeg savnet var mer inngående reaksjoner til krigens grusomheter. De blir delvis gjort rede for i Werners historie men det blir sagt lite om hva dette har gjort med de som har begått, opplevd eller bevitnet grusomme hendelser. Dette hadde vært meget interessant å ta opp siden historien - etter min mening - inviterer til dette. Det var lovende men langt fra nok at Werner ble hjemsøkt av en død jente og Volkheimer ser døde ansikter. Og hva gjorde voldtekten med Jutta? Det er her at jeg ble særlig interessert men ikke fulgt opp, noe som var ganske frustrerende for min del. Om Doerr ville påpeke det verdifulle poenget at man etter krigen bare ville komme seg videre og dette samfunnet ikke bearbeidet grusomme hendelser på samme måte som oss i dag, så hadde jeg ønsket meg at han gjorde dette på en mye mer poengtert måte enn det jeg har opplevd i boka.
Mange interessante tråder som ble litt for overfladiske behandlet for meg med andre ord.
Allikevel: "Alt lyset vi ikke ser" er en fin leseopplevelse som berører og engasjerer
Sist sett
