"Morgen i Jenin", Susan Abulhawa
Han hoppet av lasteplanet, kommanderte med ord og gestikk folkemengden bort fra veien, men tok frem pistolen, en Luger, da en liten gruppe ikke lystret hans kommando. Om våpenet var stødig eller ikke, vites ikke, men det var trolig det. Metall med to faste punkter er gjerne det. Det fremste punktet, løpet, var trykt mot libaneserens brystbein, det andre lå i min høyre hånd. Tror den var stødig, siden jeg brukte kraft fra min kropp mot den andres - jeg husker ikke. Men jeg husker luktene. Luktene av folka, diesel, eksosen og dieseleksosen. Husker også lydene. Lydene av lastebilen, en M6, og av V8 motoren i Jeepen. Aller best husker jeg lyden av mitraljøsene og av håndvåpnene - særlig av håndvåpnene. De var urytmiske, en lyd her og en lyd der. Uant retning. Uroligere rytmer, skaper større uro. Husker godt det jeg så også. Folka, husa. Det hadde nok sett bedre ut. Både husa og folka. Sporlysilden også husker jeg godt. Den tegna et vakkert, men usystematisk mønster på nattehimmelen. Hva kulene traff vet jeg ikke. Lyset brente ut før kulene traff noe som helst. Det jeg husker aller best var blikkene. Blikket til han med brystbeinet var en ting, men blikket til de nærmeste. De som sto nærmest, jenter, unge damer, jeg antar de var i nær familie, så de var nok nærmest på flere måter. Sikkert derfor de holdt ham fast, for å hindre å bli pårørende. Særlig godt husker jeg blikkene etter at jeg avsikret våpenet. Han stirret utfordrende på meg, på en litt pubertal måte. De rundt han stirret på både han og meg- med både frykt og fortvilelse i blikket. Særlig etter at en medsoldat avsikret sin AG3. Han satte den på "f", familie som vi kalte det når vi skulle være barske. Dette var et episk øyeblikk, i dobbel forstand. Det var i det øyeblikket, med de blikkene, både flakkende og faste, at jeg forsto at makt og ansvar hører sammen - og at det er de med mest makt som må være mest ansvarlig. Jeg sikra mitt våpen, førte løpet til AG3en mot bakken med høyre hånd, og vinka libaneserne bort med en litt femi bevegelse med venstre hånd. Jentene dro ham med seg, og laga masse lyd - det gjorde han også. Hva de sa, vet ikke jeg. Da vi kom ned til posisjonen vi skulle sikre og hjelpe, sa en med lysere berett enn hva jeg hadde: "God jul gutter, sånn har vi det her ute i ingenmannsland. De feirer jul her også". Dette skjedde på julaften 1984, sånn ca midt mellom Jenin og Beirut, vel 2 år etter massakren i Sabra og Shatila. Når vi kjørte forbi folkemengden på vei tilbake til HQ, hovedkvarteret, løfta vi ølboksene vi hadde i granatlommene i splintvesten, og skålte "God jul" til de som bodde, levde og elsket i "Ingenmansland" (sic). De vinka tilbake. Sånn er det å være en nøytral i fredens tjeneste. Når våpen skal skape fred - ikke frykt og hat.
Vel, det var min befatning med krig og fred og sånnt. Så til boka:
Synes boka, som er realistisk og bygd på historiske hendelser, eller forulempelser, var mest spennende i de partiene som tok for seg opprettelsen av Israel, maktovergrepa, fortvilelsen, håpet og kjærligheten til jord og folk. Synes livet i USA ble litt kjedelig, selv om det hørte godt med for å beskrive viktigheten av historiske røtter og identitetsfølelse. At boka går i disfavør Israel skulle bare mangle. Trist at historien gjentar seg gjentar seg gjentar seg og gjentar seg. Sånn går det når makta ikke tar ansvar, men fornedrer, dreper, isolerer, skaper fortvilelse, desperasjon, hat og fiender - nevnte jeg hevnlyst?
Spør dere selv hva dere vil gjøre for å plante hat og skaffe dere fiender - og gjør det motsatte.
Sist sett
