Bokelskere.no

Jeg er oppvokst i Oslo, har fiskestang og et visst forhold til Oslofjorden, og skjønner derfor rammefortellingen i Havboka. Jeg har jo fiska torsk med sluk. Jeg tror imidlertid folka i Havboka ville ledd av mitt forhold til havet og jeg føler meg jo heller ikke helt hjemme i deres familiære tilnærming til alt som har med hav og fisk og strøm og båt og blåse og fandens oldemor å gjøre. At forfatteren kaster fiskesprett og klassifiserer 5 som fullstendig elendig er vel også et utslag av at de behersker vannet til det fulle. Der er ikke jeg. Til tross for det synes jeg boka er helt fantastisk. Jeg ble drevet inn i en historie så elegant krydret med fakta og anekdoter at jeg ikke kan huske å ha lest en bedre komponert sakprosahistorie. Brageprisen var fullt fortjent. Hurra.

Syns det er skjønt å lese din kommentar om boka, da du på mange måte er min motpol: jeg er født og oppvokst i Bodø, og har et sterkt forhold til både havet, havfiske, Steigen og Lofoten som er bokens ramme. Likevel er det utrolig at vi med så ulike bakgrunner kan si akkurat det samme om selve boken; den er fantastisk! Elsker måten Strøksnes bruker endeløse avsnitt med pur fakta som han fletter inn med den største selvfølgelighet. Han bruker dem pompøst og bastant, og jeg tviler ikke et sekund på hans troverdighet i denne boken. Jeg har forresten ikke fiskestang selv ;)

Takk for det. Og jeg som er skeptisk til alt som har sitt utspring i en rorbu. Ikke nå lenger. Gjennomslagskraft på denne Strøksnes altså

Eg er nok verre landkrabbe enn deg*, og brukte dei fyrste femti sidene på å skremma meg sjølv - og omkringsitjande vener - med skildringar om alt det skumle som lever i havet. Likevel brukte eg berre ei tog- og ei flyreise på denne, og har ein ny favoritt mellom sakprosaforfattarar (eg har lese Hellig jord tidlegare). Nokre svakheiter er det med boka (og etter å ha høyrt fire litteraturvitarar og -kritikarar i samtale om ho i kveld kjem eg aldri til å lesa ho igjen utan eit blikk for det Hemingwayske og freudianske), men det vart underordna lesinga, både på grunn av eit medrivande ytre narrativ, og ei god blanding av fakta og tankesprang. Ei glede, rett og slett.

*men har vore med på å få håkjerring på stong!

Det eneste som trekker for meg er den litt meningsløse jakten på en håkjerring. Den har jo ikke gjort noe galt og den jakten skurrer i en bok som nettopp forsvarer naturen.

Nettopp det vart trekt fram av kritikarane eg høyrde i går òg. Eg må innrømma at eg ikkje heilt hadde tenkt på det sjølv - for meg handlar fiske sjeldan om matauk uansett (men det er fordi eg aldri får noko).

Jeg får søke på Havboka i podcastappen og se om jeg finner det radioprogrammet. Kan gi nye vinkler til leseopplevelsen å høre andre snakke om dem. Så takk for tips.