Bokelskere.no

Hva er det som gjør en bok spennende, som gjør at handlingen drives framover slik at vi har problemer med å legge boka fra oss? At det er et visst tempo over handlingen er kanskje den viktigste betingelsen, pog det er det i boka ”Mios Blues”. Her skjer det mye dramatisk (i hvert fall når det gjelder antall personer som tas av dage). Men hvordan fremstilles det som skjer? Det er lite bruk av scener i boka. Mesteparten av den såkalte dramatiske handlingen kommer frsm gjennom samtale eller gjennom det hovedpersonen Martin Brenner forteller. På denne måten blir vi som lesere snytt for opplevelsen av dramatikk.
Mios Blues er fortsettelsen av fortellingen som begynte i boken ”Lotus Blues”. Her var nartins oppgave å renvaske avdøde Sara Texas (som selv har innrømmet å ha begått fem drap). Sara hadde fått sønnen Mio med mafiabossen Lucifer, og når bok 2 nå starter, har Mio (som er 4 år) sporløst forsvunnet fra barnehagen i Stockholm. I ryggen på Martin puster nå den amerikanske mafiabevegelsen. De vil ikke gi slipp på Martin før han har funnet igjen Mio.
Martin Brenner er advokat. Han har tidligere jobbet som politimann i nettopp Texas, men sluttet etter en stygg episode der han kom til å drepe en unggutt som viste seg å være ubevæpnet. Enda verre var det at denne ugjerningen, med hans sjefs velsignelse, ble hemmeligholdt. Liket gravde de ned på et oljefelt.
Nå bor Martin i Stockholm. Han har en kompanjong, Lucy som også er hans elskerinne og samboer. Sammen med dem bor Belle, 4 år. Hun er datter av Martins avdøde søster. Nå opplever Martin å bli mistenkt for diverse dødsfall som skjer rundt om i Stockholm. I alle tilfellene gjelder det personer som Martin har vært i kontakt med og som har hjulpet ham med å løse sakene.
Det dukker opp et vitne til Mios forsvinning fra barnehagen. En kvinne, som denne dagen var vikar, ringer til Martin og forteller at hun så fra vinduet en annen kvinne (også ansatt i barnehagen) ta med seg Mio i en bil. Kvinnen som ringer, tør verken å oppgi navn eller telefonnummer. Derimot får Martin ut av henne navnet på kvinnen som tok med seg Mio. Det viser seg at dette er en kvinne som Martin har vært hjemme hos og hatt samleie med. Noe senere blir nok en av Martins kontakter funnet død i nettopp denne leiligheten. Fordi Martin hele tiden er i politiets søkelys, må han operere uavhengig av dem. Han har en viss forbindelse med en svensk politimann, Didrik. Denne har sammen med sin familie nettopp flyttet i København. Gjennom samtaler med andre får Martin nyss om at det knytter seg noe trist og dramatisk til Didriks familie. Det viser seg at hans lille sønn er angrepet av en uhelbredelig kreft. Men da Martin oppsøker familien i Danmark, blir han møtt av en frisk og livlig liten gutt. Nå kommer sannheten fram i lyset. Da Didriks sønn døde av kreften, overtok Didrik, med Lucifers velsignelse, lille Mio som nå fikk den døde guttens identitet.
Den siste oppgaven for Martin blir å reise tilbake til Texas for å finne Lucifer. Det er tydelig at mafiaens interesse for ham har sitt utspring i drapet som han selv en gang begikk. Her i Texas får han vite at alt kan spoles tilbake til hans egen familiehistorie. Mannen han drepte, var hans egen ukjente bror. Også Lucifer viser seg å være hans halvbror.
De første bøkene jeg leste av Kristine Ohlsson falt i smak. De foregikk i et mer gjenkjennelig miljø. Men til disse to siste bøkene stiller jeg meg langt mer fremmed. På meg virker de lite troverdige. Her er det snakk om mye grusom kriminalitet og et politi som virker handlingsrammet og later til å ha liten interesse av å komme til bunns i sakene. Boka har et rikt persongalleri, men få av disse personene møter vi gjennom handling. Vi hører bare navnet deres og har allerede glemt hvem de var neste gang de dukker opp.

Liker hennes tidligere bøker veldig godt, men disse to om Mio er utrolig lite fengende i forhold. Skumleste på slutten og kjedet meg veldig til tider, ville bare bli ferdig,,,

Ja nettopp.! Bøkene om Mio har noe amerikansk over seg. Her er det miljø og mennesker som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i.