Hva er IS?

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Den 17. januar i år var Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset for å snakke om sin bok og om trusselen fra IS. Jeg var der, og har tidligere skrevet et innlegg om dette på bloggen min. I dette innlegget har jeg også skrevet om forfatterens bakgrunn. Hun jobber i dag i TV2 og er en av kanalens fremste nyhetsprofiler.

"Trusselen fra IS" kom ut i fjor, og på grunn av alt som skjer i Syria, flyktningestrømmen i Europa og alle terrorhandlingene som IS står bak, kunne den knapt vært mer aktuell.

Innledningsvis i boka er det en tidslinje, og denne er det veldig greit å kunne bla tilbake til mens man leser. Her ser vi at de første spirene til det som senere skulle bli IS, startet parallelt med al-Qaida i 1999/2000. Hendelsene som senere fulgte, eskalerte med all tydelighet etter invasjonen av Afghanistan og Irak - det forfatteren i likhet med de fleste andre (også USAs president Obama) betegner som feilslått vestlig politikk. Der hvor diktatorer fjernes, oppstår det som regel et maktvacuum fordi aktuelle land mangler demokratiske tradisjoner og organiserte maktalternativer. Dermed har religiøse fundamentalister fått en relativt lett match ...

De fleste av verdens muslimer - 80-90 % - er sunni-muslimer, mens de resterende er shia-muslimer. IS´medlemsmasse er sunnier, uten at dette på noen som helst måte bør tas til inntekt for at det er sunni-islam som er problemet. Nå som USA har inngått atomvåpenavtale med det shia-muslimske Iran, frykter omkringliggende land at det vil kunne bli en maktforskyvning. Dermed er det en fare for at den sekteriske volden skal øke. Vi har også sett at desto større press IS utsettes for gjennom luftangrep o.l. i Syria, desto flere terroranslag har Vesten opplevd. Men også Istanbul og Jakarta har opplevd sin del av IS-terroren, og dessuten har det vært angrep rettet mot Saudi-Arabia, Libanon, Dammam, Kuwait og Tunisia. IS utgjør dermed ikke lenger "bare" en regional fare. Organisasjonen truer rett og slett verdensfreden.

"IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker.

Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera." (side 13)

Forfatteren har studert IS ved universitetet i Oxford, og fordi hun kom over så mye stoff om denne terrororganisasjonen, måtte det bare bli en bok av det. Hun forsøker i sin bok å se nærmere på hvordan organisasjonen startet, hvem som grunnla den, hvilket budskap propagandaen til IS gir, hva som er målet til IS, hvilke metoder de bruker i sin propaganda og hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Helt til slutt tar hun for seg hvordan IS kan bekjempes.

Halshuggingsvideoene begynte å dukke opp etter Abu Ghraib-skandalen, der amerikanske soldater utførte omfattende mishandling av irakiske soldater. Vi husker vel alle videoene der en kvinnelig soldat holdt fanger i hundebånd, og tvang nakne fanger til å danne menneskelige pyramider? Dessuten var det bilder av fanger som var innsmurt med brun væske. De uverdige scenene i videoene førte til at siste rest av velvilje overfor amerikanske soldater forsvant. Det hjalp ikke at disse soldatene ble straffet av amerikansk rettsvesen. Tillitsbruddet var et faktum, og det var uopprettelig.

Mah-Rukh Ali redegjør for forbindelsene mellom IS-grunnleggeren og al-Qaida, som selv om de er svært forskjellige, likevel springer ut av det samme - nemlig et hat mot Vesten. Men der IS ikke går av veien for å angripe egne tros-feller, der ønsket al-Qaida med Osama bin Laden i spissen å forbeholde angrepene mot Vesten og dens symboler.

"I moderne tid er det rivalene Iran og Saudi-Arabia som representerer hver sin stormakt innenfor de to hovedretningene i islam, og har siden den iranske revolusjonen i 1979 kjempet om hvem av dem som skal dominere politikken i Midtøsten."

Da USA innsatte Nouri al-Malikis shia-styre (i Irak - min kommentar), fikk de den mektige arabiske verdenen i mot seg." (side 59)

Dette førte også til at mektige stammeledere vendte USA ryggen og begynte å støtte opprørsbevegelsen, som utviklet seg i en ekstrem retning og som siden ble IS, slik vi kjenner organisasjonen i dag.

IS bruker moderne kommunikasjonsplattformer for alt det er verdt. Særlig har twitter vist seg å være nyttig i spredning av propaganda. Vestlige medier lot seg lenge manipulere av IS, men på et tidspunkt skjønte de at de ved å vise de gruoppvekkende halshuggings-videoene faktisk kun løp IS´ærende.

Så hvordan kan man bekjempe IS? Svaret er både komplisert og temmelig enkelt: ved å unngå at unge, lettpåvirkelige mennesker blir radikalisert på internett. De som er i faresonen er mennesker som ikke føler seg inkludert i vårt samfunn, som blir skjøvet ut og som dermed kan bli et lett offer for ekstreme grupper. Retorikken er i så måte helt identisk med den vi hører om ungdommer som lar seg forføre av høyreekstremistisk propaganda. For ikke å snakke om alle dem som blir hektet på konspirasjonsteorier. Mekanismene er de samme. Religion er bare et middel for å oppnå polarisering mellom "dem" og "oss". IS´ henvisning til islam er villedende, fordi den ekstreme volden ikke har noe som helst med islam å gjøre.

Selv blir jeg skremt av retorikken som verserer i sosiale medier for tiden. Det er mye generalisering, så mye at enkeltmenneskene blir helt borte i diskusjonene. Da er grensen mot rasisme hårfin. Man antar uten videre at vi er et bedre folkeslag med bedre holdninger og verdier, og at alle andre kun er snyltere som forsøker å berike seg på vår bekostning. Bildet av mennesker i nød blir helt borte. Slike holdninger er i seg selv ekskluderende og kan i verste fall føre til risiko for radikalisering selv der denne risikoen ikke var til stede i utgangspunktet. Så er selvsagt ikke dette i seg selv til hinder for at man kan ha meninger om en ansvarlig innvandrings- og flyktningepolitikk, og at det går en grense for hva f.eks. et land som Norge er i stand til absorbere. Selv synes jeg det går et markant skille mellom det som må oppfattes som økonomiske flyktninger og reelle flyktninger, som har flyktet for livet, bort fra krig, død og terror. Det er sistnevnte gruppe som har krav på beskyttelse, og det er også her Norge har påtatt seg forpliktelser internasjonalt. Debatten bør uansett konsentreres om sak, ikke rundt mer eller mindre fordekte antakelser om at vi er et bedre folkeslag enn andre.

Jeg vil berømme Mah-Rukh Ali for denne boka, fordi hun virkelig gjør et forsøk på å gjøre oss klokere i forhold til hva IS er. Et stykke på vei har hun lyktes godt. Likevel halter fremstillingen hennes, og for en stor del oppfattet jeg siste del av boka som noe svakere enn første del, som er svært faktabasert. Det blir mange påstander, uten at jeg synes hun dokumenterer dette veldig godt. Det er mulig at kildehenvisningene sist i boka er ment å skulle fungere som dokumentasjon, men mange av henvisningene gjelder nyhetsartikler som er skrevet av journalister som ikke selv har vært f.eks. i Syria. Som hun selv sa under sitt foredrag på Litteraturhuset den 17. januar: Det ville ha vært som å begå selvmord å reise inn i Syria nå. Selv om man ikke blir kidnappet av IS, er det mange grupper som tar vestlige mennesker til fange og som selger fangene videre til IS. Og nå anses ikke lenger halshugging som avskrekkende nok, og derfor er avrettingsmetodene enda mer bestialske. Fanger puttes i bur og brenner til døde, de senkes under vann - alt mens dødskampen filmes, for så å legges ut på internett ...

Selv om fremstillingen halter her og der, vil jeg likevel ikke nøle med å anbefale boka for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva IS står for. Det vi kan ta for sikkert er at dette er en organisasjon som så og si samtlige av verdens muslimer tar sterkt avstand fra!

Ikke å undres over: jeg ville også ta "sterkt avstand" fra en
apokalyptisk erobrermakt med tidenes banerekord i diabolsk
barbari, verdens mektigste terrororganisme, med fast abonnement
på å manipulere vestlige media -- ikke minst når de straks tar
militærkommando over meg - gjennom min gamle, nær obligatoriske
sosiale tilknytning til fagerborg statsmenighet:

Tjenesteplikt i statens krigsmakt har jo der vært solid messet og
forkynt gjennom samme statens religionsforvaltning, jeg arme sjel ville
vært kameratløs og sosialt utstøtt om jeg ikke hadde vernekamuflert
meg i det miljøet som var å få.. så her sitter jeg brått tvangsvervet
til krigens sak: De rutinerte media-manipulatørene trengte ikke å
verve med søte lokkeord (det har de bare slått i vestlige media).

Og der sitter de mediaforførte og føler at vi skal nok bekjempe
barbariet med holdninger, vern oss bare fra å bli radikalisert på nettet -
så er vi trygge i velmenferdssamfunnets armer, som snart har gitt opp
å mestre gatevolden som levert lenge før de svarte fanene toget inn.
Ve meg, dette var tryggheten jeg fikk i det selvdyrkende opiumsdrømme-
landet..
mine liksom egne smekker snart drapsvåpen i hendene på meg, hva kan jeg
annet enn å skli inn i min skjebnesatte rolle. Soumission le veut...

Morsomt libro, men vingene redder deg ikke nå... tenkt på menneskets under for andre gang, den andre undergang, den andre krigen... hva er årsak og hva er virkning, hva er tannhjul i viss maskin... men ett er sikkert - å barske seg gir juling på videregående, hvor for eksempel busH ennå står på venteliste.

Hvis du opplevde veropet som morsomt, kan du vel ikke være i
militærpliktig alder?
Men jeg blandet noen kort for å vinkle og sammenligne litt
miljøarter, sosiologi og sånn.

'Maskiner har sine tannhjul' korrekt nok observert, dog dette
råbarskt ungdommelige kjenner du nok bedre til enn jeg...
Hadde jeg vinger, ville jeg kalkulert å desertere -
under risiko for å havne som grillmat. Du ser det nok..