Bokelskere.no

Jeg har fulgt diskusjonene fra sidelinjen en stund. Du anser tydeligvis at religionen islam i seg selv er et stort problem, og trekker frem "islamsk historie" som et sannhetsbevis for hvordan islam er "en ond religion" (min oppsummering). Du kjenner formodentlig til den spanske inkvisisjonen? Jeg siterer fra artikkelen "Inkvisisjonen" i Store Norske Leksikon (SNL):

Gjenoppdagelsen av romerretten (Corpus juris civilis) på 1100-tallet, som forutser brenning som straff for heresi, samt Augustins uttalelser, danner det rettslige og teologiske grunnlaget for middelalderens inkvisisjon. De første brenningene av heretikere forekom på 1000- og 1100-tallet i Nord-Frankrike og Tyskland. Dette skjedde i regi av kongemakten, mens fremtredende teologer og 3. Laterankonsil (1179) motsatte seg bruken av dødsstraff. Ved en avtale mellom pave Lucius 3 og keiser Fredrik 1 i 1184 ble grunnen for en organisert inkvisisjon lagt. Innocens 3 forsøkte først å hanskes med katarene i Languedoc på en fredelig måte, men da dette mislyktes, ble vold satt inn ved korstoget mot distriktet i 1209. Korstoget, som egentlig var iverksatt mot katarenes adelige beskyttere, førte til at flere hundre katarer ble brent. Bruken av dødsstraff for heresi ble nå så alminnelig at selv fremtredende teologer, som Thomas Aquinas, forsvarte den.

(---)

Inkvisisjonen utviklet seg raskt til å bli et redskap i de fremvoksende nasjonalstaters hender, særlig i Frankrike og Spania, hvor trosenhet og nasjonens enhet var så tett sammenvevd at rettssikkerheten ble skadelidende. Verst i så måte var den spanske inkvisisjon på Ferdinands og Isabellas tid (siste halvdel av 1400-tallet). Her var inkvisisjonen hovedsakelig rettet mot tidligere jøder (marranoes, konversos) som frivillig eller under tvang hadde konvertert til katolisismen. Den beryktede dominikaneren Tomás de Torquemada (Torrecremata) opererte fra 1481 som et lydig redskap i herskernes hender, uavhengig av paven, og sendte ca. 2000 mennesker på bålet. Men inkvisisjonen overrakte vanligvis sine ofre til de sivile myndigheter for henretting, og mer enn 30 000 tidligere jøder skal ha mistet livet. Den spanske inkvisisjon eksisterte til 1834.

og videre:

Verken Luther, Melanchthon eller Calvin tok avstand fra inkvisisjonens metoder og straffeutmålinger. Beslagleggelse av eiendom, landsforvisning og dødsstraff for katolikker var også en del av Danmark-Norges lovgivning etter reformasjonen.

Det er nok ikke de store verdensreligionene som er hovedproblemet, men kanskje rett og slett menneskenaturen....

joda, du er korrekt på sporet av Hovedmistenkte :

mennesket selv, med sine falne tilbøyeligheter -
og avslørende spor gjennom historien.

Det selvrosende, selvbevisste og skyldbevisste Menneske.

Emnet Religion skulle ha en jobb å gjøre der.

Såpass fnugg av 'selv'innsikt garanterer dog ikke akkurat for
at alle analyser av menneskets falne situasjon må være
like veltrufne?
eller desto mindre, de ulike resepter like kyndig utskrevet..

Vi diskuterer gjerne de religiøse grunnlag og hvordan en skal
kunne taksere og bedømme sånt --

men her tror jeg du, med flere har bladd fort forbi det
brennende akutte problemet.

Sitter vi i et hus der det lukter brann, blir vi ikke for lenge
sittende og filosofere over om det egentlig finnes troverdig
brannforsikring --
enda så nyttig det spørsmålet er.
_

Vi har problemet Rå krigsmakt --

denne har lagt seg til nye listige strategier, spesielt å
okkupere Religion og religiøse miljøer.
For å forandre disse til sitt eget bilde, til krigsmakter.

Fenomenet er kanskje ikke totalt nytt, men kan ha avansert i
listighet og giftighet -- relativt til våre tilvante konvensjonelle
ideer om krigen
(ingen sa den noengang var evige jordbærenger..)
_

"Han som satt på hesten, fikk makt til å ta freden bort
fra jorden,
så folk skulle slakte hverandre ned -
og det ble gitt ham et stort sverd."

_

Langs disse analyselinjene har jeg skissert opp en god del i
tidligere innlegg, kan gi noen lenker til en start her..

det meste skjer i emneområdene nyhetsjournalistikk og historie.

Det religionsfaglige forkorter seg pent bort i dette perspektivet:

Vi har ikke reelt innblikk, naturligvis, i 'religiøse krigeres'
egentlige motiver og tanker.
Ikke er det relevant heller: Disse møter vi som krigsmaskiner og
rå terrorister, iblant også forkledd som religiøs betjening.

Så fallent vesen som mennesket er, vet vi lite om hva som kan bo
i en religiøs betjening.
(Det er egentlig plain teologi, men også en nøkkel til H.N.Hauges
ti år i strengt fengsel - dømt skyldig i forkynnelse.)
_

De som utformet det nye krigsproduktet, gøyv de først
like løs på pasifistiske mennonitt-miljøer, for å lage
Akbarakke terrorister av dette underkastelses-preparerte
rekruttmaterialet?

Eller lot de slikt stå til en senere utfordring, konsenterte seg
først om noe som hadde mer historisk bakgrunn som lignet
på ønsket produkt?
Trodde de ikke helt på at alle religioner var like hellige og
fromme?

Finnes det propaganda -- eller er det bare forbaska pro. . .

Mennonittisk anlagte pasifister er trolig ikke så lette å
infiltrasjons-erobre, engang - men metodene er solid utvilklet
siden forrige offisielle verdenskrig. Sånt har vi ittno med??

Krigen og forstanden. >

Finnes hellige krigere? >

Krigs- og fredsfyrster > (24.desember)

svik under fryktterror , Memento Milgram

Frykt og karikaturer >

"I de allerseneste år er det iscenesatt og levert en mega krigsgalskap
i verden, som tar infame psykopatiske og kultiske mv. virkemidler i bruk.
I navnet til en lenge kjent og fryktet 'verdens'religion som det passet
å okkupere til formålet.

Formålet? Terror, gatekrig og drap, elver av blod, fryktens herredømme --
samt baktanken å vaksinere oss, plante den spontane reaksjon at
nettopp religiøse tendenser /tilhørigheter utløste alt dette.

'Two legs bad'. Frykten gjør våre tankemønstre enkle."

Jeg synes du treffer veldig godt her Annelingua. Det er menneskenaturen som er hovedproblemet. Etter å ha lest Snyders bok om Holocaust i det siste (der det for øvrig var få muslimer involvert) føles det veldig riktig. Snyders teori er at det var statsoppløsningen (parallell: Irak og Syria og IS) som gjorde massemordet mulig under 2. verdenskrig. Han røsker opp i forestillingen om det velorganiserte tyske og viser til at mordene i hovedsak foregikk i øst der statene hadde brutt sammen og du kan si at menneskenaturen ikke hadde trygghet i de rammene, et fungerende samfunn, lov og orden og en stat gir.

Det høres ut som en bok jeg har lyst til å lese.

Jeg sikret meg lån med en gang den kom ut i Norge. Siste kapittel handler om vår tid og har fått mye oppmerksomhet. Det er tungt stoff, både "faglig" og følelsesmessig, men litt trøst er det i de to nest siste kapitlene om de som hjalp. Misforstå meg rett, Snyder vekker følelser i form av stoffet han behandler, men skriver nøkternt og faktabasert og i den grad det er noe formildende å spore er det fordi det fantes slike lysglimt. I siste kapittel tillater historikeren seg å se framover og "synse" basert på solid historiefaglig kompetanse. Jeg vurderer å prøve meg på en bokomtale om jeg får tid og ånden.

Gjør det! Jeg lurer på om slike lysglimt av medmenneskelighet og mot er det vi ser mer og mer av i Norge og andre steder for tiden også, for eksempel i Kirkenes hvor enkeltmennesker handler ut fra sin egen moralske rettesnor. Kanskje det?

De viser helt klart mot når vi vet at voksne damer blir arrestert, kledd nakne og må sitte på huk hos norsk politi. De fleste av oss er passive og enda fler vil trekke seg stilt ovenfor en slik trussel, er vel derfor politiet gjør det også. Men det Snyder skriver om på den tyskokkuperte østfronten er av en helt annen verden. Det eksisterte i et psykologiske klima der det absolutt vanligste var å tilpasse seg ondskapen (hinsides vår forestillingsevne tror jeg). Han skriver: "Kanskje vi innbiller oss at vi selv ville ha reddet andre i en eller annen fremtidig katastrofe. Men hvis stater ble tilintetgjort, lokale institusjoner korrumpert og økonomiske insentiver rettet inn mot mord, ville det være få av oss som oppførte oss bra. Det er liten grunn til å tro at vi er etisk overlegne europeerne i 1930- og 40-årene, eller for den saks skyld mindre sårbare for den typen ideer som Hitler lyktes så godt med å forkynne og realisere. Hvis vi virkelig mener at vi kan etterligne dem som reddet jøder, burde vi på forhånd bygge de institusjonene som vil gjøre det mer sannsynlig at vi faktisk gjør det."

I det er jeg helt enig med Snyder. Det er ingen grunn til å tro at mennesker forblir gode i et slikt system. Jeg har prøvd å forestille meg hvordan organisert industrielt ondskap virker, og har sett det fremstilt både dramatisk og dokumentarisk mange ganger. Allikevel, enkeltmennesker gjør gode ting hele tiden over alt, og gode gjerninger eksisterer sammen med de onde.

Hvilke institusjoner vil være viktigst som motgift? Jeg ser for meg ytringsfrihet og like rettigheter for alle, uansett om du er jøde eller palestiner, muslim eller kristen, Hege Storhaug eller Berge Furre. Altså frie meninger og demokrati fremfor økonomisk trygghet. Hva sier Snyder?

Ved nærmere ettertanke virker det litt naivt, det er nok økonomisk og sosial trygghet som veier tyngst.