Bokelskere.no

I Aftenposten i dag var det et meget flott innlegg som blant annet støtter opp om innholdet i Islam den 11. landeplage av Hege Storhaug, og dessuten også denne boka,
artikkelen er skrevet av følgende personer, som har god greie på hva det vil si å leve under islam, og som nå ikke vil tie om det som blir sagt feil i offentligheten når det gjelder islam:
Historieløs tilnærming til islam | Lily Bandehy, Mohammed Rah, Cemal Knudsen Yucel, Mahmoud Farahmand, Shakeel Rehman, Bazil Nicobin
LILY BANDEHY: IRANSK BAKGRUNN, MOHAMMED RAH: KURDISK BAKGRUNN, CEMAL KNUDSEN YUCEL: TYRKISK BAKGRUNN, MAHMOUD FARAHMAND: IRANSK BAKGRUNN, SHAKEEL REHMAN: PAKISTANSK BAKGRUNN, BAZIL NICOBIN: AFGHANSK BAKGRUNN

Noen sitat fra teksten:
Må vite om grumset i egen religion
Vi er en del mennesker med bakgrunn fra muslimske land, og vi ser med bekymring på islamfundamentalisme som følge av feil og skjønnmalende fremstilling av islam. Vi ønsker en debatt basert på fornuft og fakta. Vi ønsker et Norge fritt for både religiøs og etnisk diskriminering – og nedlatenhet.
Islamsk historie viser at det helt fra begynnelsen har handlet om politisk makt.
Rajpoot mener at det finnes en aggressiv, polarisert og fiendtlig islamkritikk. Det er vi ikke enige i. Kanskje hos noen små antimuslimske miljøer, men det trengs åpenbart mer islamkritikk enn det vi har i dag, tatt i betraktning at en religionsviter som Rajpoot har så selektiv kunnskap om islam.
Profeten var intolerant.
Det finnes rikelig med religiøse og ikke-religiøse kilder som forteller en helt annen historie enn det Rajpoot forteller om islam, profeten Mohammed og jihad. Rajpoot er selv Ahmadiyya-muslim og vet hvor diskriminerende og ekskluderende islam kan være. Det finnes nedlatende tradisjoner helt fra profeten Mohammeds tid.

Elin Ørjasæter om reaksjonene etter at hun støttet Hege Storhaugs bok:
«Kan du ikke skrive noe som gir håp?», sa Aisha.

Vel, det som gir meg håp er at vi har et ytringsvennlig klima. Slik vi faktisk har.

Så mange «norskinger» har spurt meg: «Overlevde du å støtte Hege Storhaug offentlig?»

Her er svaret om mine opplevelser fra uken da saken var mest delt på Aftenposten.no:

1. En ung innvandrerjente-venn med hijab kritiserte meg muntert med smilefjes på Facebook. Hyggelig!

2. En annen bekjent med hijab ville diskutere HR og ledelse da vi løp på hverandre. Så deilig at akkurat hun, som er dypt troende, oppførte seg helt vanlig, selv om hun sikkert hadde lest Storhaug-saken!

3. Norskpakistaneren som driver lunsjbaren har aldri har snakket med meg før. Men denne uken hilste han overstrømmende og startet en intens og hjertelig konversasjon om vær og vind. Han ville trolig vise at muslimer ikke er slik han tror at jeg tror. Den lille praten gjorde meg kjempeglad!

«Norskingenes» reaksjon
Det var altså ukens muslimer. Så kommer vi til «norskingene».

1. Aslak Nore tvitret: «Makan til rør. Selv i komposthaugen som er norsk offentlig debatt var dette fra Ørjasæter lavmål.»

Å bli skjelt ut av Aslak Nore er et tegn på at man er «med» i Kultur-Norge. Litt som å bli dunket på ryggen av han litt enkle, men ganske morsomme i flokken.

Debattklimaet er en skjør plante vi må vanne og gjødsle
TweetDel
Men så skjedde nummer 5. Det eneste triste. Et møte med en web-konsulent. Jeg var der som kunde. Etnisk norsk kvinne, litt over femti, kort hår og urbanhippe klær.

«Jeg kan ikke jobbe med deg», sa hun plutselig. «Bare navnet Hege Storhaug gir meg brekningsfornemmelser. Sånne som dere gjør meg kvalm.».

Jeg reiste meg fortumlet og gikk så hun skulle slippe å spy over bordet.

Fryktelig debattklima i Sverige
Så kjære Aisha: Jeg kan ikke gi håp i de store politiske og religiøse sakene. Til det er jeg for bekymret, som deg. Men norske muslimer og norske avisredaktører gir meg håp.

Jeg er så kjempeglad fordi jeg ikke er svensk! Debattklimaet i Sverige er fryktelig. Folk mister jobben hvis de mener noe «feil». Det diskuteres i ramme alvor om de som stemmer Sverigedemokratene bør beholde jobbene sine, for eksempel som lærere. Da er det ikke rart at debattklimaet blir blytungt, folk flest ønsker jo å beholde jobben.

Sverige har hatt Europas åpneste grenser og mest lukkede politiske debatt.

Så gikk det som det måtte gå; plutselig stengte Sverige grensene, som i panikk. Nå sitter de med dype og harde politiske motsetninger som vil vare i generasjoner.

Debattklimaet er en skjør plante vi må vanne og gjødsle, hver eneste dag. Og det er akkurat det vi nordmenn gjør.

Vi gjødsler med smilefjes på Facebook og samtaler på lunsjbaren om de små, ufarlige tingene. Vi oppfører oss stort sett bra.

Nettopp denne vennligheten er nødvendig for å kunne ta den store samtalen en gang i blant. Den kan skje over et cafebord eller i et innlegg i avisen.

Den samtalen der vi ærlig snakker om det som er vanskelig. Det kjære Aisha, det gir meg håp.

Elin Ørjasæter