Akkurat som forrige gang jeg leste roman av Moyes, akket jeg meg gjennom bokas første tredjedel mens jeg irriterte meg over klisjeer, små tørr humor og setninger av typen: "Han hadde blå øyne og brunt hår...". Men så skjer det noe - jeg blir grepet av historien og glemmer alt dette jeg ikke liker. Engasjerende historie og herlig utvikling. Likevel blir det hele litt for "enkelt" for min smak. (Muligens skyldes den manglende begeistringen min at jeg rett før denne boka leste Tore Renbergs to bøker om hillevågsgjengen --noe det skal godt gjøres å leve opp til.)
Sist sett
