"Askildsens beste", Kjell Askildsen.
Om Askildsen har det vært skrevet mye i det siste, og han blir rosa for sin prosa langt opp i skyene - så jeg tenkte jeg måtte lese litt av han. Valget gikk til novellesamlinga "Askildsens beste", de han selv mener er best.
Jeg las 10 av 18 noveller før jeg måtte legge ham bort. Ikke fordi det var dårlig. Sikkert tvert om; de skyene som kom var ikke rosa akkurat. Skyene ble mørkere og mørkere, og må for min del spres litt ut over våren.
Hvis jeg skal prøve å finne en fellesnevner, må det være at nære relasjoner og møter med folk er vanskelig, og om de ikke er kompliserte sett utenfra, er det bare å begynne å snakke litt så kan ting vanskelig etter hvert - i et språk som flere forfattere og andre gjerne kan studere. Det er kompakt gjennomarbeida, uten fiksfakseri og unødige ord og vendinger som tar leseren bort fra den stemninga han vil skape.
"Nå må du faen meg ta deg sammen", tenkte jeg om folk i nesten alle novellene. Har 8 stk igjen, som jeg skal fordele mellom andre bøker.
Sist sett
