Hedda med bokbloggen Boktanker inviterte til Bokhyllelesing 2016 i dette innlegget. Et opplegg som jeg har meldt meg på. Jeg fant ikke bøker i alle kategorier, og her i dette innlegget har Hedda skrevet om hvem som har meldt seg på og med hvilke bøker.
Første runde er ei bok med rødt omslag. Den første uleste jeg kom på i bokhylla med rødt omslag var Det røde rommet av August Strindberg. Jeg hadde glemt at jeg eide et eksemplar. Min utgave er fra 1997 og er på 284 sider inkl. etterord.
Jeg vet hvem August Strindberg var. Men kan for lite om han – det savnet jeg da jeg leste denne romanen Jeg har lest om han i biografier om Ibsen og Munch. Ibsen var han i konflikt og konkurrerte med. Munch hadde han et bedre forhold til. I biografien om Munch som jeg skrev om i innlegget:
Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen
står det følgende i tilknytning til bildet nedenfor:
«Strindbergs portrett er malt i nyanser av blått, som er typisk for Munchs stil på begynnelsen av 1890 tallet. Maleren var sammen med Strindberg både i Berlin og Paris i dette tiåret. Dette portrettet ble malt rett etter de to ble kjent i den tyske hovedstaden. Forholdet mellom Munch og Strindberg kunne være turbulent, men likevel mener Stenersen at dette portrettet tydelig viser at «Munch skjønte at Strindberg var en stor dikter».»
I et innslag på NRK Radio ble det snakket om Strindbeg i forbindelse med at Hålogaland Teater har satt opp Strindbergs Frøken Julie. Stykket hadde premiere 14. januar. Det ble der sagt at Strindberg er relativt lite kjent i Norge sammelignet med den posisjon han har i Sverige.
På Wikipedia er artikkelen om Strindberg innledet med:
«Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker, han regnes også som en av grunnleggerne av det moderne teater. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.»
Romanen som jeg har lest, Røda rummet, ble utgitt i 1879 og var Strindbergs gjennombrudd. Jeg fant en god oppsummering av romanen her hos Norli og den er:
«Denne utviklingsromanen tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.»
Romanen er delt opp i kapitler med overskrifter, og det første kapitlet er Stockholm i et fugleperspektiv. Det er i begynnelsen av mai på Mosebacke i Stockholm:
«Imidlertid fortsatte kjøkkenpiken sitt arbeid med innervinduene, og i løpet av noen minutter var døren fra spisesalen til verandaen blitt åpnet, og ut i haven trådte en ung herre, enkelt, men fint kledd. Ansiktet oppviste ikke noe uvanlig, men det lå en sorg og en uro i hans øyekast, som riktignok forsvant da han, vel ute av den trange salen, ble møtt av den åpne horisonten. Han snudde seg mot vindsiden, kneppet opp jakken og tok noen dype åndedrag, som så ut til å lette hans brystkasse og sinn. Så begynte han å vandre frem og tilbake langs rekkverket som skiller haven fra skråningene ned mot sjøen.»
Det er Arvid Falk som venter på Herr Struve:
«Fra verandaen kom en liten mann med store bakkenbarter og briller mot ham, briller syntes bedre egnet til å beskytte mot blikk utenfra enn til å se ut gjennom, en infam munn, som alltid antok et vennlig, t i l og med godmodig uttrykk, en medtatt hatt, pen frakk med defekte knapper, bukser heist på halv stang, et ganglag som både antydet sikkerhet og skyhet. Av hans svevende ytre var det umulig å bestemme samfunnsklasse eller alder. Han kunne like gjerne bli tatt for å være håndverker som embedsmann, og han så ut til å være mellom 29 og 45 år. Nå syntes han imidlertid å være smigret av snart å befinne seg i selskap med den person han gikk i møte, for han hevet sin sammensunkne hatt usedvanlig høyt og iførte seg sitt aller godmodigste smil.»
Struve, som er medarbeider i den frisinnede avisen Rødkluten, titulerer Falk som sorenskriver, noe Falk ber han ikke gjøre fordi stillingen er ekstraordinær notar. Struve hadde ventet seg at møtet skulle være et lite toddylag. Men det er noe helt annet Falk vil snakke med han om – møtet gjelder Falks fremtid. Falk forteller Struve at han har forlatt sin embetsmannsgjerning og akter å bli litterat. Han gir Struve et interiør fra ett av hans embetsverk: Kollegiet for Utbetaling av Embetsmennenes Lønninger - Falk i samtale med vaktmesteren der dette kollegiet holder til:
«Etter at jeg imidlertid hadde forklart at min hensikt var å ta embedsrommene i besiktigelse, for derved å få et begrep om arbeidsfordelingen i et så betydningsfullt og omfattende embedsverk, fikk jeg den yngste av de to til å følge meg. Det var et storslagent syn som møtte meg da han slo opp døren og en suite av seksten værelser, større og mindre, lå fremfor meg. Her måtte det vel finnes arbeid, tenkte jeg, og følte at jeg hadde fatt en god ide. Lyden av seksten kakkelovner med sprakende bjørkeved representerte et behagelig avbrudd i stedets ødslighet.
Struve, som hadde lyttet stadig mer oppmerksomt, fant nå frem en blyant mellom tøyet og foret i vesten, og skrev 16 på sin venstre mansjett.
- «Her er de ekstraordinæres rom», opplyste vaktmesteren.
- «Jaså! Er det mange ekstra her i embedsverket?» spurte jeg.
- «Åja, det er da mange nok.»
- «Hva gjør de for noe, da?»
- «De skriver jo litt, da . . . » - Og han sa samtidig så fortrolig ut at jeg syntes det var på tide å avbryte ham. Etter at vi hadde vandret gjennom kopistenes, notarenes, kansellistenes, revisorens og revisjonssekretærens, kontrollørens og kontrollørsekretærens, embedsadvokatens, bokholderens, arkivarens og bibliotekarens, kontorsjefens, kassererens, ombudsmannens, førstenotarens, protokollsekretærens, aktuarens, registratorens, ekspedisjonssekrertærens, byråsjefens og ekspedisjonssjefens rom, stanset vi omsider ved en dør, der det sto skrevet med forgylte bokstaver: President. Jeg ville åpne doren og stige inn, men ble på ærbødig vis hindret av vaktmesteren, som med dyp bekymring grep meg i armen og hvisket et «hysj»! - «Sover han?» kunne jeg, med tanke på en gammel historie, ikke unngå å spørre. «For Guds skyld, si ingenting; her får ingen komme inn før presidenten ringer.» - «Ringer presidenten ofte da?» - «Nei, ikke har jeg hørt ham ringe på det året jeg har vært her.» - Vi syntes igjen å komme inn på det fortrolige område, så jeg avbrøt.»
NRK serien Etaten dukket opp i tankene mine når jeg leste hans beskrivelse. Tenker at Strindberg hadde hatt noe å skrive om hadde han levd i Norge i dag – f eks om byråkratiet som vokser rundt regjeringen. Både Jens og Erna har økt antallet byråkrater de omgir seg med.
Vel, Struve har etter det Falk forteller fått noe å skrive om og går hjem til sitt kvistkammer:
«Dette gjorde unge Falk, men gamle Struve som samme dag hadde trådt inn i den konservative avisen Gråfrakken, etter å ha fått avskjed fra Rødkluten, gikk hjem og skrev en korrespondentartikkel til den tvilsomme Folkets Fane, «Om kollegiet for Utbetaling av Embedsmennenes Lønninger», en artikkel på 4 spalter à 5 kroner spalten.»
Men før de går hver til sitt sier Struve til Falk:
«Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skaI få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mere brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!»
Er det noe Struve kan, så er det «å snu kappen etter vinden». Det er ikke Falks styrke eller svakhet alt etter som man ser det. Vi følger Falk, hans familie og bekjente, gamle og nye, gjennom et år. Falk har en bror, lerretshandler Carl Nicolaus Falk. Når Falk i kapittel to kommer til broren og spør om det kan være slik at han har penger til gode etter foreldrene som de arvet, viser broren han et dokument som viser at Falk har skrevet under på at han fått utbetalt sin arv. I tillegg skjeller broren ut Falk, sier han er uærlig og en skurk. Falk tør ikke ta til motmæle, han har en unnvikende personlighet. Brødrene er motsatser. Falk er opptatt av og setter pris på det sannferdige. Broren kan gjøre det meste for penger. Falk går videre og kommer til Lille-Jans der han treffer på kunstnere som ikke har slått gjennom, og som lever fra hånd til munn. Slik Falk kommer til å gjøre dette året der han forsøker seg som litterat. Og blir vitne til løgn og bedrag i alle lag i samfunnet, men mest i borgerskapet.
Min erfaring med gamle bøker de siste årene har gjort meg skeptisk til å lese klassikere. En del har jeg opplevd som litt utdaterte. Gammelmodige. Romanen jeg nå har lest var grei å komme gjennom. Lettlest. Greit å ha lest den i og med at den står i bokhylla. Nå har jeg lest en del historiske bøker, både faktabøker og romaner som gir et tidsbilde av den tiden Strindberg skriver om i sin samfunnskritiske roman. Tv serier og faktaprogram. Jeg er ikke alltid like sikker hvor Strindberg vil ha meg som leser. Hva som er budskapet i romanen. Hvor Falk, som etter det jeg har forstått speiler Strindberg, vil. Ting blir veldig satt på spissen. Fantes det bare skurker i borgerskapet den tiden er en tanke som slår meg. Det er en oppfatning om at Strindberg hatet kvinner. Kvinner har liten plass i romanen, enten er de horer eller rikmannsfruer som er slike som vi i dag kaller «It» og «Wannabes» Men det skal Strindberg ha, å beskrive karakterene slik at de ble levende. Jeg synes også miljøskildringene var gode. Et tablå er; «Levende bilde, gjengivelse av malerier eller av historiske og poetiske scener ved levende figurer. Slik opplever jeg romanen, som scener på et teater.
Mange har skrevet om denne romanen og lagt dette ut på Internett. Disse innleggene anbefaler jeg dersom en vil ha en dypere analyse av romanen. Jeg har brukt det meste av den tida jeg hadde til rådighet til å lese bøker denne uka til å lese Det røde rommet. Det er mange bøker som venter på å bli lest. Som jeg gleder meg til å lese. Jeg tenker det holder nå.
Det som kunne vært interessant, er å lese en biografi om Strindberg. Særlig fordi Arvid Falk i artikler mv om romanen beskrives å være Strindbergs alter ego. Noen ganger har jeg opplevd at jeg har forstått forfatterens bøker bedre ved å lese biografier. Var Strindberg f. eks så rebelsk slik jeg oppfatter han etter å ha lest biografiene om Ibsen og Munch er noe av det jeg kunne tenkt meg å få svar på. Jeg har f eks lest flere biografier om Sigrid Undset, og det har vært en fordel når jeg har lest hennes romaner, noen flere ganger.
Omtalen er et blogginnlegg, her er link til innlegget med bilder mv.
Sist sett
