Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.
Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.
Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.
På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.
Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.
Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.
Og slutten? Jeg tygger enda på den..
Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.
Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!
Sist sett
