Leseperiode:
Onsdag 25. november til søndag 17. januar.
Middlesex av Jeffrey Euginedes.
Forfatteren er født i Detroit, Michigan i 1960 med greske og irske aner. Middlesex er hans andre roman og kom ut i 2002.
Fra vaskeseddelen:
Middlesex er en odyssé som tar oss fra slutten på det ottomanske riket til Detroits forbudstid, fra raseopptøyer til småborgelig forstadsliv, fra silkeproduksjon til fast food.
En fargerik familiesaga som spenner over tre generasjoner og en usedvanlig ubehagelig pubertet. Jeffrey Eugenides vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur med denne formidable romanen om kjønn, skjebne og lidenskapens dype og kaotiske kraft.
Velkommen med innlegg og kommentarer.
Andre tråder:
Forslag til Nv4
Valg av Nv4
Lesesirkel 2015/16 - hovedtråd
P.S. Boka har 18 738 omtaler på goodreads.com med et gjennomsnitt på 4 av 5 stjerner.
Viser 80 svar.
Jeg startet så vidt på denne boken nå nylig, og ser jeg dessverre ikke har mulighet til å rekke å lese den ferdig i tide. Hadde sett frem til å lese den med dere, men jeg fikk aldri prioritert å sette meg ned med denne boka. Håper å få lest den ved en senere anledning, og da klikke meg tilbake til denne diskusjonstråden for å lese deres meninger om den.
Må bare beklage at jeg ikke klarte å delta denne gangen. Satser på at jeg blir mer aktiv med neste bok :)
Du trenger ikke beklage noe som helst. Selv har jeg ikke kommet lenger enn halvveis. Ikke fodi jeg synes den er dårlig, men fordi humøret mitt påvirker i sterk grad opplevelsen av boka.
Det virka som om diskusjonen dabba av rundt årsskiftet, eg hadde kjensla av at eg var den einaste som ikkje var ferdig enno (blei ferdig førre helg). Men det var altså feil. Håper de finn tid og stemning til å fullføre. Sjølv hadde eg stor glede av å lese boka.
Dette vart store mengder kjedeleg oppramsing av uinteressante hendingar og replikkar, av og til med ein fin referanse til gresk historie, litteratur og kunst, mytologi («Tiresias in Love») og USAs historie («Go west, young man», innvandringsbølgjer, forbodstida ...) innimellom. Når det gjeld skjønnlitteratur, er vel ikkje det interessante i våre dagar at ein roman handlar om kjønnsidentitet, men korleis dette blir fortalt. Og her klarte ikkje boka å fenge meg.
Dette er en bok jeg gjerne skulle hatt en fortsettelse på, den falt virkelig i smak. Jeg synes det var fint å lese om Lefty og Desdemona sin reise, både følelsesmessig og rent praktisk, fra krig og ufred til et nytt liv på så mange plan, det ble sannferdig og sårbart med stor humor. Videre var etableringen deres i det forjettede land forutsigbart, men med et drama som beriker.
Historien til Calliope, som hun forteller selv, er lavmelt og uten store fakter, hun beskriver tingenes tilstand slik de er -punktum, og jeg sitter igjen med en opplevelse av rett og slett å ha forstått henne. Jeg savnet imidlertid noe mer sårhet hos Calliope, mest fordi vi som barn og unge er så ekstremt sårbare når alle andre enn en selv går i flokk, men det var kanskje det som gjorde boken så bra fordi det ikke ble ikke en berg- og dalbane i følelser. Terningkast fem fra meg.
Dette synes jeg var en god omtale, Anniken, selv om jeg ikke hadde det samme utbyttet av boken som deg. Jeg er enig med deg i det du skriver om Desdemonas og Leftys reise, både den følelsesmessige og den fysiske. For meg var den første delen av boken definitivt den beste. Humoren du nevner, fant ikke jeg. Kanskje et av de største savnene sett med mine øyne. Så forskjellige er vi altså.
Jeg er også enig med deg i at Calliope forteller sin historie lavmælt og uten store fakter. Det liker jeg. Men jeg savner, som deg, sårheten i hennes historie. Ikke nødvendigvis en «berg og dalbane» i følelser, men at forfatteren i større grad hadde maktet å fremkalle en innlevelse og medfølelse hos meg, både med Calliope, foreldrene og bokens øvrige personer.
Det er ikke godt å si hva som gjør at vi opplever en bok så forskjellig. Hva som treffer oss i hjerterøttene, eller ikke. Skal jeg prøve å nærme meg en forklaring, så opplevde jeg vel denne bokens indre handling som relativt overflatisk.
Jeg er også ferdig med boken. Omfangsrik sak som favna vidt både i tid og tema. Jeg likte den godt. Jeg ser ikke alle er like fornøyd, men jeg ble grepet av Cal's historie. Og litt humor skader ikke, selv om det ble mindre av det etter hvert.
Hele boken. Da er siste side lest og boken slått igjen. Jeg må si at jeg likte denne boka veldig godt. Den har et språk som krevde langsom lesing. Hver setning måtte leses nøye, det gjorde at jeg har brukt lang tid på den, men samtidig syns jeg historien var så fasinerende at jeg bare måtte lese videre. Bokas historie var nokså springende, noe som krevde av meg som leser at jeg følgte godt med. Tidvis var den også veldig spennende, med haiketur og biljakt. Og interessant å få et innblikk i noen jeg ikke visste noe om. Syns også det var morsomt hvordan forfatteren dukket opp regelmessig og henvendte seg til meg. Jeg syns jeg ble kjent med Cal jeg. Nesten litt trist å ikke få følge med videre. Boka er nøkternt og usentimentalt skrevet, men ble jeg grepet allikevel. Ja jeg tror det. Innimellom. Og denne boken skulle jeg ønske ble film.
Slutten av bok 2:
Eg har store problem med å forstå kvifor dette biletet skulle vere så skadeleg for Dukakis sin presidentkampanje, medan Margaret Thatcher hadde stor sukses med ein etter min meining mykje meir malplassert positur 2 år tidlegare. Forstå det den som kan. Eg forstår i alle fall at det er bra at eg ikkje har PR-kampanjer som leveveg.
Hele boken
Da er boken lest, og dere som vil lese videre i fred, upåvirket av min negative kritikk, er advart.
Jeg har mange ganger tenkt over hva som gjør at en bok griper meg, og en annen ikke. Jeg tror ikke det kun har å gjøre med at vi er forskjellige mennesker med ulike preferanser.
Middelsex burde ha alle ingredienser til å bli en slik gripende bok, «imponerende og medrivende» som det heter på vaskeseddelen. Her er dramatikk, storpolitikk, kjærlighet, familiebånd- og konflikter og ikke minste sjeldne og svært spesielle kjønnsvariasjoner. (min «stygge» antakelse er et det er nettopp dette siste som har gitt bokens dens berømmelse).
For meg lovet det da også godt – i del 1. Forholdene for den greske befolkningen i Tyrkia og hvordan de ble fordrevet der derfra, er etter min syn skrevet med hjerte og humor. Likeledes forholdet mellom Desdemona og Lefty. Jeg ble glad i dem og levde meg inn i deres kvaler.
Senere ble det verre. Jeg leste side opp og ned uten å bli hverken imponert eller revet med. Skal jeg være ekstra kritisk, fortonte svært mange av disse sidene seg som kjedelig fyllstoff. Boken tok seg opp omkring Calliopes pubertet, men kanskje mest fordi dette ga meg innblikk i temaer jeg hadde lite kjennskap. Calliopes historie, så vanskelig, til tider rå og brutal, grep meg ikke. Jeg hørte henne ikke, hørte ikke den såre, rasende stemmen til en unge pike som får hele sitt liv omkalfatret. Jeg led ikke med foreldrene i deres angst og fortvilelse. Jeg kom rett og slett ikke under huden på bokens sentrale personer.
Noen høydepunkter fant jeg, et par eksempler: Calliopes og «Gjenstandens» hemmelig utforskning av deres seksualitet, og Calliope/Cals gjensyn med bestemor Desdemona. Begge partier rørende og troverdig beskrevet. Språket er godt, men etter min smak, altfor ordrikt. Terningkast 4?
Og fortsatt klarer jeg ikke å besvare mitt eget spørsmål – hvorfor er denne boken så bejublet, også blant mange av dere – mens jeg sitter igjen med en stor skuffelse.
Kanskje kan delar av inntrykket ditt oppsummerast med forfattaren sine eigne ord? Frå side 225, eller første side i kapittelet som heiter "Værsgoher!"
Skal jeg komme rett til saken? Nei, i ro og mak, det er måten å gjøre det på.
En langsom tilnærming er absolutt etter min smak! Problemet med Middelsex ligger ikke der, men i at jeg syntes det forfatteren kaller en tilnærming «i ro og mak» i lange partier går på tomgang.
Uff da! Hvorfor har jeg gitt den en sekser? Sannelig om jeg vet. Jeg vil ikke karakterisere fortellingen som "gripende". Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata. For meg ble Cals opplevelse av besøket hos "spesialisten" et høydepunkt.
La de forøvrig merke til at under spesialistbesøket, i det Calliope har slått opp tilstanden sin i eit leksikon på biblioteket, korleis forteljarstemma slår om frå første til tredje person? Eg oppfatta dette som ein subtil måte å få fram korleis dei leksikale opplysningane skipla om på tilværet hennar på.
Det er så fortærende at boka står i feil hylle, langt utafor rekkevidde for meg. Jeg skulle gjerne ha lest den nå, ikke minst for å finne ut av sånne ting som du nevner her, Jostein. Jeg husker ikke hvorfor jeg beit meg merke i akkurat denne delen av boka. Et sånt skifte kan ha spilt en rolle. Men Calliope omtales fortsatt som ei jente etter denne episoden, eller -?
Du får trøste deg med at du er i godt selskap, Marit :-) Seksere og femere har haglet over denne boken.
«Kanskje det nettopp var det jeg falt for: den nøkterne, distanserte fortellerstemmen, der tilbakeholdte følelser bare glimtvis kommer til overflata.»
Jeg ser poenget; det reddet likevel ikke boken for meg.
Under lesingen kom jeg i tanker om Den vidunderlige kjærlighetens historie av Carl-Johan Vallgren. Også en bejublet og prisbelønnet bok - som skuffet meg. Jeg sakser fra min egen omtale: «En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten.»
Det gjorde den heller ikke i vår lesesirkelbok, ikke etter min mening.
Starten av andre bok
Sentrum av Detroit, frå Google maps. Cal minnest at han som barn var i toppen av hotellet The Pontchartrain (som no heiter Crowne Plaza Detroit Downtown Convention Center) og såg utover gatene som var utforma som eit hjul med eiker. Ein må tru at andelen av høghus mellom hotellet og den aktuelle bydelen var ein god del lavare på denne tida dersom han skulle greie å sjå dette.
Bydelen til høgre på biletet heiter forøvrig Greektown.
Pontchartrain frå boka blei bygd i 1965, og er litt høgare enn SAS-hotellet i Oslo (eller Radisson Blu Scandinavia Hotel Oslo, for å vere presis).
Men dette hotellet er oppattkalla etter eit mykje eldre hotell som ruva i bybiletet nokre få kvartal unna i tidsromet mellom 1907 og 1920. Hotellet blei då rive for å gi plass til kontorbygningar. Ganske utruleg å tenke på.
Takk, Jostein :)
Første og andre bok
Første bok begeistret meg! En drivende og original historie. Kanskje ble jeg ekstra fengslet siden jeg besøkte Istanbul tidligere i høst og i den forbindelse satt meg litt inn i historien. Artig å møte dette igjen i romanform. Skjønt artig er neppe et dekkende ord for denne grusomme historien.
Dessverre holdt ikke begeistringen seg gjennom andre bok. Fortsatt en god historie, men den fenget ikke lenger på samme måte. Tror det blant annet har med personskildringene å gjøre. Desdemona er den som trer best frem for meg, flere av de andre får jeg ikke helt tak i. Tessie og Miltons historie syntes jeg rett og slett ble litt kjedelig, fortalt vel «rett frem» og med mange ord, som også andre har påpekt.
Men mye kan fortsatt skje! Og så mye hederlig omtale som denne boken har fått, er det jo lov til å tro at den tar seg opp igjen. Spent på å høres hva dere andre synes.
Synes absolutt, som deg, at den første delen var den som grep tak. Ble en litt mer stillfeldig handling etterhvert. Det interessante utover i boken var for min del, bortsett fra det problematiske ved kjønn, tanken om hvor mange generasjoner det går fra å være innvandrer til å være innfødt.
Takk for responsen. Min kritikk av andre bok går ikke på mangel på ytre handling eller at handlingen er blitt mer «stillferdig». En stillferdig ytre handling kan gjøre et uutslettelig inntrykk. Det er på det indre planet boken skuffer meg. Noen litterærere karakterer nærmest kryper under huden på deg. I en så berømmet bok, hadde jeg forventet mer av dette, å komme dypere inn i personenes indre liv og utvikling. Desdemona og til dels Lefty er hederlige unntak.
Hovedpersonen trer sterkt frem utover.
Hørte akkurat på radio at de syriske flykningene som kommer til USA søker seg til Detroit. Vår roman er fortsatt aktuell.
Kapitteltittelen "An Inmodest Proposal" får meg sjølvsagt til å tenkje på Jonathan Swifts store, grotesk-ironiske tekst "A Modest Proposal", om fattigdommen i Irland. Men kapitlet har òg utilsikta referansar til tilsvarande tragediar vår eiga tid: ""'The refugee population is now 180,000,'" he read. That's an increase of 30,000 people since yesterday." Og forfattaren heiter altså det same som ein person i T.S. Eliots "The Waste Land", kjøpmannen Eugenides frå Smyrna, İzmir på tyrkisk.
Inmodest vs modest proposal; eg las som snarast gjennom teksta til Swift. Hadde vanskar med å sjå nokon koplingar bortsett frå tittelen. Var tittelen ein tilsikta referanse frå Eugenides sin side, skal tru? Meinte han i såfall noko meir med det?
Heilt einig med deg. Men kom altså på Swift og ville dele dette med andre litteraturinteresserte. Men eg fann ingen parallellar, eg heller.
Referansar til det klassisk greske blir ikkje følgde opp i "Matchmaking", enda Hermes og Afrodite var foreldre til ein tvekjønna skapning. Derimot møter vi Μεγάλη Ιδέα, eit av dei verste eksempla på sjåvinisme og ekspansjonisme i nyare europeisk historie før Hitler, og som altså er bakgrunnen for det som skjedde med familien til hovudpersonen. Silkeormane har heldigvis andre kommentert før eg kom til dette kapitlet. Eg har alt begynt å få inntrykk av at romanen, med alle sine lovtaler, er litt vel ordrik.
Men i motsetning til Hitler innså vel Venizelos på et tidspunkt at Den Store Planen var en tapt sak. Noen år seinere, etter alle utvekslingene av innbyggere i området, skal han jo til og med ha foreslått at Mustafa Kemal burde tildeles Nobels fredspris.
Er enig med deg at forfatteren liker å bruke mange ord, håper ikke det ødelegger for mye i fortsettelsen. Jeg har bare lest den første delen.
Det var mest innslaget om den gresk-tyrkiske konflikten som trekte meg til boka. Før eg kjem dit, merker eg meg, som sterkt greskinteressert, i «The Silver Spoon», med glede samanlikninga mellom hovudpersonen og Teiresias: «Like Tiresias, I was first one thing and then the other.» og at Cal(liope) også trekker inn referansar til Homer: «Sing now, O Muse, …» («Sorry if I get a little Homeric at times. That’s genetic, too»). At faren sett om «the ‘restored’ poems of Sappho» tek eg som referanse til spørsmålet om kjønnsidentitet, sidan Sapfo frå Lesbos (dagens Lesvos) av mange vart rekna som lesbisk (men det er ikkje så sikkert; diktareget treng ikkje å vere identisk med forfattaren). Synd at grekarane ikkje lenger klarer å lese klassikarane i original (på eit seminar eg var på i det europeiske kultursenteret i Delfi, om gresk språk og kultur, gjekk eg på eit frivillig kurs i nygresk, og læraren fortalde at elevar i den vidaregåande opplæringa i landet las klassisk gresk med nygresk uttale - uff!). Dette med namnet «Chapter Eleven» var ukjent for meg, så her takkar eg for oppklaringar i diskusjonstråden.
Apropos "Syng nå, O Muse" frå innleiinga, på side 390 vitjar Calliope ein spesialist på kjønnsidentitet:
"Du må være Calliope." Han smilte, avslappet. "Husker jeg mytologien ordentlig, da, tro? Calliope var en av musene, ikke sant?"
"Jo."
"For hva da?"
"Elegien."
"Intet mindre", sa Luce.
Og er det ikkje nettopp ein serie elegiar Calliope framfører i løpet av boka? Elegiar over Smyrna, over Detroit, over Gjenstanden, over familien sin? Her har forfattaren etter mitt skjønn gjort eit elegant val av namn til hovudpersonen. Og eg skammar meg over at eg ikkje forstod det før på side 390.
En god observasjon, Jostein. Om du skammer deg for ikke å ha oppdaget denne sammenhengen før på side 390, kan det kanskje være en trøst at jeg ikke har sett den i det hele tatt. Tatt for oppklaringen!
Det er fullt mulig du har rett, at forfatterens intensjon har vært å skrive elegier over flere temaer. Med fare for å fremstå som en "surpomp" - i så fall hadde jeg forventet et mer poetisk språk.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Nyttig lenke til den mytiske indeksen.
" las klassisk gresk med nygresk uttale - uff! "
ja, blir ikke det som å fremføre Voluspá pá nynorsk?
Har muséene bevart originalopptak av slikt som Demosthenes'
kanoniske små talefeil -- tidlige magnetitt-registreringer,
eller lagt på digital is ?
eller hva burde velorienterte lesere vite i en fart
"Det er mykje eg veit, eg ser langt inn i framtida"
- om oldgrekeres uttalemónster og deres trad./aut. midgardsnorm ?
Under ein ekskursjon til arkeologiske utgravingar i det sørvestlege Tyrkia i fjor sa ein kjenning at romanen Middlesex m.a. handla om krigen mellom Hellas og det osmanske riket - da var vi rett innanfor Samos. Dette visste eg ikkje, sjølv om eg lenge hadde vore fasinert av tittelen: Allusjonar til både George Eliot og engelsk geografi (Sussex, Wessex og Essex) i tillegg til kjønnsidentitet. Nå er eg i gang, og gleder meg fyrst og fremst til å lese ei skjønnlitterær framstilling av ein av dei mange balkankonfliktane. Men eg har sikkert også mykje anna interessant i vente.
Jeg må innrømme at kunnskapene mine om avl/fremstilling av silketråd har vært ganske mangelfulle. Forfatteren gir oss mange detaljer, og jeg ble virkelig fascinert og nysgjerrig. I mitt gamle, men eminente danske leksikon kan jeg lese at silkeormen kun spiser morbærblader og spinner en uavbrutt inntil 3700 meter lang silketråd omkring seg. Kokongen er ikke større enn en oliven. Helt utrolig. Dessverre må den selv bøte med livet for at tråden skal kunne brukes.
Mange av verdens undere oppdages ved en tilfeldighet, så sagnet forfatteren resiterer på side 68 kan godt være sant:
I følge et gammelt kinesisk sagn skal prinsesse Si Ling-chi en dag i år 2640 f.Kr. ha sittet under et morbærtre da en silkeormkokong falt ned i tekoppen hennes. Da hun forsøkte å ta den opp, la hun merke til at kokongen hadde begynt å vikle seg opp i den varme væsken. Hun rakte den løse enden til sin tjenestepike og ba henne begynne å gå. Piken gikk ut av prinsessens gemakker, ut i slottsgården og ut gjennom slottsporten, videre ut av Den forbudte by og en halvfjerdings vei ut på landet før det ikke var mer igjen av kokongen.
Eg driv og les litt i Langs silkeveien i Sentral-Asia for tida. Der er det nokre bilete av tradisjonell silkeproduksjon, og eg måtte tenke på Desdemona & co igjen. Sagnet om den kinesiske prinsessa er også med, men i denne boka heiter ho Lei Zu.
Eg likte spesielt godt framhaldet av dette avsnittet;
Store oppdagelser, om de er av silke eller av tyngdekraft, kommer alltid dettende ned i hodet på en som overmoden nedfallsfrukt. De gjøres av folk som driver dank under trær
Dette argumentet skal et nytte for alt det er verdt neste sommar.
Jeg har nå lest del I og II, og denne fantastiske historien blir bare bedre og bedre jo mer jeg leser.
Flott å få kunnskap om silkeormen, så takk for det innlegget gretemor.
Boken byr ikke bare på en fantastisk historie, men har også masse historisk informasjon som er lærerikt. Jeg har akkurat vært på nett og lest om byen Smyrna i Tyrkia, samt den tyrkiske offiseren Mustafa Kemal.
Jeg deler entusiasmen din. Og midt imellom genmodifikasjoner og innavl kommer forfatteren med artige og interessante historier som du også er inne på. Jeg trodde lite var så erkeamerikansk som Cadillacen, men navnet har den etter franskmannen Antoine Laumet de La Mothe, Sieur de Cadillac, og logoen på bilen er basert på hans familieskjold. Pepsi-colaen, oppkalt etter fordøyelsesenzymet Pepsin, var også ukjent for meg, navnet/drikken mista litt av sjarmen etter den infoen.
Jeg hoppet av dette toget siden jeg har lest Middlesex før, og har så mange andre uleste bøker i hylla. Den er uansett god nok til å bli lest flere ganger.
Har endlig fått startet med boken og er veldig fornøyd med starten. Jeg elsker begynnelser som er overraskende og her ble jeg fengslet fra de første sidene.
Har måtte avslutte et par andre bøker, men nå er det kun denne som skal få min oppmerksomhet fremover.
Venter spent på forklaring på hvorfor en gutt heter Chapter Eleven.
Nå ser jeg at forfatteren brukes karakteristika i stedet for navn også videre i boken - uten at disse betegnelsene er like mystiske. Syns det var fint å få oppklart hva som lå i begrepet Chapter Eleven.
Det ble jeg nysgjerrig på også. Googlet det, men leste bare halve setningen, da jeg skjønte at svaret var en spoiler.
Hvis det er sånn at amerikanske lesere vil få assosiasjoner til Chapter Eleven, vil vite hva dette dreier seg om, kan det neppe være ment som en hemmelighet fra forfatterens side! Jf. Marits innlegg lenger nede.
En liten bønn til lesesirkelens deltakere -
Hvis dere oppgir kapittel eller sidetall til det dere skriver om, blir det lettere å orientere seg og følge debatten!
Lesere i USA vil sannsynligvis få assosiasjoner allerede tidlig i boka, når navnet blir presentert. I de fleste andre land får man neppe assosiasjoner i det hele tatt, verken her eller seinere, siden begrepet Chapter Eleven ikke er kjent og ikke blir forklart. For oversettere verden over må det ha vært en utfordring (- som den norske oversetteren har valgt å overlate til leserne).
Redigert: Jeg har etter moden overveielse fjernet spoiler-varselet. Det jeg har skrevet, røper ikke noe av innholdet så langt jeg kan bedømme. At gutten kalles Chapter Eleven, er jo allerede sagt.
Det må vere lov å forklare at "Chapter Eleven" er eit kapittel i den amerikanske konkurslovgjevinga, og at den jevne amerikanar sikkert vil assosiere dette namnet med konkurs, utan at det blir ein spoiler. Tvert om, ved å opplyse om dette vil ein på dette punktet berre likestille norske lesarar med dei amerikanske.
Oversetjaren kunne sikkert ha kalla guten for "Konkursbegjæring" eller noko slikt, men eg likte at han valgte å halde på originalnamnet.
Siden katten allerede er sluppet ut av sekken ...
Chapter Eleven er ett underpunkt i konkurslovgivningen og handler (så vidt jeg har forstått) ikke om selve «konkursbegjæringen». Om forfatteren har ment å bruke uttrykket i bokstavelig forstand eller i overført betydning vet vi så langt ingenting om. her er rom for flere tolkninger.
Min første tanke var at begrepet Chapter Eleven sannsynligvis er brukt i overført betydning.
Generelt sett mener jeg at en familie-konkurs med alle dens implikasjoner og ringvirkninger sorterer under spoilerkategorien. Få begivenheter er mer inngripende.
Amerikanske lesere er kjent med uttrykket, *Chapter Eleven". De fleste norske lesere er/var det ikke, da de begynte på boka. Vi ønsker at alle skal få mest glede/overraskelse/ spenning ut av de bøkene vi leser sammen.
Eg er heilt samd med deg i første punkt. Men så har eg heller ikkje skrive det du nemner.
Når det gjeld andre punkt; eg ville følt meg snytt for ein del av leseopplevinga dersom eg først etter å ha lest boka fekk vite om denne tydinga av namnet.
Jeg forstår ikke hva du mener med:
Men så har eg heller ikkje skrive det du nemner.
Du ville føle deg snytt, jeg deler ikke den følelsen.
Når du svarer, så oppfattar eg deg (og eg håper du korrigerer meg dersom eg misforsto) som at du slår fast at ein konkurs er tema i boka, og meir spesifikt ein familie-konkurs med implikasjonar og ringvirkningar. Det er dette eg seier at eg ikkje har skrive, altså at det er ein konkurs eller at det er ein familie-konkurs.
Dette skrev jeg:
Generelt sett mener jeg at en familie-konkurs med alle dens implikasjoner og ringvirkninger sorterer under spoilerkategorien. Få begivenheter er mer inngripende.
Jeg skriver generelt i forhold til spoilervarsel, og har ingen formening om konkurs er et tema i boka, jeg har bare lest første bok.
I den tyske oversettelsen er navnet oversatt til et noenlunde tilsvarende tysk begrep, leste jeg i et intervju med forfatteren.
"Pleitegeier" i følge tysk wikipedia. Google translate er ikkje til hjelp, men wikipedia forklarer at ordet er av jiddisk opphav. Eg er ikkje stø nok i tysk til å ta på meg å oversetje.
He he ... kva det no måtte bety så ser det ikkje ut for å vere eit heidersnamn på tysk.
The term derives from Yiddish "pleijte gejer" – "bankrupt goer".
Gribb = geier på tysk. Fant også dette uttrykket: "The pleitegeier is sitting on the roof."
Litt småstresset her i gården siden jeg ikke har mottatt boken min ennå, men minner meg på at målet i seg selv er leseopplevelsen, og da har jeg ennå alt til gode :-)
Vi har god tid :)
Endelig er jeg så vidt i gang. Liker det jeg leser så langt. Syns boka er så fint oppdelt også, gleder meg til å fortsette.
Jeg har også akkurat begynt. Endelig kunne jeg hente boka på biblioteket. Ble så fascinert av Simon Stranger at jeg måtte lese " Det som engang var jord". Men nå er jeg klar for denne boken og jeg liker også det lille jeg har lest så lang. Gleder meg til fortsettelsen. Nå gjelder det bare å lese sakte nok og nyte.
Ja dette er absolutt en bok jeg tror man skal lese sakte:-) jeg digga Mnem. Hvordag var Det som engang var jord?
Jeg likte Det som engang var jord veldig godt. Det er en litt "enklere" bok, om man kan si det. Ser at andre skriver at boka mangler dybde og kompleksitet i forhold til tematikken. Men etter min mening er den absolutt lesverdig. Den er hudløs og nær synes jeg.
Syns jeg merker den samme litt burleske humoren som John Irving og Donna Tartt har. Ligner for så vidt temamessig også. Koser meg.
Jeg engasjerte meg ikke i forslag og avstemning denne gangen, men ble fristet av denne boka. Var på bytur i helga, og regna med å finne en engelsk versjon. Etter mislykkede forsøk på Norli og Ark ble jeg redda av bokhandelen på Litteraturhuset i Bergen. Er nå i gang, og det virker svært lovende. Også mitt første inntrykk er at boka er morsom, en gledelig overraskelse!
Side 58 Begynner å bli svært så aktuell nå.
Knallbra åpning. Det gjeng ganske raskt å tenke ut kva tittelen på boka viser til.
Så er det alt etter berre 2-3 sider masse ting eg lurer på. Fram med wikipedia!
- Lamantiner er det same som Amerikamanatar, dvs ein art av sjøkyr.
- Rebetikaplater (ha ha, eg las det som rebetikapla**n**ter først ...), rebetika er ein musikkstil frå Egeerhavsområda.
- Journal of Pediatric Endocrinology, er usikker på om dette er ein rett referanse eller ikkje. Det finnest ein Journal of Pediatric Endocrinology and Metabolism, denne ser ut for å gå berre attende til 1985 (vol. 1), og så finnest det ein International Journal of Pediatric Endocrinology, denne gjeng berre attende til 2011.
Men no må eg slutte å grave, ellers kjem eg meg aldri vidare.
Meir wikipedia. Eg lurte fælt på kva eit "McIntosh" var. Side 101:
... da hun fikk se et McIntosh fra Kroger's på forstadskjøkkenet vårt, holdt hun det opp til spott og spe og sa: "Sånt som dette er ingenting. Sånt fôret vi geitene med."
Det er altså ein eplesort. Og det gjev meining for den som hugsar på att i data-verda, orsak, det tidsrette er nok EDB-verda, så heitte datamaskinene frå det vi no kjenner som Apple, McIntosh.
Første bok
«Det gjeng ganske raskt å tenke ut kva tittelen på boka viser til.»
Tja, jeg har fundert litt over tittelen. Forbandt den i utgangspunktet til det engelske grevskapet Middlesex, nå innlemmet i Stor-London og lurer på om handlingen på etter hvert bringer oss hit. Den eneste referansen til London jeg til nå har funnet, står på side 56, i en sang om Smyrna:
Mr. Eugenides, kjøpmann fra Smyrna,
ubarbert, med lommen full av korinter,
c.i.f. London; dokumenter a vista,
inviterte meg på folkelig fransk
til lunsj i Cannon street hotel
og en derpå følgende weekend på Metropole.
Her bet jeg meg merke i at «kjøpmannen fra Smyrna» bærer forfatterens navn.
Ellers er jo din tolkning av Middlesex nokså oppe i dagen da, Jostein!
Finnes det likevel en dobbelt betydning?
Takk for artig info! Du eller andre kan kanskje hjelpe med c.i.f. også?
Apropos sangar, her er Ain't we got fun som Lefty syng på på side 29-30.
På Oprahs nettside svarer forfatteren på spørsmål, blant annet når det gjelder tittelen.
Jeffrey Eugenides sier at han strevde lenge med hva han skulle kalle boka. I Michigan, Groose Pointe, bodde familien lenge på Middlesex Boulevard. Tittelen vinkler også på det androgyne temaet i boka.
Til slutt innrømmer han sin begeistring for George Eliot og hennes Middlemarch, det vil si at han også lot seg inspirere av hennes tittel.
Er nok fristende å skrive seg selv inn i en bok. Simon Stranger skrev vel inn en bok han hadde forfattet, så vidt jeg husker. Ingvar Ambjørnsen har også lekt litt med dette. Hitchcock hadde alltid en birolle til seg selv i filmene. Tror jeg også hadde falt for den fristelsen.
Cif er et begrep fra transportverden. Når det står cif London på et fraktbrev, betyr det at varen leveres i London, og at avsender står for kostnader, forsikring og frakt fra avsendersted til London. Cost, insurance and freight.
Så er jeg også klar til å tre inn i denne ukjente verden. Alltid spennende å sette den første foten inn, men som jeg skjønner av dere andres kommentarer, er det tydeligvis unødvendig å nøle. Gleder meg.
Jeg er i gang. Teksten er så mettet og så medrivende. Det største «problemet» er å holde igjen, å lese langsomt nok til å få med seg alt. Dette lover godt!
Ja, ikke sant, lot meg overraske jeg også. La oss håpe at det fortsetter sånn.
Jeg har akkurat satt meg ned med boka, og allerede på "side 2", lar jeg meg vippe av pinnen med et flir.
Med turnsko på føttene listet han seg frem under de tolv fugleburene med fuktige aviser som hang fra takbjelkene. Med tapper mine bega han seg inn i parakittenes sure dunst og mine besteforeldres spesielle aroma: en blanding av møllkuler og hasjisj.
Sist sett
