Bokelskere.no

En meget frisk og usminket roman om en kvinnelig lege med misjonær bakgrunn og hennes opplevelser i de mest fjerne deler av Brasil ("interior") på tidlig 80 tallet.
Dette er sannelig ingen dans på roser, hverken for legen eller de stakkars innfødte hun prøver å hjelpe. Kun den velstående storbonden Meyer med sine muskelmenn og enorme eiendommer, synes å kunne heve seg over slike trivielle saker som det å ha tak over hodet, mat til ungene eller rett og slett overleve.
Jeg har selv bodd noen år i Brasils "indre" (Goias, Minas Gerais mm) omtrendt på samme tid, og valgte boka litt for å kunne lese mer om det livet og de forholdene jeg selv opplevde der.
Og jeg må neste si jeg er imponert over hva JM har fått til her av lokal historie. Hans research her må ha vært dyptpløyende for koloritten er rett og slett fantastisk, helt og holdent korrekt og reel. Historien byr på en mengde små skarpe detaljer fra hverdagen i Brasil på den tida, både det som må sies å være spesielt for avsidesliggende områder som Rondonia såvel som for Brasil generelt. Dette gjør boka svært levende.
Etter mange år i tilsvarende områder svarte jeg alltid om Brasil, at det er et fantastisk sted å bo. Om man har penger...
Dette understrekes til gangs i denne "romanen", - som godt kunne vært en dokumentar. Jeg har opplevd minst like dramatiske opplevelser selv, men dog alltid med den trygghet penger og kunnskap gir.
Bjørg, som legen heter, jobber med et minimum av medikamenter og utstyr, samtidig som allverdens gufne sykdommer florerer. En nærmere beskrivelse av flere av disse, er i seg selv en grøsser historie verdig.
Som et slags varemerke for JM er boka (litt for) full av digresjoner og parallell historier. Særlig får de forskjellige revolusjoner i Sør og mellom-Amerika stor fokus, og alltid sett med lett revolusjonære øyne. De offisielle historiene som ikke bare de lokale myndighetene presenterer, men også Norske, får her et velfortjent smekk. Og JM er så full av kunnskap om dette, at det er vanskelig å feie den tunge kritikken til side.
Men alle disse parallell historiene fjerner litt av fokus på det sentrale i boka synes jeg. Romanen kunne vært bygget ut noe, på bekostning av de mer eksplisitte eksemplene på verdens urettferdige elendighet hentet fra andre land/områder.

Dette er en bok så full av kunnskap og historie at jeg gjerne skulle ha sett den som pensum, dog etter en viss redigering, på Gymnas nivå. (Sorry, vet jeg er litt avleggs i begrep bruken her).
For denne historien ville nok fått noen og enhver til å gå i tenkeboksen.
Hvilket kanskje var noe av formålet fra JMs side?

Fin omtale. Har den ulest i hylla, og har vært litt i tvil om kor høgt eg skal prioritere den sidan ein bekjent ved eit høve nemnde at den ikkje er spesielt bra. Men no virkar den straks ein god del meir interessant for meg.

Ein annan ting; sidan du har budd ein periode i Brasil, les du også brasiliansk litteratur? Sjølv prøver eg å lese eit knippe brasilianske bøker (på portugisisk) pr år, litt fordi det interesserer meg, og litt for å lære meir av språket.

Hei Jostein!
Takk for svar. Jeg kan godt forstå at det er delte meninger om denne boka. JM har vel en litt spesiell skrivestil, ved at han hele tiden skal flette inn sine politiske synspunkter (som alltid ligger godt ute på venstresiden) og historikk. Dette synes jeg også preger den siste serien hans; "En sjøens helt". Til tider irriterer dette meg og jeg må innrømme at noen ganger skumleser disse partiene.
Så også i Terra Roxa. Særlig i begynnelsen.
Og historien han forteller er vel noe tynn og i hvert fall springende.
Men jeg fant likevel mye å glede meg over i denne boka. Beskrivelsene av det enkle livet, detaljene i en fattig Brasilianer's hverdag, kontrasten til det velstående. Og den blodige urettferdigheten som rår. Dette spikrer JM på en for meg utrolig fin måte. Og han overdriver ikke. Jeg lover..
Jeg bodde i Minas Gerais (Ouro Preto) i 1980 - 1981, i nærheten av Niquelandia (nord i Goias) fra 1982 - 1984 og i Rio fra 1984 - 1988.
Særlig tiden i Goias minner sterkt om fortellingen i denne boka. Det ytterst enkle livet og lovløsheten. To timers kjøring på dårlige jordveier til nærmeste dyrlege. Vanlig lege fantes ikke i nærheten. Og ingen av oss beveget seg særlig langt av gårde, uten en revolver i lomma. Høres sykt ut men sånn var det.
Vel, nå skal jeg ikke gnåle mer om dette. Leser du boka håper jeg du sender meg en liten notis om hvordan du selv opplever den.
Som du ser er det etterhvert leeenge siden jeg bodde i Brasil. Min Portugisisk lider nok såpass av dette at jeg ikke kan si jeg leser språket godt nok lenger til å komme meg gjennom en bok.
Imponerende at du kan, for det er ikke noen enkelt språk. Det mest kompliserte av all de latinske såvidt jeg husker? Men flott og vakkert synes jeg.
Har du vært i Brasil selv, kanskje?

Lykke til med videre lesing, hva det nå enn måtte bli.
Morten Jensen

Kan nok ikkje skilte med slett så lang fartstid i Brasil. Sommarjobb 2 månadar i 1993 i Guaratinguetá, São Paulo, deretter ryggsekkturist, hovudsakleg på Nordaust-kysten, 3-4 veker i 1995. Og som følge av sistnemde tur uboteleg forelska og gift og dermed bortimot årvisse turar på alt frå 3 til 6 veker. Kjenner att noko av dette med lovløysa og kontrasten mellom velståande og fattige. Men hittil har eg aldri trengt revolver. Naboen, derimot, ein lokalpolitikar, har med seg to livvakter med pumpehagle når han er innom huset sitt. Heldigvis har han fleire hus, vi ser ikkje så mykje av han.

Eg kjem nok til å skrive omtale når eg har lest Terra Roxa. Det blir sikkert utpå nyåret ein gong (i staden for om 2-3 år som var horisonten min før eg las omtalen din).