Lars Mytting har skrevet en omfangsrik roman, og spenner opp et stort lerret som favner Norge, Shetland og Frankrike i både fortid og nåtid.
For hovedpersonen, Edvard Hirifjell blir fortiden påtrengende viktig å finne ut av, når hans viktigste holdepunkt i tilværelsen dør. I kraft av bare det å være til bærer Edvard flere familiehemmeligheter på sine unge, spinkle skuldre, ei bør han prøver å sortere i og finne løsningen på når bestefaren går ut av tiden.. Han søker å finne ut av sine foreldres død i en skog i Frankrike for så lenge siden, og hvorfor han selv overlevde og ble funnet noen dager senere. Hvorfor og hvordan kom moren hans til Hirifjell, og hva skjedde egentlig med bestefars bror, Einar? Og hvorfor i all verden husker han så godt en blå kjole?
I den reneste "Frøken Detektiv"-stil tar Mytting oss med på en skattejakt av dimensjoner, både gjennom ulike land, og ikke minst i hovedpersonens mentale landskap. Det er vakkert skrevet, og forfatteren viser oss sine kunnskaper om både gårdsdrift, våpen og ved. Jada, du leste riktig, også i denne boka spiller både valnøttrær og flammebjørk viktige roller. Til tider er også boka spennende, men etter min mening ødelegges litt av spenningen fordi Mytting, i likhet med mange andre dyktige forfattere, faller for fristelsen i å tvære ut sentrale poenger, spor og situasjoner i uendelige beskrivelser som er vakre, men som senker driv og framdrift i historien. Antall sider kunne vært kuttet ned for å få litt mer spenning, men likevel bevart sjelefreden, ettertanken og nytelsen i nydelig utført skrivekunst. Dette er mitt eneste ankepunkt, Lars Mytting, for ellers er boka en fryd å lese, ja den er bokstavelig talt "hel ved". Skriv mer, mann, skriv mer! Terningkast fem får du av meg på en ganske så regnvåt og begredelig novembermorgen.
Sist sett
