Bokelskere.no

Etter å ha lest fra «Dette var en dag i lille Johans liv.» og ut boken i kveld, ble jeg sittende og tenke over forholdet mellom Hanno og grev Kai Mölln. Det er noe så intimt og sårt i forholdet mellom de to guttene, som nå er kommet i puberteten (Kai er i stemmeskiftet). De er hverandres nærmeste (og eneste?) fortrolige, de deler kjærligheten til kunst (henholdsvis musikk og litteratur) og de deler humor (ulykkelige Hanno greier ikke å slutte å le av Kais tørrvittige karakteristikker på lærerne). Kai viser en rørende omsorg og hjelpsomhet overfor Hanno.

Beskrivelsen av Kai som forfinet, nesten feminin: «Hendene var fremdeles ikke helt rene, men smale og usedvanlig velformede, med lange, tynne, spisse fingrer og fint avrundede negler. Og fremdeles falt det rødgule håret som hadde en slag skill efter midten, ned over en hvit, feilfri panne, og de skarpe, lyseblå øynene lynte som før …»

Mot slutten av skoledagen utspiller følgende, litt dunkle scene seg:
«-- Hør nå her, sa Kai og begynte å gå fortere, -- nå skal du fortelle meg noe om det du spiller for deg selv. Jeg har nemlig tenkt å skrive noe vidunderlig, noe aldeles vidunderlig … Det kan godt være jeg begynner alt i tegnetimen. Skal du spille i eftermiddag?
Hanno tidde et øyeblikk. Det kom noe uklart, hett og forvirret i hans blikk.
– Ja, jeg kommer vel til å spille, skjønt jeg ikke burde gjøre det. Jeg burde øve meg på etydene og sonatene og så holde opp. Men jeg spiller nok, for jeg kan ikke la være, skjønt det bare gjør alt sammen enda verre.
– Verre?
Hanno svarte ikke.
– Jeg vet hva du spiller om, sa Kai. Og så tidde de begge to.

De var kommet i en besynderlig alder. Kai var blitt svært rød og så ned mot jorden. Hanno var blek og fryktelig alvorlig. De gyllenbrune øynene så til siden med et sløret blikk.»

Og idet guttene skilles: « … kom Kai springende efter ham, la armen om halsen hans og visket: -- Ikke vær fortvilet … Det er visst best du ikke spiller!»

Men Hanno setter seg ved flygelet og begynner på en av sine fantasier, en fantasi, et musikkstykke som tar sine egne veier og river Hanno med. «Det var et ganske enkelt motiv han la til grunn – en bagatell, et bruddstykke av en ennå ikke født melodi …». Mann bruker flere sider på å beskrive hvordan musikken driver Hanno videre og videre – gjennom lengsel, smerte, rastløshet, angst, hele spekteret av følelser. Det første motivet kommer tilbake «dette stakkars lille påfunnet, dette naive eller hemmelighetsfulle teamet, denne søte, smertelige overgangen fra en toneart til en annen.» Og så igjen ut i voldsomme følelsesutbrudd. «Hva var det som gikk for seg? Hva var dette for merkelige opplevelser?» Og avslutningsvis: «Det lå noe brutalt og dumt (…) i denne fanatiske dyrkelsen av en slik bagatell, dette bruddstykket av en melodi, av dette korte, barnaktige harmoniske påfunnet på halvannen takt ... noe lastefullt i den umåtelighet og umettelig det ble nytt og utnyttet på …».

Hva er det som skjer med Hanno ved flygelet denne ettermiddagen? Hvilke følelser har Kai vekket til live i ham? Skremmende og forbudte følelser? Er det nærliggende å lese noe seksuelt inn i forholdet mellom de to guttene? Etter mitt syn rommer denne teksten en slik undertone.

Selv om felleslesingen for lengst er avsluttet hadde det vært interessant å høre om noen av dere har gjort dere tanker om forholdet mellom Hanno og Kai.

Skildringen av Hannos improvisasjoner ved flygelet var noe av det sterkeste i hele boka. Jeg vet ikke om Thomas Mann sjøl spilte noe instrument, men hele dette partiet er jo så følelsesladd og heftig at det skiller seg markant ut fra resten av boka, synes jeg.

At forholdet til Kai var av seksuell karakter (også!) , tok jeg som en selvfølge. Beskrivelsen av kameraten minnet meg svært om den unge gutten i Døden i Venedig.

Fremdeles vet jeg ikke om Thomas Mann var musikkutøver, men musikkelsker og -kjenner var han i alle fall. Her fant jeg en lengre artikkel av Wolfgang Scneider, som blant annet forteller om Manns musikkpreferanser.

"... the most music-obsessed author in the history of literature" er jo litt av en karakteristikk!

Jeg leste også noe seksuelt inn i forholdet mellom de to. Dokumentaren om Thomas Mann (som du finner en lenke til langt nede i denne tråden) synes jeg underbygger dette, slik at jeg leste det som delvis selvbiografisk. Hanno passet nok ikke inn i familien verken yrkesmessig eller i sin legning.

I tillegg til de passasjene du nevner, merket jeg meg dette i siste kapittel:
Det var som en tung hemmelighet lå over Hannos siste sykdom. Den måtte ha utviklet seg på en forferdelig, skremmende måte. Ingen så på hverandre da de dempet snakket om den med forsiktige antydninger og i vage ord. Men de snakket om den siste episoden - besøket av den lille, loslitte greven som nesten med makt hadde banet seg vei til sykeværelset... Hanno hadde smilt da han hørte stemmen hans, skjønt han ikke lenger kunne kjenne igjen andre. Kai hadde kysset hans hender igjen og igjen.

Måten tyfus beskrives på i nest siste kapittel minner også om noe mer enn beskrivelse av en konkret sykdom. Det gir meg assosiasjoner til pestutbruddet i "Døden i Venedig".

Tusen takk for utdypende svar både til deg og Marit.
Sett på bakgrunn av det som kommer frem i dokumentaren og det dere sier om gutten i «Døden i Venedig», blir det seksuelle i forholdet ekstra tydelig. Jeg har kun sett «Døden i Venedig», ikke lest boken, men når jeg først er blitt oppmerksom på det, ser jeg fellestrekk også mellom gutten i filmen og den feminine og sarte, men like fullt livlige Kai.

Jeg er enig med deg, Marit i at scenen ved pianoet er sterk kost. Bokens desidert beste sider er etter min mening skildringene av Hanno, hvordan Mann gir så gripende og troverdige bilder av hva som rører seg i denne følsomme gutten, for eksempel ved farmorens død eller forventningene til julegavene. Siden Mann gjør dette med en sånn innlevelse, har jeg tenkt at det kunne være selvbiografisk.

Når det gjelder det avsnittet du siterer, Bjørg, er jeg enig i at det utfyller bildet av det seksuelle i forholdet mellom guttene. (Jeg bet meg også merke i det.) Sykdomsbeskrivelsen tolker jeg like mye som en beskrivelse av en psykisk krise som av en sykdom.

Min lesing av «Huset Buddenbrook» ble oppstykket siden jeg reiste til Syden (tre uker), uten å ha fullført! (Kunne ikke ta med den tykke boken bare for disse sidene.) Terningen landet på fem.