I forordet til denne vesle romanen/novellaen skriver Louis Aragon (sannsynligvis oversatte han dette til fransk i sin tid): "For meg er Dsjamilja den vakreste kjærlighetshistorien jeg noensinne har lest." Jeg er langt på veg enig med Aragon. I tillegg til en vakker historie om to som elsker hverandre er boka gjennomsyret av kjærlighet til landskap, slekt og tradisjoner.
Året er 1943, scenen er et kollektivbruk i Kirgisia. Fortelleren er den femten år gamle Seit; tittelpersonen Dsjamilja er hans svigerinne, gift med Seits eldre bror som er ute i krigen. Seit, Dsjamilja og den mutte og innesluttede Danijar får i oppdrag å transportere korn til nærmeste jernbanestasjon, hvor det skal sendes videre til de tapre soldatene ved fronten.
Likegyldigheten i forholdet mellom Dsjamilja og Danijar er påtatt, skal det vise seg en kveld da de er på veg hjemover fra stasjonen. Dsjamilja nynner på en sang og utfordrer også Danijar til å synge. Han vegrer seg først, men tør opp litt etter litt og stemmer i. Her er litt av Seits beskrivelse:
Hvis jeg bare hadde kunnet gjengi Danijars sang! Det fantes nesten
ikke ord i den, uten ord lot den menneskets veldige sjel komme til
uttrykk. Ikke før - og heller aldri siden - har jeg hørt en slik sang:
Den var verken kirgisisk eller kazakisk, men hadde motiver fra begge
folkeslag i seg. Danijars sang eide det beste i disse grannefolks
melodier; han flettet dem sammen i en eneste uforlignelig sang. Det
var steppenes og fjellenes sang som tonet, en sang som i det ene
øyeblikk klangfullt steg i høyden som de kirgisiske fjell og i neste
bredte seg fritt og vidt ut lik den kazakiske steppe.
Danijar og Dsjamilja har et fellesskap som Seit ikke forstår, men som han instinktivt oppfatter. Han er forelsket i sin vakre svigerinne på tenåringers vis, men skjønner at forholdet mellom henne og Danijar er noe helt annet og dypere enn en ungdomsforelskelse.
Hvordan det ender, er egentlig uinteressant. I løpet av de 101 sidene i boka ble jeg også forelsket. At Dang Van Ty har strødd ut små xylografier gjennom hele boka, gjorde opplevelsen enda bedre.
Mitt første møte med Tsjingiz Ajtmatov var Og dagen varer lengre enn et århundre. Jeg falt pladask. Siden har jeg lest flere av bøkene hans, men denne hadde jeg ikke hørt om før den dukket opp på Bokbuas nyhetsliste for noen uker siden. Happy accident. Sekser på terningen.
Viser 2 svar.
Den boka har jeg ikke hørt om før, artig at du skulle lese den mens jeg leser Gapestokken. Jeg har også lest flere av hans bøker med glede.
Gapestokken likte jeg også veldig godt. Ajtmatov er åpenbart en forfatter med stor kjærlighet til naturen i hjemlandet sitt.
Sist sett
