Bokelskere.no

Bok nr. 2 i Dystopisk lesesirkel er Kallocain av Karin Boye. Alle som vil kan være med! =)

Leseperiode er 9. november- 14. desember.
Diskusjon rundt boka foregår i denne tråden.

• "Nasjonalbiblioteket har også tre utgåver som kan lesast frå norske IP-adresser. Frå 1947, 1970 og 2000. Den siste er nok med overlegg gitt ut det året, sidan undertittelen på boka er "roman fra år 2000"" (Takk, Jostein Røyset =) )
• "Boka kan lastes ned på svensk til 19,- på adlibris.com". (Takk, gretemor =) )
• "Jeg fant flere utgaver – deriblant en gratis – på BOKON" (Takk, Monica Carlsen =) )

God lesning! :D

(Oversikt over bøker vi leser er her: https://bokelskere.no/tekst/289975/
Diskusjon om gruppen, forslag til bøker etc. er her: https://bokelskere.no/tekst/288884/)

Jeg er nå ferdig med boka. Det var uvant å lese på svensk, så noen av språkets nyanser forsvant nok, men jeg oppfatta det aller meste. Slutten var ganske vakker, i det minste øyeblikket på taket. At nabolandet skulle være likedan, hadde jeg ikke sett for meg, men det gir vel mening. Boka handler både om frykt og strukturenes makt, men også om menneskets indre lengsel etter frihet. Vi kan undertrykke den, men den er der likefullt. Boka hadde også mange vakre passasjer om kjærlighet og ømhet mellom menesker. Men jeg ble ikke fullstendig grepet, må jeg innrømme.

Jeg har nå lest ferdig denne fremtidsromanen av Karin Boye.
Kallocain er en fantastisk godt skrevet bok.
Akkurat som Orwell sin bok, 1984, er dette uhyggelig lesing om statens kontroll og overvåkning, samt hvordan menneskene underkaster seg alt de blir pålagt.
Tiltross for folkets lydighet og underkastelse så har man jo tenkt at "tankene mine får du aldri", men i denne romanen mister man også eierskap til dem.

Veldig glad for at jeg ble tipset om denne flotte boken og takker for deres følge og kommentarer.

Jeg har litt dårlig samvittighet, for jeg har ikke rukket å lese mer enn 10-12 sider ennå. Hovedsakelig fordi jeg leser den via Nasjonalbiblioteket, og det ble litt trått å lese den på den plattformen synes jeg. Biblioteket sin eneste norske utgave var lånt ut til laaaangt ut i januar en gang.
Hvis jeg ser at dere gir den veldig gode tilbakemeldinger, så leser jeg den kanskje senere. Rekker neppe å bli ferdig innen den 14.desember, dessverre :/
Lykke til med innspurten :)

Jeg har litt samme problem. Hadde sett fram til denne, men syntes ikke det var så greit å lese den fra Nasjonalbiblioteket. Bestilte den derfor hos det lokale biblioteket, men den har fortsatt ikke kommet. Jeg gir derfor (noe motvillig) opp å være med på denne runden, men neste bok skal jeg være med på om jeg så må stavre meg gjennom den på tysk.

Har fått lastet ned boka (gratis, på svensk! Fantastisk) som e-bok, men spørs om jeg rekker å fullføre den før 14. desember. :) Har lagt eksamen bak meg, så mulig jeg da kan få lest ganske effektivt i kveld og eventuelt i morgen ;)

Denne boken får meg til å tenke på kontroll og hva som motiverer til lydighet. Nå er jeg ca halvveis i boken. Det laveste samfunnsskiktet ser ut til å være styrt av frykt for hva som skjer dersom de ikke er lydig. Da tenker jeg på prøvepersonene. De må tåle smerte, men hvis de ikke tåler det, havner de helt utenfor samfunnet. Hvis vi skal bedømme hele mellomskiktet i samfunnet ut i fra hovedpersonen, er dette den eneste gruppen som kan styres av ideologien. De lider ikke direkte under den, og primærbehovene er dekket. De (han) finner mening i systemet staten har satt i gang. Overklassen, sett via de tre lederne jeg har møtt, ser ut til å være mindre lojal mot ideologien. Det virker ikke som de har flere materielle goder, men de har mer makt, og dermed mer frihet. De som styrer samfunnet kan også unngå kontrollsystemene. Bare tanker underveis =)

Vi har stadig innført strengere kontroll, og det har ikke gjort oss tryggere, som vi håpet, men reddere. Med frykten vokser også trangen til å slå omkring seg. Er det ikke slik: når et vilt dyr føler seg truet og ikke ser noen sjanse til å flykte, går det til angrep. Når redselen lister seg inn over oss er det ikke annet å gjøre enn å slå først.
Det er vanskelig når vi ikke engang vet hvor vi skal slå ... Men bedre føre var ... er det ikke så det heter? Slår man tilstrekkelig hardt, kan man kanskje redde seg. (s 144)

Dette er skrevet for ca. 75 år siden, og er dessverre enda mer relevant i dag. I perioden frem til 1940, som Karin Boye skrev dette, så var trusselbildet veldig mye tydeligere enn det er i dag.

Jeg er ferdig med boka nå! =)

Synes dette er en knallbra dystopi. Den er uhyggelig og ganske realistisk. Uhyggelig nettopp på grunn av det du siterer over. I boka er i alle fall overvåkningen åpenbar, siden det er politiøyne og -ører godt synlig på soverommet. I dag er overvåkningen skjult, men mye mer omfattende.

Boka åpner med at Leo Kall forteller oss at han har sittet 20 år i fangenskap, og at han på mange måter har det bedre enn før.

Kort sagt: på sett og vis kunne jeg føle meg friere enn i friheten.

For en som har arbeidet bak murene, så er ikke dette et helt uvanlig fenomen.

Nokre tankar eg hadde ved omlag halvlest bok:
Den få meg til å tenke på George Orwell sin 1984, som det er lenge sidan eg har lest, og Ayn Rand sin Anthem som eg høyrde tidlegare i år. Styresmaktene sin undertrykking av individet er sentralt i bøkene. Det er ca 10 år mellom den eldste og den nyaste av desse tre bøkene. Statistisk sett er grunnlaget tynt, men eg lurer på om frykta for at samfunnsutviklinga skulle ta ei slik retning var speselt sterk på denne tida.

Vidare legg Boye mest vekt på å skildre forholda mellom personane i boka, samfunnsforholda generelt, og tankane og kjeslene til hovudpersonen. Ho har lagt lite vekt på å fantasere fram teknologiske nyvinningar. Folk pratar i telefon og høyre på radio omlag som i 1940. Dei einaste sprella i så måte er politiøyret og politiauget i leiligheitene, samt hovudpersonen sin oppfinning Kallocain.

Forøvrig tykte eg påfunnet med friviljug offereneste var briljant. Som grep i ei dystopisk forteljing, altså, fri og bevare meg vel for ei slik ordning i virkeligheita.

og der snakker vi gewiss om 'diktaturet' -

(unnskyld kraftglosen, men vi har vel ikke
direkte sensur i disse korridorer? ;)

Samt 'overvåkning', men det er gjerne predikatet
der D-glosen er subjekt.

Du kom meg i forkjøpet, bare hyggelig at du går
foran og slår inn den åpne døra til det lukkede
samfunn.. med åpenhet mener jeg ; 'glasnost' på
russisk.
Jeg hadde tenkt å ventilere spørsmålet om maybe
'dystopi uten diktatur' var omlag like atypisk
som 'krim uten ett skarve mord'?

Men først kunne vi snu kikkerten og spørre etter
'fiksjonslitt. der diktatur inngår vesentlig i temaet',
vil det straks havne under dystopi?

Kanskje ikke der forfatteren er tilhenger eller på annen
måte truet på livet av den statsorden han fokuserer på.
Da måtte han vel være utrolig subtil-ironisk balanse-
kunstner, vi kan foreløpig bortsortere 'ærlig betalte
propagandaskrifter'..

Komiske skrifter kan vel også bære endel dystopisk
innhold, eller tøyer vi begrepet der?

Eg har ikkje lest mange dystopiar, så eg har litt tynt grunlag for å uttale meg. Men inntrykket mitt er at nyare dystopiar i større grad tek for seg skildringar av eit post-apokalyptisk verd (Veien/Cormac McCarthy, Fiolinane/Jan Roar Leikvoll), rett nok enkelte med element av diktatur (Hunger Games/Suzanne Collins, Silo/Hugh Howey). Dei eldre bøkene eg har lest i sjangeren (i tillegg til dei tre nevnt over: Iron Heel/Jack London og Prosessen/Kafka) har ikkje ei altomfattande katastrofe som ein del av bakteppet, berre ei undertrykkjande statsmakt.

Jeg har kanskje enda mindre grunnlag for å uttale meg enn det du har, men jeg har det samme inntrykket.

I flere av disse nyere bøkene antydes det at en miljøkollaps er grunnen til at det har gått dårlig. Kanskje dette kan skyldes at forurensning og trussel mot miljøet har blitt ett tema først de seinere tiår, rundt 1940 var totalitære stater et mye større tema i samfunnsdebatten enn det er nå?

Post-apokalyptisk er tydelig undergruppe der.
Vår Elin Brodin har brodert endel på det temaet..

Der vil vel ofte diktaturet skimtvis være i bakgrunnen på en
bortforkortet måte: Da har det allerede gjennomført
sine drastiske forsetter, utløst 'det forferdende ord'
og den universoppløsende krig..
deretter følger vi mul. fremveksten av nye sivilisasjons-
liknende trekk, - og oppkomsten av nye Orwellske tilstander,
en ny kamerat Napoleon?

Nevil Shute var vel med på designerlaget med 'On the Beach'?
der er mordet på menneskeheten ferdig gjort før handlingen
starter. Kun meteorologiske egenheter gir sydlige halvklode
en kort frist - og hva gjør vi mens vi venter på giftskyen?

Morderen var nok igjen diktaturet, galningene på toppen av
verden - der ville vel et reelt folkestyre ha betenkt seg
på å utløse det forødende ord: når den avtrekkende part selv
nødvendigvis vil omkomme, faller mye av vitsen bort ved å ha
utryddet en rekke skadelige eller unødvendige folkeslag.
Bare Overmennesket har råd til å se bort fra slike sentimentale,
uheroiske forestillinger, menneskeverd og slikt.
Shute portretterer aldeles ikke skurken, bare gjerningenes spor
antyder dramaet som er skjedd før teppet gikk opp.

Nå får jeg plutselig kun to treff hos Nasjonalbiblioteket,og ingen av dem gir fullteksttilgang. Dårlig timing å slette bøker på, NB! :-/

Det er en ting jeg stusser på. Ganske tidlig i boken står det at de lever i en verdensstat: «Vår Värdsstat hade minst av allt något asketisk syn på könet …», mens det noen sider senere står om krigsforberedelser: «… vad han sade om det febrila arbetet på krigsgaslaboratoriet var ett nytt tecken på att det blåste upp til krig.» Lurer altså på hvem verdensstaten skal krige mot?

(Leser min svenske versjon på Kindle, og der er det ikke sideangivelser, men har sjekket bokhylla.no, og det er henholdsvis s. 31 og 37 i den norske utgaven fra 2000).

Det kan bo noen utenfor verdensstaten, altså at vedensstaen ikke omfatter hele jordkloden. Dessuten kan man tenke seg at å gå til krig mot en fiende (oppdiktet eller reell) samler folket slik at de holder fred innad i verdensstaten.

Ah! Tusen takk for denne oppklaringen, Ingunn.

Stussa på det same i starten. Det blir klarare.etter kvart.

Takk til deg også, Jostein. Da er det bare å lese på, med andre ord :-)

Prøv igjen, har akkurat vært der inne.

Hadde håpet å komme i gang med denne i helga, men biblioteket har fortsatt ikke fått den inn. Krysser fingrene for at den kommer på mandag så jeg ikke henger så altfor langt etter.

Jeg bestilte den i en trykt utgave fra 1950 på biblioteket nå. Får bare ikke til å holde fokus med akkurat denne lydboken. Har begynt på nytt tre ganger. Når boka kommer begynner jeg på nytt igjen i trykt bok og er ca likt i ruten som deg :-)

Hmm, ser ut for at boka er litt i underkant tilgjengeleg. Kanskje er dette noko ein bør legge litt meir vekt på til neste bok ein plukkar ut?

Eg måtte slå opp kva ei paternoster-heis er. Javisst, ja. Det kan passe med eit lite fadervår når ein skal stige inn i ei slik innretning.

Forøvrig kan ein nemne at paternoster-heisa også er eit element i Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen.

Husker at Aftenposten hadde en slik for mange herrens år siden. Og tross navnet, var den ikke så skummel som den høres ut :-)

Jeg har nå lest det første kapittelet, og tror absolutt at dette er en bok for meg.

Det som umiddelbart slår meg, er at den samfunnsomveltningen vi aner, nylig må ha funnet sted, i og med at jeg-fortelleren, som jo er småbarnsforelder, gjør seg følgende tanker:

Klart och tydligt gikk det upp för meg, att det var Ossu og Laila, som var den nye tidens barn. Deres inställning var den sakliga och riktiga, medan min var ett utslag av föråldrad romantik.

Enig med det du sier her.

Har endelig begynt å lese boken, og på s. 37 var jeg hekta. Veldig kjekt å dele leseopplevelser med dere! :-) Både for tanker jeg ikke tenker selv og for motivasjon til å fortsette.

Ja, ikke sant? Synes også det er fint å lese denne boka sammen og få innspill, observasjoner og svar på det jeg lurer på fra dere. Og hadde det ikke vært for lesesirkelen, er det ikke sikkert jeg hadde lest Kallocain i det hele tatt. Stor takk! Har forresten ca en fjerdedel igjen, og er spent på hvordan slutten utvikler seg …

Jeg ble så nysgjerrig på denne boken at jeg lastet den ned fra Nasjonalbiblioteket (Bokhylla.no) og nå klarer jeg ikke å slutte å lese i den. Jeg har kommet halvveis i boken og ønsker dere velkommen etter!

Takk for oppmuntrende meldinger! Jeg sliter med å komme ordentlig i gang med lydboken,men nå kom motivasjonen, gitt! ;-) :-)

Det lokale biblioteket ordna opp, så nå er boka i hus. Ei svensk utgave fra Bonniers forlag, utgitt 1958. Skal starte opp når jeg er ferdig med boka jeg leser nå, regner med å kunne avslutte i god tid før 14. desember. Blir spennende, jeg har tidligere trodd at Karin Boye bare skrev dikt!

Har såvidt starta på boka. Det er jo eit ganske dystert samfunn Boye skisserer. Men konseptet med å få tildelt hushjelp virkar litt tiltalande, dersom ein ser bort frå at vedkomande har rett til, kanskje endåtil plikt til, å lese posten din. Sidan eg får ganske lite post hadde det sikkert fungert greit.

Jeg kom over dette, da jeg søkte rundt på nettet:

Den svenske lyrikeren Karin Boye tok sitt eget liv i 1941. Hun døde etter først å ha tatt en overdose med sovepiller om kvelden 23. april 1941, for så å gå ut svært tynnkledd og sette seg for å vente på døden. Haldis Moren Vesaas skrev diktet "Karin Boye funnen død".

Karin Boye funnen død

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han varda deg med sin eld
mot kulda? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har valt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

Halldis Moren Vesaas

Fint og respektfullt dikt av Vesaas! Det er likevel trist at hun tok livet sitt under krigen (spesielt med tanke på samfunnet hun skisserte opp i denne boka, muligens noe hun fryktet var et reelt samfunnscenario), og aldri fikk oppleve at freden kom. Skjønt, det var jo frykt for en ny krig ganske raskt.