Bokelskere.no

Der var jeg i mål! Å finlese denne boka ble ganske langdrygt, oppdaget jeg etter en del kapitler. Forrige gjennomlesning må ha vært av typen "les fort videre for å se hvordan det går". Denne gangen visste jeg altså hvordan det gikk. Dermed kunne jeg la meg besnære av elegant språk og detaljerte skildringer av både personer og omgivelser. Skildringene tok litt overhånd, synes jeg nok - det er jo knapt en person, en hage, et hus eller et rom som ikke får sitt pass påskrevet. Ofte var jeg fristet til å lese litt diagonalt, men motsto fristelsen: Det kunne jo hende det forekom virkelige gullkorn som jeg da ville gått glipp av. Personbeskrivelsene var iblant slik at jeg hadde vanskelig for å se vedkommende for mitt indre øye: "En middels høy, brunhåret mann med uvanlig gul hud, to valker i pannen, stritt, fettet skjegg og hår av samme slag". Eller herr Dragemüller som "ledsaget (...) sine ord med hissige, spiralformede buebevegelser fra nesen til skuldrene".

Men fru Gerda kan man nok danne seg et bra bilde av: At hun hadde tettsittende, brune øyne omgitt av blålige skygger, blir jo gjentatt inntil det kjedsommelige.

For meg er det Thomas som er kjernen i denne historien. "Odelsgutten" som er født innenfor så trange rammer og har så lite framdrift at han godtar sin rolle uten den minste innvending. Familiedynastiets vekst og anseelse når toppen når Thomas overtar, og deretter starter nedturen. Thomas ser ingen mulighet for å velge en annen retning, selv ikke når han innser at Hanno umulig kan føre tradisjonen videre.

Assosiasjonene til Kielland ble forresten forsterket i kapittelet der Hannos skoledag ble beskrevet. En del av stoffet der er som klipt ut av enkelte scener i Gift.

Første gang jeg leste Buddenbrooks, mener jeg at den fikk en femmer av meg. Denne gangen vil jeg ikke gi mer enn en firer. Takk for lesefølget, alle sammen. Vi ses igjen i Nem.